Av Norvald Fuglestrand (Njotarøy 2014)
Dampskipet som innledet den moderne hvalfangst: Spes & Fides
Det er nå 150 år siden Svend Foyn for første gang dro til Vadsø med hvalbåten Spes & Fides. Kan det være noe å markere? Ja, absolutt! svarte 17 hvalfangstinteresserte personer, som 18. februar dro med Sjølyst-bussen fra Fagertun til Roper’n ytterst i Sevikveien for å drøfte dette. NRK og lokalavisene var til stede, og det ble nedsatt en komite som har jobbet med saken. Lørdag 30. august ble en plakett av Spes & Fides og en tavle med opplysninger avduket under stor oppslutning.
Historien begynner slik: Torsdag 18. februar 1864 gikk en nybygd skonnert fra Vrengen ved Tønsberg. Det beskjedne bladet «Tønsbergeren» kunne bringe nyheten uten overskrift eller sensasjonelt utstyr:
«Hr. S. Foyn afgik den 18de dennes med sin Dampbaad paa hvalfangst». Mønstringskontoret i Tønsberg kan ut fra en gammel protokoll bekrefte avreisen. Den 16. februar 1864 betalte kaptein S. Foyn 2 daler og 48 skilling for mannskapslister, påmønstring, bøker og kontrakter for sitt fartøy Spes & Fides bestemt for «Norges nordligste kyster». Avmønstringen skjedde 8. og 10. august samme året.
Lite ante vel avisen og folk i distriktet at nettopp denne hendelsen skulle bli starten på en næringsvei som skulle få enorm betydning for Nøtterøy og andre kommuner. Nå er det altså 150 år siden starten, og det er 50 år siden den moderne hvalfangstens sammenbrudd. Med fare for at historien nå er i ferd med å bli glemt, kan det være grunn til å gjøre noen dypdykk i noe av alt som er skrevet om den berømte kommandør, Svend Foyn og Spes & Fides.
Hvalfangstens faser
Historien om hvalfangst kan sammenfattes i flere bolker. 1. Den gammeldagse med fangst av «snille» hvalarter som kunne fanges fra robåter. Hvalfangstmonument i Sandefjord er eksempel på det. 2. Den moderne hvalfangst med jakt på de store finnhvaler, som Svend Foyn startet i Nordishavet. 3. Verdens-hvalfangsten og spesielt fangst ved landstasjonene ved Syd Georgia, Deception og andre havner i Sørishavet. 4. Den eventyrlige, pelagiske hvalfangst fra flytende kokerier som opererte i antarktiske farvann. 5. Småhval-fangst i nordlige områder. Det er imidlertid sel- og hvalfangst på slutten av 1800-tallet, Svend Foyn og hans første hvalbåt disse linjer skal handle om. La oss nå først se litt på den sterke gründerens slektshistorie.
Ættetavlen til Foyn starter på Torød og Føynland
Går vi fem generasjoner tilbake, ser vi at Svend Foyns tippoldefar, Tor Hanssøn, var født ca. 1648 på Torød. Hans sønn Mattis Torssøn Føyn, f. 1686 flyttet til Føynland og bodde på Nordre Føyen. Etter å ha skaffet seg en fraktebåt flyttet han til Tønsberg. Mattis fikk sønnen Samuel Mattissøn Føyn (1727 – 1786). Samuel kjøpte det gamle bispesetet, Teie Hovedgård, i 1785 sammen med sin odelsgutt, den profilerte Mathias Samuelsen Føyn, som blant annet opprettet reperbanen i 1776.
I 1772 ble sønn nr. tre, Laurentius M. Føyn født. Laurentius ble skipsreder og gift med Bente Marie Ager, født 1781. De fikk fem barn. Deres sønn, Svend Foyn, ble født i 1809 og var bare fire år da han mistet sin far ved en seilas i Oslofjorden året 1813. Tønsberg og Nøtterøys store sønn er omtalt som både Føyn, Føyen og Foyn.
Svend Foyns erindring om sin barndom og livsanskuelse
For Svends mor, Bente Marie, ble det en vanskelig tid, men hun var tapper, og hennes barn fikk en kristen oppdragelse. I årenes løp er det mange som har skrevet om Foyns liv og omfattende virksomhet. De fleste har brukt Svend Foyns dagbok som kilde, og det er gode grunner til det. I denne bok er også et avsnitt hvor den berømte sel- og hvalfangstpioner i 1892 forteller til Finnmarksposten om sin livsanskuelse og erfaringer. Vi sakser fra dette og nytter Foyns egen skrivemåte.
«Hr. Redaktør!
Jeg er saa lykkelig at være bleven kristelig opdraget, og i min Utvikling ble Naturens Love og Livets viktigste Betydning stedse fremholdt for mig, det vil sige, jeg lærte at kjende og faa Øyet opladt for den kjærlige og mæktige Gud, saaledes at all min Længsel og Hu stod til aa gjøre hans Vilje, hvorpaa vor Glæde og Salighet beror.
Opdraget af en god og kjærlig Moder (min Far døde tidlig) gik jeg med dette for Øie ind i Sjømannslivet, der for mig var baade skjønt og lærerigt med alle sine mange Omvexlinger. Jeg sto nu altsaa i en selvstændig Stilling og maatte arbeide for Føde og klæder og samtidig lægge Penge til side til min Navigationsexsamen, som jeg tok i 20- aarsalderen. Jeg for da som Styrmann i 4 aar, hvorved det lykkedes mig at tjene til et 4 Maaneders Ophold i England for at lære engelsk».
Svend Foyn forteller at han deretter fikk skip å føre og reiste 10 år på Frankrike og Belgien. Han lærte seg fransk og drev med kjøp og salg av varer som han fraktet med sitt skip. Fortjenesten var ikke så god og førte til at Foyn en sommer i 1844 dro som matros på en skonnert til Spitsbergen på hvalrossfangst. Foyn var ikke tilfreds med dette fartøyet.
Selfangstskuta Haabet
Derfor bygde han neste år briggen Haabet og dro på selhundfangst ved Jan Mayen. Det gikk heller ikke godt, men sommeren 1847 og de påfølgende år snudde lykken seg. Derfor bygget han også Eliezer, Isbjørnen og Morgenen. De som tidligere hadde gjort narr av Foyns «dumdristighet», ble etter hvert misunnelige og fulgte i hans spor. Dermed var det flere som da satset på selfangst, men Foyn fikk de beste resultater og bygde nye skuter. Etter hvert ble konkurransen så stor at Foyn fant det nødvendig å finne et nytt felt for sin virksomhet.
Fra selfangst til hvalfangst
I 1861 begynte et nytt og viktig kapittel i Foyns liv. Han var da med Mikkelsen fra Stokke, som drev gammeldags fangst i Hammerfest. Foyn var også en tur i Vadsø og så store finn- og blåhvaler i havområdet, men ingen hadde lykkes med å fange de store havdyrene. Svend Foyn hadde brukt øyne og ører for å studere andre hvalfangeres eksperimenter på Island og hadde lært av deres erfaringer. Etter dette bestemte han seg for å bruke hele sin formue på å bygge den berømte damphvalbåt.
Spes & Fides (Håp og tro)
Den skonnertriggede skuta, på folkemunne kalt «Spissa» og sjøsatt i 1863, var Foyns egen konstruksjon. Den ble bygd på Nylands mek. Verksted i Kristiania og var en rundgattet skruedamper på 94 fot. Skuta hadde en dobbelt høytrykkmaskin med 20 nominelle hestekrefter, som kunne gjøre en fart på 7 knop uten seil. Hvalbåten var som alle de andre fartøyene Foyn eide, grønnmalt med gul list i vannlinjen. Skorsteinen var svartmalt. Med kanon i baugen, gummi-kompensator for harpunlinen festet i formasten og dampdrevet hvalspill var dette en dristig nyskapning i forhold til tidligere åpne robåter. Og her er vi tilbake til Sevik som var utgangspunktet for den moderne hvalfangst.
Jomfruturen med Hans Sørensen fra Sevik
På sin første tur med Spes & Fides til Vadsø var Foyn den eneste som hadde skippersertifikat eller styrmannspatent. Men han hadde to betrodde bestmenn, som hadde kommandoen da skipperen sov. Den ene var Nøtterøy-mannen Hans Sørensen fra Sevik. To andre nøttlendinger hadde betrodde stillinger. Den ene, Lars Halvorsen, var skytter og matros, og den andre, Ole Andersen Skjerpe, var påmønstret som tømmermann, matros og skytter.
I følge påmønstringslisten hadde Foyn med seg enda en skytter fra Holmestrand, en svensk maskinist, to fyrbøtere fra Tønsberg og Slagen, som også var matroser, en dreng på 14 år, tre andre matroser og en kokk. På den første turen kom de til Tromsø 27. februar, men ellers tok turene fra Vrengen til Vadsø fra 11 dager til over tre uker, avhengig av været. Seilene ble brukt på turen – en lang og ofte farlig seilas. Dampmaskiner ble brukt under fangst. Til frakt av materiell fulgte transportbåten Dagen, og senere Freya med, og brakte hvalprodukter til oppkjøpere i ulike land.
Blåhvalen betraktet som skadedyr
I sin dagbok forteller Foyn at han og folk i Finnmark så på hvalen som et skadedyr. Andre hadde forsøkt å fange hval uten hell. De hadde forsøkt å ta den både med harpun og kanon, men de bare skremte den og fikk ingen. Derfor tvilte de på om Foyn kunne greie å ta livet av de store og sterke finnhvalene. Heller ikke Foyn hadde lykke med seg på sine første turer. Om sine erfaringer fra de første turene med Spes & Fides skriver han i dagboken.
«Jeg troede min siste Time var kommet»
«Her maatte jeg ogsaa gjennemgaa en Skole, inden jeg fik samlet den tilstrækkelige Erfaring; thi i Begynnelsen var Hvalfangsten baade besværlig og farlig for mig. Dette sidste fik jeg føle ved den første Harpun jeg stødte i en hval, idet en Mand, som stod med en Linekveil bag mig for at lede Linen, ble bange, kastede Linekveilen ved min Fod og løb sin Vei; ved Uforsigtighed, traadte jeg oppi Linekveilen og fik derved en Rundtørn af Linen rundt Foden. Hvalen, der skjød en sterk Fart gjennem Vandet, trak følgelig Linen og mig til Havs. Jeg troede min siste Time var kommen; men da Hvalen igjen kom op paa Overfladen, blev Linen ganske slak, hvorved jeg i en Fart fik Rundtørnen af benet og svømmede hen til Baadsiden, hvor jeg ble trukket op.»
«Au, jeg mista lua mi», var det første han sa da han var ombord. «Jamen trudde jeg at kaftein hadde drukna», sa han som hadde sluppet taukveilen.
«Duer’nte!»
Selv om Svend Foyn var en kunnskapsrik sjømann, innrømmet han at han hadde lite kjennskap til artilleri og kjemi. På den første turen fikk de fire alvorlige kanon-sprengninger, og han takket Gud for at ingen mistet livet, selv om de ble såret. Han gjorde flere forsøk med prosjektiler som var ubrukelige. «Duer’nte, duer’nte», sa Svend Foyn da han mistet en hval, og det ble et ordtøke blant folk i Tønsberg.
Så fikk han hjelp av «gamlesmed» Henriksen i Tønsberg og presten Esmark i Ramnes, som lagde en kjemisk blanding i granaten, slik at den eksploderte inne i hvalen. Før kunne han ha brukt 15 kanonskudd for å få has på en hval. Nå kunne han med et velrettet skudd få «fast fisk», taue hvalen inn langs skipssiden og bringe den i land. For å nå dette resultat brukte han tre år, vinter og sommer. I 1990 skrev Hans Sande en litt satirisk bok: «Blåhvalens apostel.» Her skrives om Foyns problemer og Esmarks løsninger på en fornøyelig måte:
«Men harpunene knakk, kvalane slepte båten i dagevis til vi måtte kutte lina. Duger ikke, duger ikke, sa Svend Foyn, hjelp mig, O Herre! Så heldt han seg heime ein sesong og eksperimenterte. … Så fann Svend opp sprengharpunen. Ut på fangst igjen … Men prosjektilet gikk tvers gjennom kvalen og eksploderte på den andre sida. O Gud vær os naadig og vende ikke lykken fra os! Hjelp mig litt til, O Herre! Og Herren smilte i sitt kvite skjegg og sende hjelp gjennom sokneprest Morten Esmark. Herren likte å få istand samantreff midt i kaoset, og no hadde han ordna det slik at dei to sprang rundt med kvar sine lyse idear, den eine på Ramdal og den andre i Ramnes, og begge var fulle av påfunn og glade i Herren og alt som sa pang.»
Presten i Ramnes, Morten Esmark
«Pastor Esmark hadde interessert seg for kjemi heilt fra gutedagane. Spesialiteten hans var bomber, og på prestegarden hadde han innreidd eit laborotarium med alt som fanst av kjemisk utstyr på den tida. Midt under sundagspreika sende Herren et lysglimt ned, og pastor Esmark sa Aha! og smilte salig utover kyrkjelyden. Etter preika køyrde han på to hjul heim i karjolen, fekk middagen servert, og for til skogs med utstyret sitt. Oppe i utmarka, gøymd bak ein steingard med fingrane i øyro. Han drog i ei snor, og tretti meter lenger nede small det så moldspruten stod himmelhøgt. Bøndene rundt omkring skvatt høgt ut av middagskvilda og trudde at dommedag var nær utan at presten hadde ropt skikkelig varsko her! Men pastoren var fornøyd. Han kraup fram og stirde ned i holet i bakken mens han tenkte på noe han hadde lese i Tunsbergeren. Den store Svend Foyn fekk det ikkje til. Han fekk det til å smelle, men han fekk det ikkje til å smelle i rett tid. «Kom til mitt laboratorium», skreiv presten, «så skal jeg vise Dem noget der vil interessere Dem.» Han viste Foyn eit kjempesmell, ei kjemisk blanding med ein tennmekanisme som gjekk av når lina stramma seg, slik at heile ladninga skulle eksplodere midt inne i dyret. Foyn fekk sakene med seg og tilpassa det til harpunen sin…. Så seglde og dampa vi nordover til Finnmarkskysten igjen, leita opp kvalen, sikta og skaut. Den susande harpunen bora seg inni kvalkjøtet og sto i ro eit sekund, men kvalen spente hundreogfemti tonn villskap og gjorde seg klar til å sparke ifrå. Harpunlina stramma seg. Så kom eksplosjonen, og kvalen rykte til før han slappa av og ville til å søkkje. Det duger, det duger, jubla Svend Foyn.»
Svend og Lena med finnhval som hest
I Svend Foyns dagbok listes det opp en rekke problemer som oppsto underveis, men i 1868, da han hadde tatt den nye granatharpun i bruk, kom det store gjennombruddet. Det året fanget han 30 hval, men det var mye å stri med. Et problem var at hvallinene var for svake og de store finnhvalene sank til bunns når de var drept. Foyn skal også ha fortalt om en uhyggelig kjøretur da hvalen var hest. På denne ferden var også hans kone, Lena, med. I Johan Austbøs bok: «Mannen og verket hans» kan en lese:
«Dyret var skote i den meir usåra parten av kroppen, slik at dei indre organ var uskadde. Det var just som berre oppterga og såg ikkje ut til å lida vondt. Dyret sette i veg rett imot bylgjone, i den sterke stormen, i fæl fart. Sjøen fossa kring stamnen og auste innover skipet. Det så stygt ut. Dei bakka maskinen og heisa segl for å stogga farten litt. Det hjelpte aldri det grand. Båten for gjennom bylgjone med 18 knops fart som Foyn sa. Og kvalen heldt ut. Då kjempedyret hadde slepa dei slik i 12 timar, måtte han endelig ta ei avgjerd om å sprengja ut lina, anten det no var mannsskapet som truga han til det, eller det var tårone til frua som rørde han. Men neste dag slepa dei den svære kvalen inn til Vardøy. Det var det største dyret Foyn nokon gong såg.»
Kommandøren og kong Oscar II
Allerede i 1853 ble Svend Foyn utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. I 1873 fikk han kommandørkorset og storkors i 1893. Å bli kommandør av første klasse av St. Olavs Orden var nok den største heder, og senere gikk Foyn under navnet Kommandøren. I Kongens begrunnelse het det: «… forat have fremmet Udviklingen af en vigtig Næringsvei». Austbø har også i sin bok en fornøyelig historie om da Foyn i 1873 hadde den ære at den nye kongen, Oscar II, kom nordover til Vadsø og ville se på hvalfangsten hans. En tidlig morgen den 4. juli fulgte de to kongeskipene Laugen og Gunhild ut i Varangerfjorden.
«Det blåste surt så de var nær å gi opp, men så ble det ropt: «Hval, Hval! Og straks fikk de se vannspruten stå høyt til værs rett foran Spes & Fides. Men hvalen dukket og forsvant i dypet – og så opp igen. Ombord i kongeskipet var også spenningen på høykant, men skytteren ventet til det var ca. 40 meter unna. Da smalt det: Fast fisk! Det svære dyret ble heist opp langs Spes & Fides – en kropp så stor som skipet. Kongen ble begeistret og sendte et sølvbeger over til skytteren som en minnegave. Men Svend Foyn fikk ingen gave. «Du har penger nok, Foyn, ordener har du, og det har du fortent, og så ble det ropt 3 x 3 hurra for hvalfangeren». Det skal da også tilføyes at kongen senere hadde et nært forhold til hvalfangstpioneren.
Patent på harpun og monopol på fangst
Etter at Foyn fikk sitt gjennombrudd med den moderne hvalfangst og hadde blitt en rik mann, var det ikke fritt for at andre redere ville følge i hans spor og utnytte hans oppfinnelser og erfaringer. Det likte han dårlig. Derfor fremmet han en sterkt begrunnet søknad til Departementet og fikk patentert sin granatharpun i 1870. Men det Foyn fryktet mest av alt, var at tyske og andre spekulanter ville stjele de fangstmetoder han i årevis hadde brukt tid og store pengesummer på å få til. Det var en voldsom trussel som førte til at han gjorde det mesterstykke å få regjeringen med på å gi ham monopol for Finnmarks-fangst i 10 år fra 1873.
Fabrikk i Vadsø skapte nye utfordringer
I motsetning til grønlandshval og andre arter hadde finnhvalene den egenskap at de sank når de var skutt. Dette løste Foyn ved å pumpe luft inn i det svære dyret så det fløyt i vannet, og da var det lett å slepe det i land. Et annet problem var å omsette råstoff av hvalkroppene som ble halt i land. Om fisket gikk bra, så var hvaloljen av dårlig kvalitet. Derfor bygget han i 1870 en fabrikk i Vadsø som besto av trankokeri, raffineri, guanofabrikk og hybelanlegg for arbeiderne som han hadde med seg fra Vestfold. Lokalbefolkningen var først begeistret for fabrikken, men de likte ikke at det var så få av deres egne som fikk arbeide der.
Når Foyn i tillegg til Spes & Fides også fisket med Martha (ex Fiskeren, (1869) og Providentia (1877), maktet ikke fabrikken å ta unna alt slik at hvalkroppene ble liggende på havnen og råtne. Det luktet forferdelig og satte Foyn i et dårlig lys.
Problemene økte, men Svend Foyn fikk gode råd, utvidet anlegget og fikk også ros for å gjøre et banebrytende arbeid med å utnytte alle hvalens kroppsdeler. En av de som hjalp til, var den svenske kjemi-ingeniør, Johan Alfred Nilson, som i 1884 etablerte trankokerier i Kjøpmannskjær. Men Foyns monopol og virksomhet skapte misstemning mot ham både i Vadsø og i kretser hjemme i fødebyen.
30 stasjoner oppbygd og nedlagt på Finnmarkskysten
I 1878 etablerte et konkurrerende hvalfangstselskap fra Tønsberg en stasjon i Jarfjord sørøst for Vadsø. Det ble rettssak om fangstmetoder som Foyn tapte, noe han tok ille opp. Andre fikk Foyns tillatelse å fange på vilkår, og fra 1881 ble det en rekke nye aktører. Det er registrert at det fra Vardø og Kobbholmfjorden i øst til Sørvær og Lopphavet i vest, var anlagt og nedlagt 30 landstasjoner. Av skattehensyn og andre grunner flyttet Føyn fra Vadsø til Island i 1884, men det ble av kort varighet, og han anla stasjoner i Mehavn og Bøle. En hvallov som ble fremmet på 1880-tallet som gjorde det forbudt å fange nær havneområder, var omdiskutert, og på 1890-tallet var det en omfattende hvalstrid som resulterte i fredningsbestemmelse i 1904.
Skipsforlis og branner
På en så utsatt næringsvei med sjøfart i all slags vær, var det mange farer. Det fikk også Foyn og hans ansatte erfare. Den verste ulykken var da Haabet forsvant i ishavet i 1871 med 45 mann. To av dem var fra Nøtterøy. Skipperen Nils Knutsen var fra Veierland, men flyttet til Strand ved Sandefjord, på gården hvor Normisjon nå har leirsted og gjestegård. Knutsens kone, Marie var blant de etterlatte som var fortvilet over at Foyn ikke gjorde nok for å finne de omkomne. I 1869 hadde Foyn mistet den kjente fangstskuta Eliezer som ble rammet av brann, men her ble mannskapet reddet.
Noen har kanskje lest Moby Dick om hvalen som senket en amerikansk hvalbåt. Det samme skjedde virkelig med en av Foyns skuter, Gratia, som ble pårent av en hval utenfor Sørøya i Vest-Finnmark i 1890. Det var ni mann ombord, og alle ble berget. Året etter skjedde enda en ulykke. Da strandet selfangeren Isbjørnen under hvalfangst på Island. Også her ble mannskapet på 45 reddet. Til andre ulykker som rammet Foyn, kan nevnes at flere av hans trankokerier på hjemmebane og på Finnmarkskysten av ulike årsaker gikk opp i flammer.
Ekteparet Foyn fikk ikke barn – men tok til seg en pleiesønn
Til tross for rikdom og berømmelse hadde Foyn også sorg og motgang. Han første ekteskap med Elise Tvede endte med separasjon og skilsmisse. I 1849 giftet han seg med Lena (Magdalena) Bull. Til begges sorg fikk de ingen barn. Derfor tok de i 1856 til seg den åtte år gamle Marcus C. Bull, fra Hole, som var sønn av Lenas halvbror. Marcus ble konfirmert i Tønsberg kirke og ble som sin pleiefar en fremragende hvalfangstpioner. (Les om det i Njotarøy 1997.) Da Ole Hansen, som var skytter på Spes & Fides en gang beklaget seg over at hustruen hadde fått tvillinger, svarte Foyn knapt: «Jeg skulle ønske det var meg». Og da gråt han!
Turbulente tider ved århundreskiftet
Da hvalfangselskapene skjønte at det var lite hval igjen, måtte de finne andre jaktmarker. Svend Foyn prøvde seg med pelagisk fangst ved Svalbard. Hjemme i Tenvik hadde han også en kortvarig hvalfangstperiode, 1891-94, sammen med sin fostersønn, Marcus C. Bull og Carsten Bruun. Den gang var det faktisk hval i Oslofjorden. Året før sin død sendte Foyn skuta Antarctic på en ekspedisjon til Sørishavet for å se på mulighetene der. Til samme tid ser vi at hvalfangstselskaper i Sandefjord var i ferd med å ta over hvalfangstens hegemoni.
Et annet fenomen var at det på Finnmarkskysten fra 1868-1904 ble fanget 17 745 hval, og som ga 434 259 fat olje, ble det på Island fra 1883-1915 fanget nesten like mange hval men 618 838 fat olje, som var et resultat med langt bedre oljeutkok. Her var Markus C. Bull, som brakte verdens største blåhvalskjelett til Slottsfjellsmuseet, en viktig aktør. Ja, nå ble det fangst på alle verdens hav før det endte med den eventyrlige hvalfangst som foregikk i Sørishavet fra 1904 til 1968.
Svend Foyns begravelse og monument Selv om den sterke og framgangsrike ishavshøvding, Svend Foyn, også hadde sine svake sider, fikk hans død på Ramdal natten til 30. november og hans gravferd fra Tønsberg 8. desember 1894 en enorm omtale. Til begravelsen var det en folkestrøm uten like, og på havnen lå ikke mindre enn sju skuter som Foyn hadde eid, eller hatt del i. Blant dem var ikke Foyns første selfanger Haabet, men ei nyere bottlenosskute med samme navn. I 1915 ble det reist ham en statue utenfor domkirken hvor Foyn med kikkert skuer ned til Byfjorden og over til Nøtterøy. På statuens ene side er det en plakett av Morgenen, og på den andre side Spes & Fides. Og det er en kopi av denne plakett som nå er festet i fjellveggen ute i Sevik.
100 årsdagen for Foyns død
I 1994 ble det holdt flere markeringer for Tønsbergs (og Nøtterøys) store sønn. Det var gudstjeneste i domkirken, tale og bekransning ved monumentet og befaringer for å se alle de gode formål Foyn hadde bidratt til i byen. 23.- 25. januar 1995 ble det også holdt et vellykket seminar med flere foredragsholdere som belyste den kontroversielle samfunnsbygger. De fleste foredrag er gjengitt i Vestfoldminne 1995. Det er kjent at Svend Foyn ga sine bidrag til indremisjonen, sjømannsmisjonen, og testamenterte store beløp til det som ble kalt hedningmisjonen. På seminaret listet Gert Bjerløv opp alt han hadde bidratt med hjemme og ute.
En skole i Sør Afrika
I en avslutningskommentar tok TB-redaktør, Svein Døvle Larssen, en kritisk gjennomgang av Svend Foyn som bedriftsleder, men det var så mye som var annerledes for 100 år siden. Redaktøren fortalte også fra en tur til Sør-Afrika hvor også Foyn hadde satt spor. En av hans redaktørkolleger, Thor Bjarne Bore, kjent fra Vårt Land og Stavanger Aftenblad, hadde i den forbindelse tatt en joggetur i provinsen Natal like sør for Swaziland, og kom tilbake til hotellet med tungen ut av munnen og øyne som lyste av sensasjon. «Vet du hva jeg har oppdaget?» sier han. «På min joggetur løp jeg forbi en flott skole nedi her. Og den het Svend Foyn Mission School!» Det var da Tønsbergredaktøren stolt kunne si: «Ja, selvfølgelig! Vi i Tønsberg har drevet yrkesskoler her i distriktet siden 1860. Her og på Madagaskar!»
Hvor ble det av Spes & Fides?
Da Svend Foyn døde i 1894, overtok dødsboet hans bedrifter. Etter at stasjonen i Vadsø var nedlagt i 1884, fisket Foyns hvalbåter Martha, Providentia, Emanuel og Gratia på Bøle ved Sørøya, mens Spes & Fides og Arctic fanget ved stasjonen i Medhamn. Mens de fleste båtene ble flyttet til Island, holdt Spes & Fides ut på Finnmarkskysten helt til 1904. Men hva så? Kort fortalt skiftet den legendariske «Spissa» eiere tre ganger. Den ble nyttet til fersksildtransport, agnfart og posenotfangst.
I 1913 ble den omdøpt til Evenæs, og 18. desember 1917 gjorde den sin siste reis med sildelast fra Storfjord i Lyngen til Melbu. I hardt vær sønnafor Tromsø tok den inn atskillig med vann og maskinen stoppet. I følge sjøforklaringen krenget båten og sank en kvartmil fra Tisnes. Mannskapet, sju mann, berget seg i livbåten, rodde nordover og kom i land på vestsiden av Tromsø. Men historien om Spes & Fides stopper ikke der.
«Spissa» skulle heves og fraktes til Tønsberg
I 1935 fremkastet ingeniør S. Sæbjørnsen en dristig plan om å hente Spes & Fides opp fra dypet for å stille den opp på stranden nedenfor Slottsfjellet i Tønsberg. Her skulle da hvalbåten oppbevares for ettertiden som et verdig minne om grunnleggeren av den moderne hvalfangsten. Sæbjørnsen undersøkte ved hjelp av en dykker mulighetene for å heve skuta og fikk dessuten utført sokning og slepeundersøkelse i samme anledning. Forsøket ble imidlertid oppgitt, men førte til at den aktive direktøren i Sjøfartsmuseet i Oslo, Gunnar Isachsen, gjorde alt for å hente opplysninger om den første damphvalbåten.
Sommeren 2014 ble vrakfunn av Svend Foyns første hvalbåt Spes & Fides identifisert, og Tromsø Museum, som har forvaltningsansvar for maritime kulturminner i Nord-Norge, har fredet vraket etter kulturminneloven. Dykkere har gjort videoopptak av blant annet et ratt på vraket, men ingen får lov til å heve skuta.
Vrient å lage rekonstruksjon og modell
Direktør Isachsen satte seg som mål å rekonstruere tegninger for å få laget en identisk modell av Spes & Fides. Da det skulle vise seg at originaltegningene gikk tapt i en brann i 1866, ble det vanskelig. Derfor bestrebet man seg på å tegne den som den kunne ha vært i 1886 og tok utgangspunkt i en skrogmodell som Nyland hadde oppbevart.
Med intervjuer av verkstedfolk og gamle hvalfangere, som kaptein Ole Nilsen, Tenvik, N. Chr. Halvorsen, Kaldnes og direktør Paus ved Nyland, fikk han mange tips. Isachsen satte seg i forbindelse med ingeniør A. Sørensen ved Kaldnes mek. Verksted og fikk han til å påta seg arbeidet med rekonstruksjons-tegningene på grunnlag av innsamlede materialer. Og den som fikk det krevende arbeid med å bygge modellen, var Yngvar Andersen i Sandefjord.
Alf R. Jacobsens biografi om Svend Foyn
9. juli 2009 var det 200 år siden Svend Foyn ble født. Selv om det i årenes løp er skrevet mye om hans bedrifter, ble det i 1994 etterlyst en samlet biografi om grunnleggeren av den moderne hvalfangsten. Forfatter Alf R. Jacobsen fra Hammerfest fikk oppdraget av Aschehoug forlag, og boken ble lansert høsten 2008. Øyas Venner, Svend Foyn og Hustrus Missionsfond og Nøtterøy Historielag hadde i den anledning et stort møte i Nøtterøy Kulturhus 17. mars.
Forfatteren holdt foredrag om sjømannen og fangstmannen, som i sin tid ble hyllet av konger og keisere og udødeliggjort som ishavsfarer, men som nå er i ferd med å bli glemt. Øyas Venner hadde også en utstilling i foajéen med bilder fra Foyns tid.
På 200 års dagen etter Foyns fødsel holdt også Tønsberg kommune en høytidelig minnemarkering. Først var det samling ved statuen utenfor domkirken, hvor blant annet ordførerne i Tønsberg og Nøtterøy deltok med skuespill, og stedet fikk navnet Svend Foyns plass. Det var også andre festlige arrangementer i byen.
Svend Foyn og Nøtterøy kommune
Det er ikke tvil om at Svend Foyn betydde mye for Tønsberg, men før 1877 tilhørte hele området fra Ørsnes til Ramdal Nøtterøy kommune, og det var her han hadde sine bedrifter. De fleste av sine beste skippere, skyttere og mannskap hentet han fra Nøtterøy, og selv om han var streng og stilte store krav, var han en god læremester for sine ansatte. Å ha vært med på Foyns skuter var en stor ære. I Helge Paulsens bok, Nøtterøy inn i 1900-årene, står det mye om det. På det økonomiske området skaffet han arbeid og gav blant annet betydelige midler til opprettelse av barneskoler på Nøtterøy i 1856 og restaurering av Nøtterøy kirke i 1883. Etter at han flyttet til Nøtterøy i 1877, var han bygdas største skatteyter. En ligningsoppgave fra 1883 viser at han betalte langt mer skatt enn alle de andre skattytere.
Sluttord
Gjennom hele Foyns virksomhet viste det seg tydelig at han bygde sitt liv på et kristent livssyn i håp og tro. Men han var også en motsetningens og viljesterk mann med en karakter som var vanskelig å beskrive. Han jobbet nesten døgnet rundt og forlangte mye av seg selv og andre.
Forfattere betegnet ham som skipsreder, oppfinner, entreprenør, direktør, kontorist, regnskapsfører og fangstbestyrer, samt dyrplager og forurenser, skurk og helt, egoist og velgjører. Uansett blir han stående som en enestående foregangsmann, og det kan jo være en ære for Nøtterøy kommune at den moderne hvalfangsts historie egentlig hadde sitt utgangspunkt i 1864, da Spes & Fides gikk ut fra Sevikkilen og Vrengen.
Legg inn en kommentar