Sykdom, nød og død

Anne Carlsson (Njotarøy 2000)

Vestfold fylkessykehus og de russiske krigsfangene — mai 1945

Da den andre verdenskrig sluttet og krigen i Europa var til ende, ble Vestfold fylkessykehus stilt overfor en stor utfordring. I Tønsbergregionen hadde tyskerne anlagt flere leire for sovjetiske krigsfanger. Egil Christophersen har i sin bok Vestfold i krig skildret fangeleirene og forholdene der. Det samme har Rune Sørlie gjort i sitt upubliserte arbeid Utenlandske krigsfangers historie i Vestfold i tiden 1942 — 1945, og Leif Kreyberg har med sin innsats bidratt til omfattende informasjoner om russiske krigsfangeleire i Nordland. Historieverket Norges krig 1940-45 omtaler også krigsfangeleirene.

De russiske krigsfangene har i alle år vært omfattet med mye interesse av befolkningen her i distriktet. Mange eldre mennesker husker fangene godt, og på Bolærne er det en minnesten over de som døde der. I Vestfold har man altså etter hvert fått en del kunnskaper om de russiske krigsfangenes skjebne mens de var her, men vi mangler kjennskap om tilstand og antall hva angår de som ble innlagt i fylkessykehuset i kapitulasjonsdagene. I sykehusets beretning for 1945 finnes få spor. Når man nå har fått tilgang til sykehusets utskrivningsprotokoll og tillatelse til innsyn i krigsfangenes journaler, er det blitt mulig å få noe mer detaljkunnskaper om noen av de russiske krigsfangene. I tillegg til utskrivningsprotokollen og pasientjournalene har samtaler med sykepleiere som i 1945 var elever ved Røde Kors sykepleieskole, bidratt til mer utfyllende viten om mai/juni dagene 1945. Sykepleieelevene deltok i stell og pleie av krigsfangene, og de gikk nattevakter i avdelingene.

Pasientjournalene er av variabelt omfang og kvalitet sett i forhold til de krav som i dag stilles til dokumentasjon. Mye skyldes språkproblemer. Dessuten var mange av krigsfangene fra Bolærne så dårlig at ordinær undersøkelse måtte utstå. Kurver og laboratorieark mangler flere steder. De av krigsfangene som 27. juni 1945 ble overført til sykeleiren på Trandum fikk alle med seg laboratorie- og kurvearkene. Allikevel ble en god del tilbake. Noen av pasientene hadde forut for innleggelsen i fylkessykehuset ligget i fangeleirenes Revier (sykestue) og bragte med seg kurveark derfra. Der var ofte pasientens hjemsted anført. 44 journaler mangler i sin helhet. Her må man støtte seg på sykehusets kartotek-kort. Disse kortene inneholder navn, fødselsdato, fangeleir, innskrivnings- og utskrivningsdato. Det er derfor bare 74 frigitte russiske krigsfanger man kan få noe mer inngående kunnskaper om.

Om fangeleirene

Komiteen for undersøkelser av tyskernes krigsforbrytelser i Norge uttalte seg i mars 1946 om Stalag 303 ved Lillehammer (hovedleiren) og Bolærne (en av underleirene). Antallet tuberkuløse krigsfanger i hovedleiren var i mars 1945 så stort at det ikke var mulig å huse dem alle. For å avlaste Stalag 303 ble det anlagt en filial (Zweiglager) på en av øyene d.v.s. på Bolærne. Det hadde vært leir for sovjetiske krigsfanger på Bolærne fra 1943. De ble satt til tungt anleggsarbeid på festningen der. Disse fangene ble for størstedelen flyttet før underavdelingen til Revier Stalag 303 ble anlagt på Mellom Bollærne. «De tuberkuløse krigsfangene ble stuvet inn i små hytter av kryssfiner (plywood) under de verste forhold for å dø», heter det i komiteens rapport. Det var en lege blant fangene, men han hadde intet å hjelpe seg med. «En SS-lege besøkte vanligvis leiren en gang i uken. Besøket synes mer å ha til hensikt å overvåke at fangene døde enn å yte medisinsk hjelp».(1) 28 av de russiske krigsfangene døde på Bolærne i løpet av to måneder. Så sent som 9.mai 1945 overførte tyskerne 120 krigsfanger til Bolærne. En av disse var så syk at han ble innlagt på fylkessykehuset samme dag.(2)

Man kunne kanskje ha ventet at Tønsberg Krets av Norges Røde Kors hadde gjort henvendelser til de tyske leirkommandantene om adgang til fangeleirene under krigen. Det har ikke vært mulig å finne dokumentasjon på noen slik henvendelse.(3) Fangeleiren på Bolærne med ca 375 tuberkuløse kom derfor som et sjokk på de fleste. Formannen i Tønsberg Røde Kors, Anton Jervell, var sammen med blant annet Milorgs. representant og en britisk offiser med på å åpne leiren 10.mai 1945. Egil Christophersen som intervjuet Jervell om disse forhold skriver blant annet i sin bok: «Da ble de mest medtatte — en 30-40 stykker lagt inn på fylkessykehuset i Tønsberg hvor de fleste døde i løpet av en uke eller fjorten dager.»(4). Video fra Filmavisen 1945 om nedbrenningen av fangeleiren

Målsetting med denne undersøkelsen

Undersøkelsen har hatt som målsetting å søke etter krigsfangenes:
• Alder
• Familieforhold
• Hjemsted
• Eventuelle påførte skader
• Tilstand ved utskrivningen
Det har også vært en målsetting å kunne si noe om sykehusets innsats for de frigitte russiske krigsfangene, og finne ut hvor mange eks-fanger som faktisk var innlagt i Vestfold fylkessykehus i kapitulasjonsdagene 1945. Videre har hensikten med undersøkelsen vært å se nærmere på andre forhold av allmenn interesse.

Fylkessykehuset

Avdelingene K og P som den gang var medisinske avdelinger, var hastig blitt tømt for de vanlige pasientene for å gi plass til krigsfangene. Avdeling L var smitteavdeling. De unge sykepleieelevene Camilla Hem og Asta Andersen deltok i pleien.(5) De glemmer det aldri. De nye pasientenes tilstand gjorde voldsomt inntrykk. En typisk journalbeskrivelse av de sykeste tuberkuløse var: «Betydelig medtatt og tungpusten. Høyfebril med sterk hoste. Allmenntilstanden er elendig. Han er meget mager. Ribbenene og skuldrene trer frem tilsynelatende bare dekket av hud. Tungen er belagt og han har betennelse i tannkjøttet.» (paradentitt). Det var skremmende med alle som døde. De måtte bringes ut på verandaen som går langs utsiden av bygningen. Nettene gjenlød av hoste og diare. Det ble ikke ansatt noen ekstra pleiere, men medlemmer av Røde Kors hjelpekorps hjalp mye til. Ikke alle elevene maktet påkjenningene. Noen brøt sammen, og måtte ha et hjelpekorpsmedlem med seg på nattevaktene – især til å gå rundene. Svein Asplin var en av flere som hjalp til på denne måten.

10.mai 1945 ble 45 av krigsfangene innlagt i Vestfold fylkessykehus. Sykepleiere ble beordret til mottakelsen for å vaske og re senger. 33 av de tuberkuløse fikk senger på avdelingene K, L og P og ni av fangene ble innlagt i kirurgisk avdeling. De øvrige ble plassert andre steder i sykehuset. Kandidatlegene Fjellbo, Knut Torlei og Kaare Idland og reservelege O.J. Broch undersøkte ca 20 av krigsfangene samme dag, men måtte utsette flere undersøkelser til de påfølgende dagene.

Samtidig med den store pågangen på selve sykehuset, var en av legene, Per Wehn, blitt igjen ute på Bolærne for å delta i overføringen av de resterende ca 350 krigsfangene til en nyopprettet sykeleir på Teie.(6) Tønsberg Røde – Kors hjelpekorps hadde ansvaret for transporten. Dr. Adam Egede Nissen var sentral i arbeidet med krigsfangene, samtidig som han sørget for at Hjelpekorpsets medlemmer fikk munnbind og sugetabletter til beskyttelse mot smitte. Flere av fylkessykehusets mest erfarne sykepleiere under ledelse av oversykepleier Ninni Holtan forberedte mottaket i sykeleiren. 75 friske krigsfanger hadde gjort Teieleiren ren etter tyskerne, og sykepleierne gjorde i stand køyer til de som ble overført fra Bolærne. Røde Kors bidro med utstyr til rengjøringen, og manglende inventar til sykeleiren ble etter tyskernes anvisning hentet i Skien og på Gulskogen.(7) Det var mangel på sanitetspersonell blant krigsfangene. I en Milorg.rapport datert 16. og 17. mai 1945 beklaget den russiske oberstløytnant Nowobraniz seg over at det var for lite leger og sanitetspersonell. (8)

De som var innlagt

Det hadde ikke vært henvisninger av fanger til sykehuset fra tysk side i løpet av krigsårene, men noe endret seg i Berganleiren på ettervinteren 1945. Da ble to krigsfanger henvist til røngtengjennomlysning av lungene. Den ene hadde dobbeltsidig lungetuberkulose. 23. april 1945 ble en offiser fra Berganleiren innlagt med en alvorlig tarmblødning. En russisk (sic) lege bragte offiseren til sykehuset. Denne prosedyren var uvanlig tatt i betraktning at Berganleiren var omgitt av piggtråd, vakttårn og et minefelt. Russeren fikk flere blodoverføringer. Etter at blødningen var stoppet ble han behandlet for magesår. Denne krigsfangen var den ene av noen flere som hadde et feltpostnummer.(9) Begrepet feltpost er å forstå som det tyske militære postvesen. 7.mai 1945 rekvirerte Wehrmacht innleggelse for to offiserer fra Berganleiren. Den ene hadde vært syk i 14 dager og var blitt behandlet med diett — tørt brød og te. Den andre offiseren ble innlagt som øyeblikkelig hjelp for en magelidelse. Den tyske legen, dr. Tølz, ledsaget offiserene til sykehuset og gikk sin vei. De to offiserene ble innlagt i medisinsk avdeling. Det er nå mulig å fastslå at i tiden 9.mai — 27.juni 1945 (avreisedagen) var 118 frigitte sovjetiske krigsfanger innlagt i fylkessykehuset, de fleste i medisinsk avdeling.

Det viser utkrivningsprotokollen, kartotekkortene og pasientjournalene. Krigsfangene var ikke innlagt like lenge og på samme tid. (10)
Av de 118 krigsfangene som ble lagt inn i fylkessykehuset hadde
• 75 lungetuberkulose
• 19 mage-/tarmlidelser
• 2 andre lungesykdommer
• 5 abscesser (betennelser)
• 3 ulike febersykdommer
• 14 diverse andre enkeltstående sykdommer

En av de krigsfangene som kom til Teieleiren fra Stalag 303 i juni 1944 var sinnslidende (psykotisk). I følge kameratene kunne han i perioder være voldsom. Som sinnslidende var han av tyskerne plassert sammen med de tuberkuløse og pådro seg dermed dobbeltsidig lungetuberkulose. Denne krigsfangen var ikke i stand til å gi noen opplysninger om seg selv og ble med garanti fra Fylkeslegen overført til Gaustad sykehus.

Krigsfangenes alder

Av de 118 krigsfangene var 14 uten oppgitt alder. Aldersspredningen var ellers som følger:
20 – 30 år – 36
30 – 40 år – 30
40 – 50 år – 35
To krigsfanger var under 20 år, og en var over 50 år. 21 av krigsfangene som var innlagt i fylkessykehuset døde der. De var i alderen:
20 – 30 år – 5
30 – 40 år – 7
40 – 50 år – 9
20 av pasientene døde av lungetuberkulose, og en major døde på kirurgisk avdeling av leverbetennelse dagen etter en operasjon.

Om krigsfangenes hjemsted

Krigsfangene omtales vanligvis som russiske, men Sovjetsamveldet besto av mange republikker. Flere er nå selvstendige stater. Av de i alt 74 krigsfangene (med journal) kjenner vi hjemstedet til 44. Den største gruppen på 31 kom fra den russiske føderasjonen. En i gruppen kom så langt øst fra som Irkutsk ved Baikal. De øvrige kom stort sett fra den europeiske delen av føderasjonen. Dessuten var der åtte ukrainere, to kom fra Kasakhstan og to fra Georgia. I denne gruppen på 44 frigitte krigsfanger var en hjemmehørende i Hviterussland.

Påført skade

I journalene er omtalt to tilfelle av påført skade. En av krigsfangene fra Bolærne hadde et håndflatestort arr på venstre setehalvdel. På høyre side av issen kunne man kjenne en «impresjon» i kraniet. Trolig var dette en krigsskade. Den andre skadde var fra Berganleiren. Han hadde et traume i ankelområdet og et på leggen. Røntgenundersøkelsen viste intet brudd. Skaden syntes å være av nyere dato og kan ha vært en arbeidsulykke. Krigsfangene i Berganleiren arbeidet jo med tungt steinarbeid.

Fangenskapets varighet

I alt 17 krigsfanger har oppgitt hvor/når de ble tatt til fange. De med lengst fangenskap bak seg, var 7 offiserer som var tatt til fange av tyskerne høsten 1941. Seks andre hadde sittet i fangeleir fra 1942. Fire var tatt til fange i 1943. I Berganleiren var det elleve offiserer som hadde sekssifrede fangenumre i gruppen 121- tusen. De syv, krigsfangene med lengst fangenskap bak seg hører med her. Trolig ble alle elleve offiserene tatt til fange ved de samme kampene høsten 1941.

Tilstanden ved utskrivningen

De fleste av de russiske krigsfangene som var innlagt for sykdommer i mage-/tarmsystemet ble bedre under sykehusoppholdet. De ble røntgengjennomlyst og ble undersøkt med et prøvemåltid. Krigsfangene ble behandlet med diett og fikk tilskudd av vitaminer, tran og jern. Det siste fordi nesten alle hadde lav — til dels svært lav blodprosent.

Verre var det med de tuberkuløse. 30 ble værende i sykehuset inntil reisedagen 27.juni. Da ble de overført til sykeleiren på Trandum. Alle hadde dobbeltsidig lungetuberkulose. De hadde til dels høy feber og rikelig med tuberkelbasiller i oppspyttet. Mange ble beskrevet som dårlige eller meget dårlige og avmagret, men det var også noen i gruppen som ble sagt å ha god eller ganske god allmenntilstand. Fire ble tilbake i fylkessykehuset etter at de andre krigsfangene hadde påbegynt sin hjemreise. De fire var døende og kunne ikke flyttes. Alle de andre var etter hvert blitt skrevet ut til sykeleiren på Teie så snart de var oppegående. To av krigsfangene ble ikke skrevet ut fra fylkessykehuset før 8.juli. De hadde vært for svake til å klare reisen tidligere.

Fangenummer

Krigsfangene hadde forskjellige typer registreringsnummer. Langt de fleste hadde regulære nummer som fnr fulgt av et tall med fra tre til seks sifre, men noen hadde feltpostnummer som eksempelvis kunne være 31459 A.H.11 Dette feltpostnummeret tilhørte en tysk militær enhet som var stasjonert i Larvik/Tønsberg-området. To av krigsfangene hadde feltpostnummer som tilhørte tyske marineenheter det vil si femsifrede tall med M foran. En annen variant kunne være fnr 105009/2B Revier Stalag 303. Et slikt nummer betød at krigsfangen kom fra hovedleirens sykebrakke. Hovedleiren var Stammlager 303 ved Lillehammer. Russiske krigsfanger som hadde feltpostnummer, kan antas å være tatt ut til reservemannskap for tyskerne med eller mot sin vilje. En tysk rapport omhandler fordelingen av krigsfanger fra Stalag 303 til ulike tyske militære anleggsaktiviteter. I en fotnote heter det at krigsfanger med merknaden reservemannskap (Erganzungsdienst) er fanger som gjør soldattjeneste og får forpleining som tyske soldater. Det understrekes dog i rapporten at de er krigsfanger, og at de ikke er tatt i ed (12).

De polikliniske pasientene

Grupper av russiske krigsfanger ble undersøkt ved den medisinske poliklinikken. Først og fremst dreide det seg om røngtengjennomlysning av lungene. 11.juni ble en gruppe på 27 krigsfanger fra Teieleiren undersøkt — deriblant flere sykepleiere, to dyrleger og to leger — altså sanitetspersonell. To av gruppen kom fra noe som het Bulls lasarett. En i gruppen var en 19-årig kvinne. De øvrige var militært personell.

13. juni ble 28 frigitte krigsfanger fra Teieleiren undersøkt, og et par dager senere ble et antall på åtte, de fleste offiserer fra leiren på Bergan, tatt inn til undersøkelse. Offiserene fra Bergan var alle plaget av hoste og hadde smerter i brystet. Det ble ikke funne alvorlige sykdommer blant disse.

En mer inngående poliklinisk undersøkelse ble nødvendig for 27 andre krigsfanger. De var i det vesentligste henvist fra Teieleiren av den russiske legen dr. Sobola. En av disse var sinnslidende. Han var tilstivnet og kontakttøs og ble antatt å gå med selvmordstanker. To av gruppen hadde alvorlig lungetuberkulose. Det var også en 41-årig kvinne med her. Kvinnen var enke og hadde to barn. Hun var gravet fram fra en utbombet bygning ved Leningrad. Der ble hun tatt til fange i august 1941. Det siste året hadde hun tilbragt i Norge. Denne kvinnen er den eneste som har oppgitt noe om sine familieforhold. Tre undersøkelser førte til innleggelser i sykehuset.

Det er ikke anført i journalene at de poliklinisk undersøkte krigsfangene bar merker etter påførte ytre skader. Alt i alt ble 88 av de russiske krigsfangene undersøkt poliklinisk.(13)

Repatrieringen

Jalta-avtalen av 11. februar 1944 hadde bestemmelser om den gjensidige repatrieringen av allierte krigsfanger. I Norge hadde repatrieringsmyndighetene delt landet inn i fem soner. Flere tusen ekskrigsfanger fra de nordlige landsdeler ble sendt sjøveien til Murmansk. Krigsfangene fra Tønsberg-området hørte til Oslo-sonen. De ble for største delen fraktet på svenske jernbaner til havner på Østersjøkysten, men noen ble sendt med S/S Ango fra Rognan ved Trondheimsfjorden til Murmansk (14). Detaljerte lister over reiseruter og avreisedatoer for de til sammen ca 84000 sovjetiske ekskrigsfanger som var i Norge da Tyskland kapitulerte, finnes i Riksarkivet.

Litteratur

Egil Christophersen: Vestfold i krig. 1989
Rune Sørlie: Utenlandske krigsfanger i Vestfold. Upublisert arbeid. 1986.
Leiv Kreyberg: Frigjøringen av de allierte krigsfanger i Nordland 1945. Tanum forlag 1945.
Norges krig 1940-45 (s 446-447)
E. K. Slettenak: Repatriering av de sovjetiske krigsfangene fra Norge i 1945. Hovedoppgave i historie. 1995. Universi-tetet i Bergen

Kilder

1. War Crime Investigation Branch, Norway. 21 st. March 1946. London
2. Tønsbergs Blad 10. mai 1945
3. Norges Røde Kors. Representantskapets beretning.1940-1945.
4. Se Christophersen s. 50-55. 5. Personlige samtaler med sykepleierne Camilla Hem og Asta Andersen.
6. Personlige samtaler med sykepleierne Borghild Himberg og Gudrun Kjæraas og telefonsamtaler med Ragnhild Andersen og Svein Asplin.
7. Milorgarkivet. Rapport 18.mai 1945 (Foss)
8. Milorgarkivet. Rapport 16. og 17.mai 1945 (Foss)
9. Torbjørn Larsson-Fedde: Tysk feltpost i Sør-Norge. Farsund 1981.
10. Pasientjournaler, kartotekkort og utskrivningsprotokollen
11. R. Sørlie og T. Dyrhaug: Vestfold under krig og okkupasjon. 1984.
12. Kommandant des Kgf. – Mannsch – Stammlager 303. Tysk rapport Stalag 303 av 1. april 1945
13. Poliklinikkjournaler.
14. E. K. Slettenak: Repatriering av de sovjetiske krigsfangene fra Norge i 1945. Hovedoppgave i historie. 1995. Universitetet i Bergen.