Av Ulla Maagerø (Njotarøy 2008)
Et halvt århundre i helse og omsorg
Fra 1934 til 1983 var Ulla Maagerø i aktivt yrkesarbeid. Hun begynte som tenåring på Oserød pleiehjem og avsluttet et langt arbeidsliv samme sted, men nå som bestyrerinne. Som 90-åring er hun en travel pensjonist, som blant mye annet arbeid har latt skrive ned noen av sine opplevelser i helsevesenet.
Jeg ble født i 1918 og begynte på Oserød pleiehjem i 1934, 16 år gammel. På dette hjemmet bodde både gamle, pleietrengende og yngre evneveike. Personalet besto av bestyrerinnen, Martha Hansen, Conni og Sigrid som regjerte på kjøkkenet som kokke og kjøkkenpike og så var det en sykepleier, søster Helga. Sammen med henne var Reidun og jeg ansvarlig for pasientene på avdelingen, der det kunne være fra 40 til 60 personer. Vi seks arbeidet ved pleieavdelingen, mens gårdsbestyrer Jørgen Skjørdal med hjelp av en sveiser sto for selve gårdsdriften. På det aller meste var vi nok ca 70 personer med pasienter og ansatte.
Jeg hadde kost og losji og bodde på dobbeltrom så, jeg var sjelden hjemme.
Pasientene hjalp til
Arbeidsbyrden var stor, men vi hadde god ekstrahjelp fordi det blant pasientene var mange som var i stand til å gjøre forefallende arbeid på gården og avdelingen, blant annet på kjøkkenet. I tillegg til å utføre nyttig arbeid fikk disse pasientene en form for viktig arbeidsterapi som i sin tur ga dem en mer meningsfylt tilværelse.
Pleiehjemmet var for det meste selvforsynt med matvarer. Gårdsbruket produserte kjøtt fra storfe og gris, frukt, bær og korn, som kjørte til mølla på Lofterød og fikk tilbake som og mel. Bryggerhuset var lager om vinteren med blant annet bøtter med medisterkaker i tillegg til ribber, salte skinker og flesk.
Flere av oppgavene i forbindelse med gårdsbruket ble regelmessig utført av de samme personene: Langen stelte hestene og Josef grisene, Severin lagde grisematen og Paul måkte fjøset, mens Hildur skrelte poteter og vasket gulvene.
Julen
Ukene før julehelgen var en stri tid for oss. I tillegg til de daglige gjøremålene skulle vi gjøre julepresangene ferdige. I ledige stunder sydde vi nattkjoler og forklær og strikket forskjellige ting. Alle fikk nye klær fra innerst til ytterst, og blant produktene var strømper, undertøy, skjorter, busseruller med den enkeltes initialer brodert.
På toppen av alt bakte vi ”alle” kakeslagene, men ”bakkelsen” tok fru Hansen seg personlig av. Hun laget deig av 90 egg og kokte fattigmennene selv. Til sammen var det litt av en jobb, selv om hjemmet hadde en solid, dobbelt bakerovn. I ettertid skjønner jeg ikke at vi greide alt sammen!
Fritid
Vi hadde vanligvis fri onsdag ettermiddag og annenhver søndag, og om sommeren var det 14 dager sommerferie – hvis det var beleilig. Det var ikke slik som i dag, med fast arbeidstid, fridager og lovebestemt ferie, nei! Det var som det ble sagt en gang da det var snakk om hvor lang arbeidstiden på hjemmet var: ”Så lenge det er no’ å gjørra!”. Vi ble lønnet på kommunalt nivå, og det var en ekstra spore at vi kunne få lønnspålegg etter ytelse og innsats.
Død og begravelser
Det var fast rutine at det skulle våkes over syke og døende, og en av beboerne, Hildur, ville gjerne være med. Vi syntes det var fint å slippe å være alene, men hun ble nok med mest på grunn av at det som oftest ble servert kaffe med noe til. Det sier seg selv at det relativt ofte var begravelser på pleiehjemmet. De døde ble lagt ut i ”Likhuset”. Alle som ønsket å følge ved bisettelsen, ble invitert til et godt måltid før kisten ble brakt inn i gangen. Hvis familien til den avdøde ikke hadde noe imot det, foregikk også den høytidelige seremonien hvor presten forrettet, på Oserød, og det var like høytidelig som i noen kirke, med levende lys, sørgeflor og blomster. Etterpå ble kisten kjørt til graven ved Nøtterøy kirke.
Klesvask
På et pleiehjem ble det før engangsbleienes tid selvsagt mye vask av tøy og sengeklær. Kl 0500 vekket fru Hansen dem som kunne være med på storvasken og serverte et godt måltid mat før vaskesjauen startet. Vi kokte tøyet i en stor bryggepanne og etter at vi hadde vridd det i vri maskinen, hengte vi det ut om sommeren og opp på loftet om vinteren.
Den siste operasjonen var et ordentlig slit, da vi bar vasken i sinkbaljer fra kjelleren og opp på loftet i fjerde etasje. Vasken ble rullet på en gammel steinrulle. Det var et slitsomt arbeid, og da var det godt å ha Mathias og Eugen som hjelpere. Det var hardt mens det sto på, men så ble tøyet fint også, da!
Om våren var det storrengjøring, og blant de mange gjøremålene feiet og pusset vi ovnene. Da var det en gang ekstraforpleining i form av wienerbrød, og dette bemerket Foden og Bjønness i regnskapet. Styremedlemmene ønsket ikke noe sløsing!
Selvforsyning
Det var ikke bare råvarene til matlagingen som ble produsert på hjemmet. Vi laget også laken, dynetrekk og putevar på systua i tredje etasje. Vi handlet stoffer og annet hos Magnus Larsen i Tønsberg. Varene kom med bussen fra byen, og da måtte vi hente dem på Bergan. Vi sydde på håndmaskin, men etter hvert fikk vi en etterlengtet, elektrisk symaskin. På våkenetter, som vi måtte delta på, benyttet vi ofte tiden til å sy knappehull i dynetrekk og små og store putevar. Det kunne bli lite søvn, men likevel var det full arbeidsdag etter våkenatten. Arbeidsmiljøloven kom altfor mange år senere!
Innkjøp
Selv om gården produserte råvarer til matlagingen og vi ansatte laget mye rart, måtte vi selvsagt kjøpe inn en del varer. Nærmeste dagligvarebutikk var Nilsen i Årøysund, der vi handlet det vi ikke kunne produsere eller lage selv. Posten måtte vi hente på Torød, og det var som regel en av beboerne som stor for det.
Evakueringen
I 1942/43 fikk vi beskjeden om at Oserød pleiehjem måtte evakueres raskt. Tyskerne trengte hele bygningen til sine formål, og det hadde vel også noe med det å gjøre at Oserød lå så nær Vardås. De installerte seg med en gang i 2. etasje og overtok senere hele huset. Skjørdal, sveiseren og noen av ”guttene” ble fortsatt boende på selve gården, og de fortsatte å levere gårdsprodukter.
I løpet av noen få dager klarte vi – få som vi var – å flytte nesten alle pensjonærene over til middelskolen på Borgheim. Kommunen bisto med litt hjelp, men ikke tyskerne. Dessverre måtte vi la pårørende ta seg av noen av beboerne.
Pleiehjem og middelskole
På middelskolen måtte jeg bo på lærerinneværelset, mens fem-seks pasienter ble innlosjert i hvert klasserom, bortsett fra ett, der en middelskoleklasse fremdeles fikk undervisning… De andre elevene måtte ta til takke med lokaler i menighetshuset i Semsveien, losjelokalet Verjarheim i Hellaveien og på Grindløkken skole. I tillegg til alle pasientene måtte vi flytte mye utstyr som var helt nødvendig for at pasientene skulle få det nødvendige stell. Det gjaldt alt fra kjøkkenutstyr til pasientenes kommoder, der de hadde alle de personlige eiendelene sine.
Blant annet smuglet vi ut en stor, dobbeltkomfyr om natten av frykt for at tyskerne ville beholde den for seg selv. Resten av krigen gjorde den tjeneste i det provisoriske kjøkkenet i ”Penalet”, rommet i første etasje mot gården. Det er utrolig å tenke på at det gikk så vidt bra.
Lapskaus og kråker
Under hele krigen hadde pasientene og vi i personalet meget god forpleining, like god som i årene før, og det kom i første rekke av at gårdsdriften på Oserød ble opprettholdt. Men det var selvsagt tungvint å frakte alt derfra til Borgheim. Av og til kokte fru Hansen lapskaus, og duften fra den trakk til seg elevene i den ene klassen som var igjen på skolen. Hun inviterte dem på et måltid som de neppe hadde smakt mange av tidligere under krigen. En gang tilsynslegen kom, spurte han hva fru Hansen serverte den dagen, og da svarte hun: ”Kråker!” Den overraskede legen fikk sin porsjon, som smakte godt, ikke minst på grunn av fløtesausen. Han visste nok ikke at det var den eneste dagen under krigen vi serverte kråker! Fangsten ble tatt med et nett ute på jordet, og det skal ha vært ulike fangstmetoder for kråker flere steder under krigen.
Dagligliv
Hver fredag under Borgheim-tiden, bar vi mel bort til Nøtterø Bakeri & Conditori, som bakte hvetekaker for oss. De var så gode og velduftende at vi måtte bære under et dekke, for at ikke publikum skulle bli fristet til å forsyne seg av baksten. De som skulle ha fri i helgen, fikk som regel med seg en hvetekake med seg hjem.
På kjøkkenet hadde vi en svær kobberkjele som ble brukt til kaffekoking tre ganger daglig. Den ble pussa med ”Gloria” hver fredag! Den eksisterer den dag i dag på Gipø pleiehjem. Foran hvert måltid ble det slått tre slag på en stor messingklokke, som hadde vært et klenodium i dag. Men den er dessverre borte.
Da freden brøt løs
Da krigen var over, etterlot tyskerne Oserød i en forferdelig tilstand. Da vi kom dit ut, var det spesielt anretningen som så ille ut. Tyskerne ryddet opp i det verste rotet, og så ble det meste pusset opp en del. Nok en gang ble det hardt arbeid i mange dager, da vi gjorde alt rent og pent og satte alt i stand, slik at beboerne kunne flytte tilbake.
Venner og familie
Etter 17 år på pleiehjemmet ønsket jeg å prøve noe annet, men jeg søkte meg etter hvert til Gipø, der jeg var i 3-4 år. Sosialsjef Kyste spurte meg om jeg ville overta som bestyrerinne på Oserød, og etter et tre måneders samarittkurs på sykehuset tok jeg denne stillingen og var der til 1983. Jeg hadde til sammen 33 års tjenestetid i Nøtterøy kommune da jeg gikk av med pensjon.
Jeg hadde et langt, godt og meningsfylt yrkesliv. Under Martha Hansens ledelse ble det skapt et godt og trivelig arbeidsmiljø på Oserød, som motiverte til innsats. Dog ble allikevel den daglige omgangen med menneskene/pasientene det som ga mest i form av meningsfylt arbeid.
De ble mine venner og på en måte også familien min.
I vår tid må man ha utdannelse til alt mulig, så det er rart å tenke på at jeg ikke hadde noen formell utdannelse bortsett fra dette samarittkurset. Men vi var vel ikke helt uten kompetanse; det var aldri liggesår på noen av pasientene på Oserød, men det hendte at de hadde det når de kom fra sykehuset!
Legg inn en kommentar