Tause bygdeborger hilser nøttlendinger god morgen

Av Petter Snekkestad (Njotarøy 2010)

Nye spørsmål om Vardås, Høgås og Leirfjell

Lenge før Norge ble samlet til ett rike, anla nordmenn mindre festningsverk på åser, fjell og koller over store deler av landet. Bygdeborgene er våre eldste byggverk i stein, og Nøtterøy har ikke mindre enn tre av dem. De ligger i et tenkt belte gjennom sentrale deler på øyas sørlige halvpart, noe som er egnet til å egge nysgjerrigheten. Inngår Høgås, Leirfjell og Vardås i en overordnet plan med et gjensidig varslingssystem, eller har de vært atskilte tilfluktsborger for lokale bønder? Og er Vardås i det hele tatt en bygdeborg? Selv om murene er tause, kan vi pirke i over flaten av de faktiske begivenhetene.

Mange av Nøtterøys trafikanter passerer daglig en bygdeborg. Langs Berganveien kan man mellom Veumåsen og Skallestad skimte skogkledde Vardås, som er mest kjent for restene av den spektakulære artilleristasjonen reist av tyskerne. For de som bor sørvest på øya, vil Høgås være et kjent syn, der den ruver helt inntil Kirkeveien nord for Kjøpmannsskjær. Leirfjell, derimot, ligger noe gjemt øst for gården Buberg. Toppen kan likevel sees fra den noe mindre trafikkerte Oserødveien.
Det skulle bare mangle at disse kulturminnene er tydelige i landskapet. Selve konstruksjonene er riktignok vanskelig å få øye på, selv ved nærsyn, men åsene som bærer dem, bør per definisjon strekke seg i været. Bygdeborger ble nesten uten unntak anlagt på brattlendte høyder. Med uinntagelige heng på flere av sidene var de fra naturens hånd lette å forsvare. De slake sidene ble så befestet med solide murer og jordvoller; da gjerne med en trepalisade for å bøte på den beskjedne høyden og volde inntrengerne ekstra bry. Videre ble et stort antall anlagt i nærheten av viktige ferdselsårer, slik at man fra utkikkspunkter kunne kontrollere lokale veidrag. Antar vi at mye av ferdselen fra virkelig gammelt av samsvarer noenlunde med hvor Berganveien og Kirkeveien går i dag, er det altså ikke helt tilfeldig at Høgås og Vardås daglig hilser morgentrøtte bilister på vei til jobben.

Forskningsnytt

Men vent litt. Slike generelle antakelser kan vise seg å bli noe lettbeinte. Tar vi ikke høyde for den faglige meningsbrytingen som har blitt de norske bygdeborgene til del, er det fort gjort å ta munnen for full. Jeg vil derfor nedenfor forsøke å flette inn relevant forskning fra Norge og Sverige, slik at de groveste spekulasjonene blir liggende i skuffen. Foruten å snevre inn hva virkelig gammelt i denne sammenhengen innebærer, kan man neppe ta for gitt at de fleste ble anlagt nær folkelyden. Tvert om hevdes det, slik vi skal se, at enkelte borger var strategisk plassert i utmark. Noe som ikke er uinteressant i Nøtterøys tilfelle. Og at alle bygdeborger har vært forsvarsverk, nei, det er heller ikke på det rene. Det er da nødvendig å revurdere om Nøtterøys bygdeborger faktisk var borger. Med andre ord stille seg noe kritisk til selve begrepet og dets anvendelse.
Innledningsvis vil jeg forsøke å plassere bygdeborgene tidsmessig. Uten å redegjøre for hvilken periode de tenkes å tilhøre, er det vanskelig videre å nærme seg spørsmålet om funksjon. Det gir også et utgangspunkt for å tegne et bilde av den aktuelle perioden. Først mot slutten vil jeg ta Høgås, Leirfjell og Vardås i nærmere øyesyn og våge noen påstander om deres rolle lokalt og regionalt. De vil imidlertid diskuteres parallelt med en mer generell behandling av temaet bygdeborger. Leseren tilgir da forhåpentligvis noen innskytelser og assosiasjoner på veien.

Når bygde man?

Et grunnleggende spørsmål trenger seg på: Når ble bygdeborgene anlagt? Ingrid Ystgaards (1998) dateringer av trønderske bygdeborger kan gi en pekepinn. Ved hjelp av en rekke C14-dateringer viste prøvene herfra at borgenes bruk spenner fra yngre bronsealder til middelalder. Det var imidlertid et klart tyngdepunkt rundt yngre romertid og folkevandringstid, altså to underperioder innenfor den vide bolken eldre jernalder. Ingen viste kontinuerlig bruk etter 600 år e.Kr., noe som taler for at borgene i det store og hele ble forlatt ved inngangen til yngre jernalder; med andre ord merovingertid og vikingtid. De borgene som fikk datering før yngre romertid, var også av en annen type enn de senere. Murene eller vollene omringet et betraktelig større område på landskapsformasjoner som ikke uten videre har hatt fortifikatoriske fordeler. Anlegg som faller innunder bronsealder og førromersk jernalder kan i så måte ha tjent andre funksjoner, for eksempel kultiske. Det bør likevel noteres at bygdeborgene på øya kan ha blitt tatt i bruk også i vikingtid og middelalder, noe og Hemmendorff og Smedstads (1997) dateringer fra Trøndelag og Jamtland indikerer.
Ystgaards kronologi sammefaller i grove trekk med lignende dateringer fra Sverige. Den bekrefter også tradisjonelle antakelser om bygdeborgenes generelle alder, basert på funn typologisk fastsatt til yngre romertid og folkevandringstid. For Vestfolds del knytter Norsk arkeologisk leksikon fylkets rundt 40 anlegg til de mange gravfunnene fra nettopp dette tidsspennet. Denne regionens eneste utgravde bygdeborg, Åleborga på Freste i Sem, fikk da passende nok en datering mellom 380-530 e. Kr., og glir pent inn i det som den svenske arkeologen Michael Olausson (1995) kaller den klassiske borgperioden.

Lokale dateringer

Bygdeborgene på Nøtterøy fremviser ikke trekk som skal til si at de tilhører en annen periode enn yngre romertid/folkevandringstid. Borgområdet er lite og de markerte høydene later til å ha forsvarsrelaterte funksjoner; de faller med det utenfor den tidligste kategorien skissert ovenfor. For ytterligere å tjore dem fast rent tidsmessig til noen hundre år etter Kristi fødsel, og ikke før, kan Nøtterøys topografiske betingelser for jordbruk medregnes. Med noe rimelighet må bygdeborgene knyttes til lokalt jordbruk, og med det en form for bofasthet (at dette ikke nødvendigvis er en forutsetning, kommer vi tilbake til). I en tidligere Njotarøy-artikkel tidfester Brendalsmo og Bøe Sollund (2006) de første Nøtterøy-gårdene til omkring 500 e. Kr., med andre ord helt på tampen av den klassiske borgperioden. De påpeker at det riktignok trolig har foregått kornavl og fehold i ulik form lenge før denne tid, men at menneskene neppe har vært like bofaste. Det er da naturlig å tenke seg at bygdeborgene ble anlagt nærmere folkevandringstid enn førromersk jernalder eller bronsealder. Terje Fr. Gulbrandsens strandlinjekart fra 1993 viser også at større deler av det som senere ble frodige jordbruksområder som følge av landhevingen, lå under vann eller var myrlendt før romertid.
Går vi da ut fra at borgene på Høgås, Leirfjell og Vardås ble anlagt og anvendt i yngre romertid og folkevandringstid, åpner det en glugge som lar oss skimte menneskene bak oppføringene. De aktuelle periodene utgjør et tidsspenn på nærmere 400 år, og slik navnene antyder, var de sterkt farget av sosiale og politiske forskyvninger på kontinentet. Romerrikets grense i yngre romertid gikk langs Rhinen og nordvest opp til den Antoninske mur i Skottland. Det er antatt at germanernes kontakt med romerne, som skjedde i form av handel og politiske allianser, i grove trekk endret deres tradisjonelle, slektsbaserte samfunnssystem. Ut fra kulturutvekslingen sprang det frem et velstående krigeraristokrati, som øvet makt gjennom militær evne og kontroll av prestisjevarer. Idet Romerrikets innflytelsessfære sakte forvitret ved inngangen til folkevandringstid, fortsatte bevegelsen av store folkemasser og påfølgende sosial uro. Trass i at Norge befant seg i periferien av disse begivenhetene, er de mange våpengravene fra yngre romertid blitt tolket som at en type krigerideologi også nådde våre kyster. Noen av disse finner man blant annet på gravfeltet på Brunlanes i Vestfold. Her, samt i Hedrum og Stokke, har også ulike prestisjevarer vært en del av gravgodset. Flotte glassbegre, trolig fra Gallia og Rhinen-området, antyder direkte eller indirekte kontakt sørover, noe som også må ha tjent den gravlagtes sosiale posisjon.
Åke Mitlid (2003) har med bakgrunn i en slik historisk kontekst foreslått at bygdeborgene kom til for å verne om land og ressurser: «Med økende usikkerhet og trussel mot liv og eiendom har det gradvis meldt seg et behov for felles forsvarstiltak og en fastere samfunnsorganisasjon.» Ved å anlegge bygdeborger etter en overordnet plan kunne politiske enheter kontrollere ferdselsårer og utmarksområder innen gitte territorier. Skal vi tro Mitlid, kan bygdeborgene forstås som ett av flere steg mot en gryende statsdannelse i Norge.
Det er en besnærende tanke at anleggene på Nøtterøy ikke bare inngikk i et større forsvars- og kontrollsystem, men at de også er materielle avtrykk fra skjellsettende bevegelser på kontinentet. Med andre ord kan man hevde at bygdeborgene knytter øya til definerende begivenheter i Europa. Sosial uro, folkevandring og krigerideologi er da motiver i et slikt bredpenslet maleri. Men før malingen tørker, bør vi skyte inn noen alternative tolkninger som setter bygdeborgene i et noe annet lys.

Borg for bygda?

Jeg har antydet ovenfor at borgene på Nøtterøy hadde forsvarsrelaterte funksjoner. Det innebærer at murer strategisk reist på markante høyder vanskelig kan tolkes annerledes enn forsvar i en eller annen form. Men gjaldt denne beskyttelsen fremst for en lokal befolkning i nærhet til oppføringene? Og er det gitt at de faktisk tjente militære funksjoner? Det er ikke urimelig å hevde at selve begrepet, myntet av den flittige oldtidsforskeren Oluf Rygh i 1882 («Gamle Bygdeborge i Norge»), er førende for hvordan konstruksjonene forstås. Begrepet forutsetter ikke bare at murene vi ser i dag virkelig var del av et festningsanlegg, men også at de var lokale foretak som ga enkel beskyttelse mot fiendtlige angrep. Høydeforskjellen mellom forsvarer og angriper ga naturligvis en betydelig fordel i kamp. Slik kunne en mindretallig forening av bønder stå imot større grupper av omstreifende røvere, krigerfølger eller hvem det nå var de måtte bekjempe. Dette må sies å være den tradisjonelle tolkningen av konstruksjonene.

Andre formål?

Det synes imidlertid innlysende at begrepet favner for vidt. De allerede nevnte anleggene fra bronsealderen illustrerer det; murene dekker et så stort område at de neppe kan ha vært befestet. Slike «bygdeborger» kan ha tjent andre formål. Eksempelvis er det vanskelig å akseptere at den lavtliggende Skansen på Sotenodden ved Mjøsas østbredde — med sitt 600 meter lange steingjerde og gravrøyser i den enorme innhegningen — har vært et forsvarsverk. I så tilfelle har man langt fra latt den arbeidskrevende muroppføringen flukte med full fortifikatorisk effekt. Til sammenligning er murene ved anleggene på Nøtterøy anlagt der fiender kunne forsere noe lettere enn fra de øvrige hellingene. Men bildet er ikke entydig, da det savnes sikre murrester på de relativt slake sørsidene av både Vardås og Høgås. Ja, selv om arkeologer på 1980-tallet registrerte en 50 meter lang bygdeborgmur på nordsiden av Vardås, er det ikke sikkert at dette er hele sannheten. Skal vi tro Nøtterøy-arkeologen Jan Brendalsmo, er det mulighet at restene knyttes til moderne militære aktiviteter. At denne muren virkelig strekker seg 50 meter fra heng til heng, trekkes også i tvil. Med en høyde på nær synlige 0,5 meter og en utydelig karakter, er det altså ikke gitt at vi her snakker om en borg. Generelt er murene ved disse tre anleggene svært beskjedne. De er langt mindre enn de betydelige eller mellomstore borgene med meterhøye voller og murrester, slik vi finner andre steder i landet. Med forbehold om at ruinene på Nøtterøy er uvanlig dårlig bevart og med det ikke gjenspeiler reell størrelse, er det langt fra innlysende at dette var forsvars verk for lokal beskyttelse.

Hva var innenfor murene?

Hvis så er tilfelle, hvilke aktiviteter er det da murene har omringet? Låner man et øre til de mange nye tolkningene av bygdeborgene, er det ikke få. Skjønt, de er alle sammen mer eller mindre kvalifiserte gjetninger. Tillat meg da en retorisk omvei for å forklare hvorfor funksjonsspørsmålet fortsatt henger så til de grader i luften. For det første; svært få bygdeborger er undersøkt arkeologisk, og dette gjelder også for Nøtterøy. Hverken Høgås, Leirfjell eller Vardås er gravd ut. En åpenbar grunn er at brorparten av utgravninger i Norge skjer i forbindelse med utbygging av vei eller eiendom, og da blir ofte bratte åstopper spart for inngrep. En annen årsak kan være at bygdeborgene i faglig forstand har blitt noe stemoderlig behandlet, som følge av at de tidlig ble ansett som enkle nødforanstaltninger. De har med andre ord hatt en noe lav status satt opp mot staselige stavkirker eller kongeborger. Ja, for den estetisk følsomme betrakteren etterlater restene av de grove tørrmurene et nokså forglemmelig inntrykk. Man må for eksempel ha et våkent øye for å oppdage steinene fra den nå utraste nordmuren på Høgås.

Nedvurderte minner

Treffende i så måte betegnet Haakon Shetelig bygdeborgene for kunstløse i en artikkel fra 1925. Og nærmere vår egen tid — sent på 1970-tallet — uttrykte arkeologen Einar Østmo noe av det samme da han påpekte at det manglet en arkitektonisk vilje i byggingen. Slike observasjoner understreker med rette det spartanske preget ved borgene, men de peker også mot årsaken til at anleggene ikke har tiltrukket seg alt for mye oppmerksomhet; et forhold som blir tydelig sett opp mot den rike litteraturen knyttet til landets middelalderkirker. Det var først på 1100-tallet – altså omkring 500 år etter at bygdeborgene tenkes å gå ut av bruk — at nordmenn lærte seg kunsten å reise virkelig store steinbygg. Og da gikk det mest i geistlige oppføringer, noe Nøtterøy kirke er et talende eksempel på. I stedet for å legge stein på stein uten bindemiddel, la man dem nå i lesket kalk. Dette var en byggeskikk som endelig muliggjorde både kunstferdighet og arkitektonisk vilje; en prestasjon vi neppe kan kreve av folkevandringstidens bønder. Tross i at flere anlegg vitner om stor arbeidsevne og kløktige bygningstekniske valg, lot de seg ikke strekke lenger enn noen få meter opp i været. Det kan da virke urimelig i det hele tatt å betrakte bygdeborgenes konstruksjon etter estetiske kriterier; rett og slett fordi teknologien ikke tillot en bygging med kunstneriske ambisjoner.

Kaster nytt lys

Men tilbake til Nøtterøy-borgenes mulige funksjoner. Selv om de omfattende utgravningene har uteblitt, er det en rekke undersøkelser som kaster nytt lys over deres anvendelse. I en masteroppgave fra 2009 deler Stian Finmark bygdeborgenes funksjoner i fire ulike, tidvis overlappende kategorier: Forsvar, kontroll, toll og kultus. De to siste åpner opp for en frisk nytenkning i tråd med hovedtendensene i nyere bygdeborgforskning. Finmark ser det som sannsynlig at flere anlegg i Skien-området trolig først og fremst har fungert som en type tollborger. De ligger tett på mulige handelsårer som knytter innlandet med rike bygder langs vassdragene. Herfra kunne et mannskap kreve toll av forbipasserende og samtidig søke tilflukt hvis nødvendig.
Det virker usannsynlig at noen av borgene på Nøtterøy har hatt en slik rolle. Med god seilled innaskjærs langs hele øya er det vanskelig å tro at noen av veidragene på land har hatt handelstrafikk av noen betydning. Skipet var tross alt datidens racerbil og særlig nyttig til frakt. Da hverken Høgås, Leirfjell eller Vardås som kjent ligger nær sjøen, kan vi våge å avskrive dem som tollborger.

Kultisk aktivitet?

Finmarks fjerde kategori, kultusfunksjonen, er derimot vanskeligere å av vise. Onde tunger vil hevde at kultisk aktivitet er en nødforklaring som hektes på alle fortidige fenomen man ikke fullt ut forstår. Men det kan også påstås at den ensidige militære tolkningen med hard hånd har feiet tvetydige arkeologiske spor inn i en og samme sekk. Eksempelvis har de fleste steinansamlinger innenfor borgområdene lenge blitt forstått som kastestein mot inntrengere. Ved nærmere undersøkelser i Sverige og Norge har imidlertid flere vist seg å være gravrøyser. Disse antyder naturligvis at anleggene var mer enn nødforanstaltninger. Den allerede nevnte Skansen ved Mjøsa er kun en av flere konstruksjoner der innhegningen ikke kan tolkes militært. Tvert om kan det å avgrense et gitt område med murer gli aktivitetene som foregår der inne en spesiell betydning. I tråd med dette ramser Finmark opp hemmelige initieringsriter, våpentrening, tingmøter og begravelsesritualer som mulige aktiviteter innenfor både små og store bygdeborger.
Det bør bringe oss til noen erkjennelser med tanke på Nøtterøy-borgene. Selv om de ikke viser spor etter religiøse eller lignende foreteelser, er det fullt mulig at slik aktivitet var ett av motivene for å reise murene. De bør da ikke entydig knyttes til forsvar og kontroll. Det er i det hele tatt fristende å forstå konstruksjonene som en type flerbruksanlegg; ved å reise murene fikk man både et forsvarsverk og en passende arena for høytidelige tildragelser. Det er imidlertid ikke utenkelig at en eller flere av Nøtterøy-borgene — gitt deres allerede nevnte beskjedne murverk — ikke har hatt en militær rolle. Like fullt vil jeg nedenfor foreslå noen forsvarsrelaterte sammenhenger Høgås, Leirfjell og Vardås kan ha inngått i. Særlig interessant er de varslingsmulighetene høydene har muliggjort.

Del av en overordnet plan?

Så langt har jeg problematisert den tradisjonelle forståelsen av bygdeborger og spurt om Nøtterøys egne fremst bør forstås som forsvarsverk. Jeg har da forhåpentligvis gjort det klart at disse kulturminnene er vanskelig både å datere og funksjonsbestemme. Det bør imidlertid ikke skremme oss fra å gjette hva som har foregått der oppe på høydene – eller hvilken overordnet strategisk betydning de kan ha hatt. Da kan det være nyttig å se på hvordan de geologiske betingelsene for jordbruk i jernalderen er fordelt på Nøtterøy. Fordi mennesker tidlig har søkt seg til de mest fruktbare dyrkningsområdene, er det også her de fleste kulturminnene dukker opp. På figur 7 (Stabbetorp og et al. 2007) ser vi hvordan de eldste Nøtterøy-gårdene (hvite firkanter) i eldre jernalder danner et kjerneområde som samsvarer med konsentrasjonen av lett dyrkbar jord. Vannet sto omkring fem meter høyere da enn nå. De gunstige, leirholdige massene har her sakte blitt frigitt ettersom landhevingen gjorde øya Gipø om til en åsrygg og frarøvet de omkringliggende gårdene (for eksempel Sæheimr/Sem eller Sandvin/Sande) tilgang til sjøen. Gården Njotarvin, som har gitt øya dets navn, er trolig den eldste, og sluttleddet – vin viser nettopp til en åpen eng som kan kultiveres uten større anstrengelser. Ja, Njotarvin kan ha vært en sentralgård og et maktsenter på øya i jernalderen, noe gravhauger og senere kirkebygging peker mot (Brendalsmo 2004, i Njotarøy om Nøtterøy kirke).
Med unntak av Vardås, ligger bygdeborgene et godt stykke sør for dette kulturhistoriske kjerneområdet, som strekker seg fra midten av øya og opp mot nordspissen. Ingen ligger innenfor området. Går vi ut fra at de første bofaste gårdene ble anlagt rundt 500-tallet, med andre ord innenfor den klassiske borgperioden, er det ikke i umiddelbar nærhet til bygdeborgene at dette foregikk. Selv om god dyrkningsjord også er å finne i de nord-sør gående dalførene inntil eller med rimelig nærhet til Høgås, og i større grad Leirfjell og Vardås — der en arm av gunstig leirjord strekker seg ned fra kjerneområdet og sneier begge (se figur) – kan borgene like gjerne knyttes til utmarken på øya. For Høgås’ og Leirfjells del blir det da vanskeligere å tolke de som tilfluktsborger for lokale bønder. Det vil si, uten kjente kulturminner fra jernalderen i et noe mindre attraktivt område for jordbruk, peker de seg ikke ut som bygder med skrikende behov for et festningsverk.

Hvordan forstå Leirfjell?

Men hvordan skal vi da eksempelvis forstå borgen på Leirfjell? Tross i at den ligger beskjedent til i et skogsområde, er det denne som tydeligst viser tegn til befestning. I tillegg til de nå utraste murene i sør og nord, er det reist mindre stengemurer i vest for å hindre noen å ta seg gjennom trange passasjer i fjellsiden. Her skulle ingen uvedkommende trenge seg på! Slik kan det virke som om en større gruppe mennesker her har hatt behov for den beskyttelsen en bygdeborg tilbyr. Kanskje det da er for dristig å lene seg på forekomsten av gravhauger og andre kulturminner knyttet til jernalderjordbruk som avgjørende i demografiske funderinger? Skjønt kornavl og fehold var hovednæringen i eldre jernalder, har nok disse tidlige nøttlendingene hatt flere ben å stå på. Foruten rike fiskemuligheter (utstyr til dypvannsfiske og harpuner til selfangst er funnet ved kystbygder fra folkevandringstid andre steder i landet), må vi tenke oss at de båtkyndige har tatt seg frem til småøyer og skjær og forsynt seg av sjøfugl, egg og dun. I tillegg må jakt, treforedling og utmarksbeiting ha vært en del av det økonomiske bildet. Hvis da anlegget på Leirfjell var en tilfluktsborg, kan det muligens minne oss om betydningen av disse utmarksressursene. Det samme vill gjelde for Høgås, som ikke uten videre kan knyttes til tidlig jordbruk.
Skal vi tro Einar Østmo (1977), var det de perifere delene av Vestfold som hadde behov for bygdeborger. Landskapet som var tettest befolket, altså området øst for raet, har merkbart færre anlegg enn de mer skrinne bygdene vest for raet. Østmo foreslår at den rikere østlige delen av fylket var fastere politisk og forsvarsmessig organisert, og at behovet for borger her ikke meldte seg i like stor grad. Tankene sendes da uvilkårlig til steder som Borre, Hedrum eller Stokke, som alle har betydelige funn fra den aktuelle perioden. Riktignok ligger Nøtterøy øst for raet, men våger vi å forestille oss at bygdeborgene på øya (i det minste Høgås og Leirfjell) nettopp lå i en type politisk og forsvarsmessig periferi til de rikere strøkene på fastlandet, eller til og med gårdene rundt Njotarvin, inviterer det til å forstå dem som et lokalt vern. I så fall vil det være i tråd med antakelsen om at utmarksressurser her var særlig viktige. Videre kan man spørre seg om disse borgene var del av et varslingssystem som tjente de sentrale jordbruksområdene nevnt ovenfor.

Varslingssystem

Det er her vi kommer til idéen om borgene som del av en overordnet plan. I forlengelsen av et mulig lokalt forsvar, må det antas at høydene ble benyttet til varsling og kontroll. Med veter kunne man signalisere om farer ikke bare til omkringliggende gårder, men også til andre bygdeborger eller vetehøyder. Ved å antenne oppreist treverk på lett synlige topper kunne ild og røyk observeres fra fjern og nær. Ordet «varde», en betegnelse fra nyordningen av vetesystemet på 1600-tallet, finner vi da også i Vardås. I følge Heimskringla anla Håkon den gode et vetesystem som strakk seg fra lengst sør i landet og opp til Hålogaland. Det er rimelig å tenke seg at et lignende system var i bruk på østlandet lenge før. Noe slikt er foreslått med tanke på distribusjonen av bygdeborger på østsiden av Mjøsa, senest formulert av Kristine Andersen (2011). Den sørligste borgen, majestetiske Gjelberget på Tangen, er tolket som en type buffer mellom de karrigere landskapene sørover og de rike bygdene opp langs Mjøsa. På rekke og rad fra Gjelberget, trolig via vetehøyder som Vardeberg og den nyoppdagede borgen på Helgøya, strekker det seg et tenkt varslingssystem opp til Åker, Hamar og Ringsaker (se figur). Varslingen ville da naturligvis også kunne gå i omvendt retning.

Fremskutt Vardås

Om ikke Nøtterøy har inngått i et like omfattende system, kan muligens analogien til Mjøsa antyde borgenes relasjon til sentrale jordbruksområder. Setter vi dem i sammenheng med gårdene rundt Njotarvin, må Vardås ha hatt en fremskutt posisjon. Fra toppen av Vardås skimter man i dag Borgheim (Njotarvin) tre kilometer unna, samt det som var de tidligste jernaldergårdene rundt. Omvendt må vi anta at flere av disse gårdene kunne observere en veteild på Vardås, som kunne påtennes idet sjøgående fiender ble observert i skjærgården øst for øya. Videre må vi tro at Vardås’ kommunikasjon med øyas høyeste punkt, Vetan på Torød (99 m.), har vært av betydning. Fra Vetan har man en imponerende utsikt til Oslo-fjorden i flere retninger; ikke minst i sør mot Skagerak, slik Nøtterøy-sangen messer. Lokalhistorikeren S. E. Hougen (1983) understreket forholdet mellom nettopp Vardås og Vetan som et mulig ledd i «Geirstad-høvdingens» forsvar østover mot Oslo-fjorden. Ifølge han kan et høvdingsete fra Vikingtid i Sandar nytt godt av disse utpostene, der Vitafjellet ved Lahellefjorden har vært bindeleddet til Vetan.
Dette kan i det minste antyde Vardås’ strategiske rolle også i eldre jernalder – bygdeborg eller ei. I relasjon til de øvrige borgene har Vardås helt sikkert kunnet varsle Leirfjell, som ligger beskjedne 1,3 km sørvest (se figur). Siktlinjen mellom de to er i dag ikke åpenbar, men dette må delvis skyldes tett granskog som ikke uten videre var tilstede i bruksperioden. Kommunikasjonen mellom Leirfjell og Høgås forstyrres av en ås, men sistnevnte, med sine 80 meter og sagnomsuste synlighet helt til Oseberg og Slagendalen, må vi tro har kunnet kommunisere direkte med Vardås ved hjelp av veteild. Høgås har sørover utsikt til Vrengen, noe som i forlengelsen med en hypotetisk Vetehøyde ved Roper’n i Sevik-kilen kan ha gjort bygdeborgen til en strategisk utkikks og varslerpost (se figur).

Vågalt

Videre å spekulere omkring varslingssystemets utbredelse kan synes noe vågalt. Mulighetene for utallige ukjente vetehøyder eller veteilldens vage synlighet over lengre distanser forkludrer argumentasjonsrekken. Vardås kan ha blitt varslet fra toppen av Bjerkø eller en rekke andre høyder, men vi vet ikke. Likeledes kan Høgås ha henvendt seg til fastlandet via veier vi så langt ikke kan gjøre rede for. Likevel er det naturlig å tenke seg at bygdeborgene har kunnet kommunisere med hverandre, og at de videre har kunnet varsle omkringliggende områder.
Spørsmålet er da hvorvidt denne varslingsfunksjonen har vært et avgjørende motiv for å reise anleggene. Med andre ord kan bygdeborgene være anlagt etter en overordnet plan organisert av ikke-lokale, politiske enheter. Slik ovennevnte Mitlid (2003) foreslår, vil de da måtte forstås som en måte å både kontrollere utmarksområder og varsle om farer. Fantasien kan da mane frem et slags administrasjonssenter i sentralområdet rundt Njotarvin – slik Borgheim er i dag — der vakttjeneste eller kontroll av utmarksressurser på et vis ble forvaltet gjennom satelitter; heholdsvis i form av Høgås og Leirfjell. På samme måte kan bygder på fastlandet, eksempelvis i Slagendalen, ha hatt sterk interesse av at bygdeborgene på Nøtterøy var operative og kunne varsle om sjøgående fiender snikende opp fjorden.
Men dette blir gjetninger. Mitt håp er da at denne artikkelen, som kun er en ansats til videre undersøkelser, vil inspirere andre til å gå dypere inn i materien og angripe de mange spørsmålene som her står åpne. Det ville i så fall ikke bare belyse selve bygdeborgene, men også viktige deler av Nøtterøys tidlige historie.

Kilder

Andreassen, Kristine: 2011 [utkast til masteroppgave i arkeologi ved Universitetet i Oslo). Samtale 5. Oktober 2010.
Brendalsmo, A. Jan: 2004. For Gud eller egen vinning. I Njotarøy, Nøtterøy Historielags årsskirft.
Brendalsmo, Jan og May-Liss Bøe Sollund: 2006. Gravhauger, flintøkser og strandsittere. I Njotarøy, Nøtterøy Historielags årsskrift.
Dyrhaug, Bente og Tore: 1997. Kulturminner på Nøtterøy. Beskrivelse til kart. Interessegruppe Vardås, Nøtterøy.
Finmark, Stian: 2009. Skiens bygdeborger. En funksjonsanalyse. Masteroppgave i arkeologi ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen.
Gulbrandsen, Terje Fr.: 1993. Gårdsnavn og bosetning på Nøtterøy. I Njotarøy, Nøtterøy Historielags årsskrift.
Hemmendorff, Ove og Ingrid Smedstad: 1997. Fornborgsundersökningar i Trøndelag. Ett mittnordisk samarbete. I Arkeologi i midtnorden, redigert av Kurt Gullberg, side 117-126. Del 4 i serien studier i Österbottens forhistoria. Forlagsaktiebolaget Scriptum, Vasa.
Hougen, Sven Engebret: 1984. Vardåsene. Sandar historielag, Sandefjord.
Magnus, Bente og Bjørn Myhre: 1976. Forhistorien — fra jegergrupper til høvdingsamfunn. Bind 1 i Norges historie, redigert av Mykland, Knut, S. 17-442. J. W. Cappelens forlag, Oslo.
Mitlid, Åke: 2004. Bygdeborgene – var de lokale tiltak eller deler av en overordnet plan? En analyse av borgenes funksjon i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver. I viking 67. NAS, Oslo.
Nashoug, Ole og Anders Hagen: 1999. Stangeboka 1. Demringen. Stange historielag, Elstad.
Olausson, Michael: 1995. Det inneslutna rummet. Om kultiska hagnader, fornborgar och befesta gårdar i Uppland från 1300 f. kr. till Kristi fødelse. Riksantikviareembetet, Stockholm.
Rygh, Oluf: 1882. Gamle Bygdeborge i Norge. I Stabbetorp, Odd Egil, May-Liss Bøe Sollund, Jan Brendalsmo og Ann Norderhaug 2007 Layers of the past: A theory and method for historical landscape analysis. Landscape Research, 32:4, S. 463 – 479.
Ystgaard, Ingrid: 1998. Bygdeborger i Trøndelag. En forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og en kulturminnekategori. Hovedoppgave i arkeologi og kulturhistorie, NTNU.
Østmo, Einar: 1977. Fresteåsen og andre bygdeborger i Norge. I viking årbok 1977/1978. NAS, Oslo.
Østmo, Einar og Lotte Hedeager (red.) 2005. Norsk arkeologisk leksikon. Pax forlag, Oslo