«Sværge I at hævde Norges Selvstændighed?»

Av Tore Dyrhaug  (Njotarøy 2013)

Det historiske valg i Nøtterøy kirke 4. mars 1814

Kan man tenke seg et lydløst utsyn fra en luftballong høyt over Nøtterøy? Ja vel, og så videre reise tilbake i historien til fredag 4. mars 1814? Hva ville tilskueren se? Jo, et lite folketog mot Nøtterøy kirke fra alle kanter. Fra Teie i nord til Tenvik i sør, fra Hella i vest til Ekenes i øst. Bare lyden fra kirkens klokker brøt stillheten.

Hvem var de? På Nøtterøy bodde i 1814 anslagsvis 2150 innbyggere, omtrent en tiendedel av dagens folketall. Folketallet hadde stått omtrent stille siden folketellingen i 1801, mens Tjøme hadde hatt tilbakegang i antall innbyggere. Det finnes tall fra 1815 som viser hvordan befolkningen var sammensatt. Antall gårdbrukere var 210, husmenn 93, mannlige tjenestefolk 56, kvinnelige 141. Antallet fattige menn og kvinner var på 83, det vil si mennesker som hadde krav på understøttelse av det offentlige. Det gav ingen status, for å si det forsiktig. Den største gruppen var ”fiskere og sjøfolk” med 907, hvorav sjøfolk var dominerende. Den siste gruppen var embedsmenn og pensjonister, med henholdsvis to og fem personer. Dette var tall fra 1815.

Skattelistene fra 1818

Først med skattelister fra tre år frem i tid, i 1818, var det mulighet for å bryte ned tallet for ”fiskere og sjøfolk”. De viste et flertall av matroser (204), skippere (76), styrmenn (44) og tømmermenn (11). Videre viste tallene at det var 230 håndverkere, 11 loser og bare tre fiskere.

Nøtterøy var med andre ord en kystkommune basert på skipsfart nødtørftig støttet av et beskjedent landbruk. Men pass opp! Begrepet ”kommune” eksisterte ikke i 1814. Alle 2150 innbyggere var medlemmer av Nøterøe Prestegjeld. Ikke mer og ikke mindre.

I dag er Nøtterøy en av landets fremste landbrukskommuner hva grønnsaker angår. Dette i sterk kontrast til 1814, da det ikke ble dyrket grønnsaker i det hele tatt, hverken på Nøtterøy eller andre steder i landet. Nøttlendingene var ikke selvforsynte med mat i 1814. Før 1807 gjorde dette lite, inntekter fra skipsfart på England gjorde at både matroser og skippere kunne kjøpe nødvendig korn fra Danmark hos handelsmenn i Tønsberg.

Krig mot England i 1807

Da krigen mot England brøt ut i 1807, ble handelen med Danmark brutt, mer eller mindre. Og inntektene fra trelasteksporten til England forsvant totalt. Det er regnet ut at hver nøttlending i året trengte 3,25 tønner havre. Lokal produksjon av havre var bare på 3200 tønner. Altså et underskudd på havre på nær 50 %. Noe av mangelen ble erstattet av vidunderproduktet poteten, som ble mottatt med like stor skepsis på Nøtterøy som ellers i landet. Men man kan muligens utrope poteten som Nøtterøys og Norges frelser – ernæringsmessig sett. Nå var ikke stor kirkesøkning noen sensasjon i 1814. Det norske folk og nøttlendingene var et kristent folk og søkte kirken, gjerne hver søndag året igjennom. For å høre Guds ord og ikke minst for å høre nytt fra andre kirkegjengere. Kanskje litt sladder om både høy og lav…

Bededagen på Nøtterøy

Men denne fredagen var ikke søndag. Det var ekstraordinær bededag, eller bots- og bededag, en dag i kirkeåret viet spesielle hendelser, for eksempel større ulykker. Skikken med bededag ble opprettholdt etter reformasjonen, og fra 1686 ble dagen lagt til fjerde fredag etter påske. Men ikke i 1814. Da ble det innstiftet flere ekstra bededager.

Oppe fra ballongen ville betrakteren se trauste nøttlendinger i mørke jakker og tykke bukser under flate hatter sammen med kvinnfolk i skaut og med lange skjørt. Men det var ingen barn. Ingen ukonfirmert eller tjenestepike skulle ha adgang til kirken denne 4. mars. Noen få kjørte hest og karjol, men ikke mange. Det var ingen ytre tegn på hverken status eller stor rikdom idet togene fra alle himmelretninger nærmet seg kirken.

Fattigdom etter 1807

Nøtterøy i 1814 var intet velstandssamfunn. De aller fleste hus var grå og umalte, og livet innenfor veggene var også grått. Ingen hadde innlagt vann og utedoer var også en sjeldenhet.

Den personlige hygiene var derfor en mangelvare – sammenlignet med dagens krav. Men i 1814 var situasjonen lik for alle, mer eller mindre, så det luktet identisk av alle.

Det verste var at folk husket bedre tider. Før 1807 hadde det vært velstand på Nøtterøy. Skipsfarten og trelasteksporten til England hadde blomstret, og mange, både skippere og matroser, hadde råd til å kjøpe med seg fine ting fra britiske havnebyer. Men så kom krigen i 1807. Skipsfarten stagnerte. Eneste unntak var hyre på småskip som i de mørke måneder våget seg ut på ferd til Jylland for å frakte korn hjem. Faren for å bli oppbrakt var stor, og sjøfolk fra Nøtterøy måtte tilbringe år i prisonen i England eller fengsel i Sverige.

Hva ventet dem i kirken?

Hva tenkte de vandrende? Ingen vet, men det er lov å spekulere. Bededag og store ulykker… Jo, noen hadde fått med seg at Norge var gitt til Sverige som en slitt kobbermynt. Kunne det være ulykken? Andre igjen mente å vite at stattholder Christian Frederik ville mane til motstand mot overgivelsen og følgelig henvende seg til menigheten også på Nøtterøy. Ikke godt å vite, men lett å tro og å håpe

Det var ingen overvektig gjeng som stabbet mot kirken. Alle som en var kledelig slanke, liksom i en slankereklame fra 2013. Men slankheten skyltes hverken trening eller mirakeldiett, bare konstant underernæring fra høsten 1807 da engelskmennene brøt forbindelsen mellom Norge og kornbingene i Danmark. Men de vandrende hadde i det minste overlevd syv dystre nødsår med store og små forsakelser. Hva ventet i kirken?

Menigheten møtes

Menigheten var fremme. Tid til å håndhilse eller nikke og neie til kjente, naboer og slektninger før man seg inn i den kalde og steingrå middelalderkirken, Nøtterøy største forsamlingsrom. Den nye sognepresten, den unge Jacob Andreas Wille, sto ved alteret. Da alle hadde fått satt seg, menn på en side og kvinner på den andre, opplot presten sin munn.

Hva han sa ordrett, er vanskelig å dokumentere. Talen skulle være kort og kraftfull. Og den inneholdt sikkert ord som ”allmektige Gud”, ”sandt Fedrelandssinn”, ”Norges Frelse og ”vår elskede Christian Frederik”. Så begynte Wille å gjøre rede for at Norges tidligere konge, Frederik 6. hadde erklært Norge fritatt fra forpliktelsene til ham og hans slekt.

Det ble knapt redegjort for at fredsavtalen i Kiel av 14. januar 1814 også innebar at Frederik 6. hadde overlatt hele Norge, ”tillikemed alle Innvånere, Byer, Havner, Festninger, Landsbyer og Øer” til hans majestet kongen av Sverige.

Som sagt, det er meget trolig at dette siste punktet ble utelatt, om det i det hele tatt var kjent. I stedet ble det lest opp et åpent brev fra den slagne Frederik 6. datert 18. januar 1814. Fremstillingen var i tidens stil snirklete, men kunne ikke underslå at Norge nå lå under svensk suverenitet. Eks-kongen over Norge bød alle, sivile som militære å forbli i sine stillinger og med ”Orden og Rolighet ” gå over til den nye regjering, som på sin side forpliktet seg til å la nordmennene fortsatt nyte godt av dagens lover, friheter og privilegier.

Opprøret mot Europa

De klokeste og mest opplyste nøttlendinger av begge kjønn forsto at de skulle bli svensker, en skjebne som ikke tiltalte mange. Men sogneprest Wille hadde mer på programmet. Det var en oppfordring til Nøtterøys voksne om å være med på et opprør mot Kielerfreden. Opprørslederen var selvskreven, nemlig stattholder Christian Frederik som presenterte seg selv slik: ”det er Guds styrelse, trofaste Nordmenn at Jeg, Norges Trones odelsbårne, i denne Stund er midt blant dere, nu kunne I vorde reddet ved den Samdrektighet som luer i deres Barm.” Hele kunngjørelsen var underskrevet i Christiania av Regent Christian Frederik, den 19. februar 1814.

Gudstjenesten som startet klokken 10 formiddag, begynte å bli dryg. Syv års matmangel hadde gjort rumpene magrere. De harde trebenkene gav en kontant påminnelse om det. Men den var ennå ikke over. Prest Wille avsluttet med en kraftig bønn for Norge, fedrelandet og avsluttet med ord over Davids salmer: ”Hos Gud er min Frelse og min Ære. Min Styrkes Klippe, min Tilflugt er i Gud.”

Etter at hele den lange gudstjenesten var ferdig, fulgte selve den høytidelige opprørshandlingen, der menigheten også på Nøtterøy, ble personlig knyttet til Christian Frederiks politiske eventyr. Prest Wille stilte spørsmålet: ”Sværge I at hævde Norges Selvstændighed og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?” Menigheten reiste seg, hevet høyre hånd og svarte i kor: ”Det sværge vi saasandt hjelpe os Gud og hans hellige Ord. ”

Stemmeretten

Det er litt uklart om bare menn avla eden, eller om også menigheten omfattet alle voksne og tilstedeværende kvinner. Kanskje det første alternativet er korrekt, i det minste på Nøtterøy. Så skulle det være valg. På Nøtterøy skulle det velges to valgmenn. Disse to skulle møte andre valgmenn fra andre menigheter i Jarlsberg Grevskab på gården Rostad i Våle sogn den 14. mars for der å velge tre av grevskapets mest opplyste menn til å møte på Eidsvold den 10. april 1814 for å gi landet en grunnlov.

Valget på Nøtterøy den 4. mars var altså ledd i et indirekte valg. To mann fra menigheten skulle sammen med menn fra andre menigheter samlet velge grevskapets tre mest opplyste menn. Selv om det ikke ble krevd formelt, var det naturlig at de tre mest opplyste skulle finnes blant valgmennene.

På landsbygda, der Nøtterøy hørte til, skulle valget være indirekte, tre mann fra hvert amt eller grevskap. Byene hadde derimot direkte valg. Også der skjedde valget i byens menighet. Den mann som fikk flest stemmer, ble representant på Eidsvold. I Tønsberg, som også avholdt bededagsgudstjeneste den 4. mars, ble kjøpmann Carl Stoltenberg valgt. I større byer med mer enn en menighet, ble det direkte valg i hver menighet, slik at Kristiania valgte to, det samme gjorde Kristiansand og Trondhjem, mens Bergen valgte fire. Alle direkte i hver sin menighet.

Militær overvekt

Skulle selvstendigheten bli annet enn fagre ord og besvergelser fra menigheter som kanskje ikke helt forsto hva de var med på, trengtes realpolitisk støtte. I 1814 kunne realpolitikken bare komme fra landets væpnede styrker, hær og marine. Det ble derfor avholdt valg på hver militæravdeling og hvert orlogsskip, slik at den rent militære representasjon på Eidsvold ble betydelig. Det vanlige var at hver militær enhet valgte en offiser og en underoffiser eller menig soldat eller matros. Alle militære, høy og lav, skulle ”…vove Liv og Blod for det elskede Fædreland.”

Da gjenstår bare ett spørsmål. Hvem hadde stemmerett? Som det forhåpentlig fremgår av det tidligere, var man i 1814 tilhenger av det syn at mennene var klokest og sterkest. Ja, det var da. Men tilbake til 1814. Stemmerettsreglene var uklare. De som kunne avgi stemme, var menn over konfirmasjonsalder. Til valgmennene ble stilt krav: De skulle være enten sivile, geistlige eller militære embedsmenn, brukseiere, jorddrotter eller gårdbrukere av mer enn 25 års alder.

Dette koker ned til to hovedkriterier: Tillitsverv i statens tjeneste og eiendomsrett til jord. Men hva med aldersgrensen? Gjaldt den alle eller bare jordbrukere? Problemet ble synlig da Marinen valgte en 18 år gammel løytnant til eidsvoldsmann. Han var militær embedsmann. Men også andre problemer oppsto. Skulle en fattig skomaker ha stemmerett bare fordi han eide en meget beskjeden eiendom? Eller hva med byens ledende storkjøpmann, som hadde satt hele sin formue i forretningen, heller enn å kjøpe egen bolig på egen grunn?

Fullmakten fra Nøtterøys ”Huusfædre”

Tilbake til Nøtterøy 4. mars 1814. Etter at valget ble gjennomført, ble det skrevet en fullmakt de to valgmennene skulle ha med seg til Rostad gård. Fullmakten skulle være beviset på at valget på Nøtterøy var gjennomført slik som regent Christian Frederik forlangte. Brevet fastslo:”Efter at Nøtterøe Præstegjelds hiemmeværende Huusfædre havde bivaanet Gudstjenesten i Nøtterøe Hoved Kirke paa denne festlige Bededag, Fredagen den 4. Martii 1814, hvorved de med ægte Fedrelandssind aflagde den Eed, at hævde Norges Sælvstændighed og vove Liv og Blod for det elskede Fædreland, skeede det i underdanigst Følge af Deres Kongelige Høiheds Rescript til Norges Biskopper, at de samme Dag i Kirken efter Gudstjenesten foretoge sig et Valg af tvende blandt Menigheden boesatte Mænd til at møde og stemme ved den berammede Forsamling af Nationens udvalgte Mænd ….”

De utvalgte menn var sogneprest Jacob Andreas Wille og skipsreder og gårdbruker Christen Nielssen Agerup.

Hele brevet var undertegnet av Jacob Falck, Thørger Laerssen, I. Jacobsen, O.M. Kiøle, Hans Egeness, Michel Hansen, R. Holm, Mathias Th. Sanne, Hans Sørensen Semb, J. Føyen, Ole A. Stangebye og Jacob Pedersen.

I sannhet et solid utvalg av husfedre. Alle var gårdbrukere, 11 av 12 var i tillegg skippere, klokkeren, Rasmus Christoffersen Holm på Vestre Elgestad, var ikke skipper. Halvparten av skipperne var også redere.

Det er lett å være enig med Helge Paulsen i hans bygdebok ”Nøtterøy 1800 årene” at det reelle valget knapt skjedde i kirken den 4. mars. Siden bededagen på Nøtterøy skjedde en uke senere enn den første, den 25. februar, var det tid for ”Huusfædrene” å komme sammen og bli enige. Valget den 4. mars var en symbolsk bekreftelse på en handling som allerede var skjedd.

Noe for historiebøkene

Så seg menigheten ut av den gråkalkede kirken. Halvfrosne og ømme både her og der, men samtidig bevisste på at de hadde vært med på noe viktig, ja, noen ville sikkert si historisk.

I vår tid kan selv små ting bli karakterisert som ”historisk” eller som ”noe for historiebøkene”. Men så lett er det heldigvis ikke; 4. mars 1814 var en lokalhistorisk begivenhet av første rang: Nøttlendinger var med på et opprør mot et flertall av Europas makter, mot Sverige og mot England, ja endog mot Danmark! Nøtterøy skulle ikke komme til å spille hverken hovedrolle eller birolle i den videre historien om året 1814. For dramatikken og spenningen var så vidt begynt.

Ute av kirken fikk mennene på seg hattene, og kvinnene knyttet sjalet godt rundt seg før de ruslet hjemover. Kirkens klokker ringte til avskjed. Vår imaginære ballong har holdt seg svevende i luften over Nøtterøy kirke, og karene om bord, de er fra våre dager, oppdaget kontrasten: Stillheten. I 1814 var Nøtterøy et helt stille sted. Ingen motorisert trafikk, ingen busser, trailere, ingen privatbiler på vei til og fra skyvebroen over Kanalen, intet husbråk i helgene med Hip Hop og annen dunkemusikk fra noen som helst. Og selvsagt ikke en decibel fra snøfresere eller motor-plenklippere. Og intet bråk fra NRK og TV 2.

Stillhetens paradis

Nøttlendingene levde i stillhetens paradis, uten å være klar over det. Og ikke bare i stillhetens paradis. De levde i et samfunn nærmest blottet for reklame og mediepåvirkning. Det var bare meget få nøttlendinger som leste aviser, i så fall ”Tiden, et offentlig Blad af blandet Indhold ”. Bortsett fra ”Tiden” var mangelen absolutt når det gjaldt massemedier. Stille eller lydløst gikk nøttlendingene hjem. De hadde sverget på å forsvare fedrelandet med liv og blod, men det kunne likeså godt bli krig og mer fattigdom. For ville svenskene finne seg i at deres nye rike Norge glapp ut av hendene og gikk til Christian Frederik? Kunne Norge utstå en krig, mot Sverige, mot England, mot Russland og Østerrike? Lite trolig. Og hva med pengevesenet i Norge? Det var i fullstendig kaos. Så sent som i 1809 hadde myndighetene gitt ut en skikkelig sølvmynt, pålydende 4 skilling og samme år en solid kobbermynt med samme valør. Skillingsmynten i kobber fra 1909 veide 5,57 gram. Men tre år senere var skillingsmynten i kobber redusert til å veie 0,78 gram. Den var blitt så lett at den ble kalt ”sildeflass”. Og ikke hjalp papirpengene heller, tross løfter om fremtidig innløsning. For å lage mynter, trenges metall. For å lage sedler, bare et trykkeri …

Nøttlendingene vandret hjemover. De klokeste nedsunket i tanker. Ville det bli havregrøt til middag? Var ungene fortsatt forskånet for å bli rammet av koppe-epedimi og hva kunne Wille og Agerup foreta seg på Eidsvold eller Rostad eller hvor det nå var de skulle dra til?

Resten er, eller burde være, barnelærdom. Prest Wille og skipper Agerup møtte på gården Rostad i Våle sogn og valgte der fra Jarlsberg grevskap: greve Herman Wedel Jarlsberg, sorenskriver Gustav Peter Blom og lensmann Ole R. Apenæs.

Alt som fulgte er Norgeshistorie

De møtte på Eidsvold sammen med de andre utvalgte fra land og by den 10. april. Ikke alle valgte var enige om alt. Særlig den lille kretsen rundt Wedel Jarlsberg ville ha en grunnlov som åpnet for samarbeid, ikke konflikt, med Sverige. De ble nedstemt, men fikk rett i løpet av et halvår. Den 17. mai samlet utsendingene seg og valgte Christian Frederik til norsk konge. Senere samme dag ble Grunnloven underskrevet av samtlige.

Kongevalget var populært. Norge hadde fått sin første demokratisk valgte konge etter 250 år med dansk enevelde. Men de politiske realiteter var harde. Stormaktene ville ikke forhandle om et eget norsk kongedømme. Krigen kom i august. Norge tapte. Svenskene fikk det som de ville etter fredsavtalen i Moss, den såkalte Mossekonvensjonen. Christian Frederik måtte dra til Danmark senhøsten 1814 som mislykket opprørsleder. Mange nordmenn var også bitre over hans store ord og manglende evne som militær leder.

Alt dette var ukjent for nøttlendingen på hjemvei 4. mars 1814. Vi lar ballongen lande og spekulerer heller i historien videre. Årene med union med Sverige inn til 1905 skulle bli en velsignet tid, ikke bare for Nøtterøy, men for hele Norge. Vekst og velstand på alle områder. Men det er en annen historie.

Kilder:

Først og fremst Helge Paulsens eminente bygdebok «Nøtterøy 1800-årene».
«Eidsvold 1814» Cappelens forlag 1914. ,
«Grunnloven vår», Universitetsforlaget 1966 og egen fantasi og kunnskap.
«Nøtterøy kirke 800 år». Nøtterøy Menighetsråd 1985.