Kjartan Dale:
Svend Foyns trankokeri brant i 1890
Knapt noen brann i Nøtterøys historie kan ha vært mer intens og voldsom enn den som la Svend Foyns trankokeri på Revodden i aske 7. desember 1890. Tolv fetttrukne bygninger, 2 500 fulle trantønner, tran i kokekar og kummer, lager av spekk og barder og 10 000 tomtønner ga næring til en enorm brannutvikling som det ikke stod i manns makt å få bukt med.
Brannen gjorde en brå slutt på den virksomheten Svend Foyn hadde startet på Revodden knapt 50 år tidligere, og som var den første i sitt slag som utviklet seg til å bli en hel liten industrigren på Nøtterøy. Utrolig nok var hverken anlegg eller produkter forsikret, så brannen ble en alvorlig økonomisk belastning for den 81 år gamle kommandøren.
Hvalspekk kokt med «vold og kraft»
Råstoffet som ble brukt i tranproduksjonen på Revodden den første tiden var utelukkende selspekk, men etter hvert som Svend Foyn fant fram til effektive hvalfangstmetoder med sterkt økende utbytte, slet han energisk med å utvikle metoder til å utnytte hvalen best mulig. I forsøkene med å utvinne tran av hvalspekk møtte han et spesielt problem: Hvalspekket inneholdt en stearinsubstans som gjorde at tranen stivnet og ble ubrukelig. Det problemet ble til slutt løst ved hjelp av en engelsk oppfinnelse, en maskin som kunne skille ut stearinen fra tranen.
Etter seks år med mye prøving og feiling og mange skuffelser under forsøkene på landstasjonen ved Vardø, var Foyn endelig fornøyd med resultatet. Sommeren 1873 skriver han til sin bror Lauritz: «Jeg tror nu jeg haver faat Has paa min Hvaltran. Den er som en vrang Person som jeg længe – i 6 aar – haver talt pent med, tyk, grætten og uselgelig har været Resultatet. Nu koker jeg den med Vold og Kraft og faar af den en Tran som holder sig flydende og klar».
Tran fra Vardø til Nøtterøy
Foyn bestemte seg for å transportere hvaltranen den lange veien fra Vardø til Nøtterøy for å raffinere den hjemme. I brev instruerer han broren nærmest i detalj om hvordan det nye anlegget skal innpasses i det eksisterende industriområdet på Revodden. «Jeg vet intet mer passende Sted for Trankummerne end der hvor «Bjoneboden» eller Bødkerværkstedet nu staar», skriver han fra Vadsø, og legger ved skisse over hvordan han har tenkt seg den nye fabrikkbygningen.
Et halvt år senere var planen realisert. Briggen «Dagen» hadde kommet fra Vardø med en last tran og videreforedlingen kunne begynne. «Viljesgeniet», som dikteren Jonas Lie kalte Svend Foyn, hadde nådd enda et mål. Men utkokingen av selspekk var fremdeles en viktig del av virksomheten på Revodden, noe denne annonsen vitner om:
Strengt tatt kunne vel trankokeriet kalles en Nøtterøy-bedrift bare fram til 1877, da Revodden ble lagt inn under Tønsberg ved den store grensereguleringen. Men eieren, kommandøren, bodde fortsatt på den «riktige» siden av grensen, på Ramdal.
Brannkanon varsler storbrann
Tranproduksjonen på Revodden fikk en brå slutt i 1890, da hele anlegget ble lagt i aske i den store brannen en søndag fjorten dager før jul. Avisene, som på den tiden ikke hadde ressurser til å dekke alle begivenheter særlig grundig, ga mye spalteplass til omtale av brannen.
Særlig Tønsbergs Blads reporter skriver så levende om den dramatiske hendelsen at han bør får slippe til med noen av sine egne ord:
«Ved 8-tiden Søndags morgen alarmeredes Tønsbergs Bys Indvaanere ved et Brandskud og samtidig saaes svær Lue og Røg slaa op fra Kommandør Svend Foyns Lagerhus paa Revod-den. Kort Tid efter antændtes Kogeriet og derpaa Smedjen og et uhyre Flammehav væltede sig for en svag vestlig Vind over mod Fru Bulls Eiendom, hvis 1-Etages Arbeiderbolig og et Lagerhus støder lige op til Etablissementet. Der kunde ikke være Tale om for det første at faa slukket ilden i de til dels opfyldte og tomme Trantønder og Kogekar opfyldte, dels med Fedtpartikler gjennemtrukne Bygninger.
Lageret skal efter forlydende have udgjort ca. 2500 Tønder Tran og en kolossal beholdning av Tomtønder; der nævnes op til 10,000 Tønder. Dessuden havdes en stor Del Barder samt Spæk under Arbeide, saaledes fra de Hvaler Hr. Carsten Brun har fanget i Vinter. Endel opskårne Stykker af dette, beliggende paa den yderste Brygge mot Nord, var en Tid truet, hvorfor det forsøgtes med at lempe det tilvands, hvilket dog ikke ydet nogen Beskyttelse, da Olien, som i brændende Bække stod ud i Søen, brændte udenfor Bryggepælene, saa det kokte og boblede langs Pælerækkeme».
Krutt og granater eksploderer
Det tok tid før brannvesenet i Tønsberg kom seg over til Kaldnes-siden med sin dampsprøyte. Først etter tre kvarter var den på plass på brannstedet, men det var langt fra problemfritt å få den i funksjon. Sprøyta måtte ha dypt nok vann til at sugemekanismen kunne virke, og det måtte tas hensyn til retrettmulighetene fra de voldsomme flammene som mer og mer åt om seg. Da mannskapene endelig hadde fått lagt ut 570 meter slange og fått dampen opp i maskinen og sprøyta i gang, frøs vannet i matingspumpa. Arbeidet måtte avbrytes og pumpa behandles med varmt vann før en igjen kunne ta fatt på slukningsarbeidet.
Ved halv 11-tiden eksploderte så en «Krudbunke» og endel granater, og senere kastet eksploderende geværpatroner et regn som av små raketter opp fra smieloftet. «Disse gik ganske kort og var vist ikke farlige», sier reporteren.
«Fedt, hvormed Grunden overalt var dækket»
Stadsingeniøren skriver i sin rapport blant annet: «Efterat Bygningerrne var nedbrændte, fortsatte det at brænde i Tranbeholdningerne med voldsom Lue, saaledes at Slukningsarbeidet maatte fortsættes i hele Nat med begge Slanger og Dampsprøiten først ved 8-Tiden imorges kunde føres tilbage. Slangematerielet er i høi Grad tilrakket af flydende Fedt, hvormed Grunden overalt var dækket».
Mistenkt fisker fra Fredrikshald
Sven Foyn var overbevist om at brannen var påsatt, da han mente at den hadde oppstått i pakkhuset like ved sjøen, der det ikke var varme. Mistanken falt straks på en mann fra Fredrikshald som dagen før brannen hadde kommet til kommandøren og bedt om hjelp til kjøp av båt. Mannen ble avvist av Foyn, og mistanken om at han hadde tent på som en hevnakt, førte til at han ble pågrepet neste dag hjemme i Fredrikshald.
Avisa Tunsbergeren skriver 16. desember at de rettslige forundersøkelsen i anledning brannen på Revodden nå er avsluttet uten at noen som helst opplysning er fremkommet som kan tyde på at brannen er påsatt. «Den her i Bladet tidligere omtalte paa Fredrikshald med flere smaa Barn bosatte mistænkte Hans Christiansen Spro, der havde været hos Hr. Foyn og andraget om en Almisse til at kjøbe Baad er dimiteret efter at have legitimeret, at han kom i sit Logis Kl. omtrent 7 avvigte Lørdags Aften og avreiste herfra med 7-Toget Søndags Morgen, uden om Natten at have været ude fra Logiet»
Svend Foyn selv beretter om brannen
Fire måneder senere skriver han så et langt innlegg i Tønsbergs Blad om omstendighetene rundt brannen på Revodden:
«Da jeg saa ofte kommer i Tale med Personer, som er af den Formening, at Ilden paa Rævodden, der nedbrændte mine tolv Huse med Maskineri, Rafineringsindretning, Trankogeri og meget Inventarium, ikke var frivillig paasat af Folk saa vil jeg her berette de passerede Forholde som er fuldstændige til at paavise at Ilden var paasat med fri Villie af Folk», skriver han innledningsvis. Deretter går han detaljert inn på forhold som etter hans mening er bevis for at brannen var påsatt. Størst vekt legger han på det faktum at brannen skal ha oppstått i pakkhuset ved sjøen der det aldri har vært fyring. Så skriver han videre:
«Havde Tønsbergs Damp-Brandsprøite ved Ankomsten til Brandstedet, strax kunnet blevet benyttet, da havde Tabet rimelig vis blot blevet den ene Pakbod, men efter Folks Sigende, som havde Klokke paa sig, jeg havde ingen, varede det 2 Time Forinden man fik Brandsprøyten igang til at sprøite Vand, man troede at Pumpeventilen var frossen, men det viste sig siden, at en Ventil havde hængt sig fast, sagde man; dog det er vist, at før Brandsprøiten kom igang da var der Ild i det Hele, som var umuligt at slukke førend alt var nedbrænt, hvilket blev Tilfældet. Jeg har nu kjøbt en Brandsprøite; havde jeg havt den da, skulde jeg med 3-4 Mand have slukket alt i Begyndelsen, kanske med 100 Kroners Tab.
2 Dage i forveien eller fra Fredag, havde der gaaet af og til omkring på Stedet en Fisker fra Fredrikshald, uden at have meget tilsyneladende at bestille, det var i den bedste Sildefisketid i Fredrikshald. Han spurgte en enkelt Gang efter Foyn, og blev sagt at Foyn var at træffe oppe paa Ramdal; først Løverdags Eftermiddag, da jeg sad i min Karjol for at kjøre ud, talede den Mand til mig ved Rævodden, og leverede mig et Brev fra ham selv; jeg spurte hvad det inneholdt, det vilde han ikke sige; han kom til mig om Aftenen i mit Hus. Brevet inneholdt Anmodning om at kjøbe til ham en Fiskerbaad paa 100 Tønder; om der var nogen at faa kjøbt, ved jeg ikke. Jeg svarede, at det passede ham bedre at være hjemme i det rige Sildefiske nu end at gaa her at betle, og da han ingen Penger hadde at hjemreise for, gav jeg ham 5 Kroner; han beviste at have lagt i Logiet om Natten og reiste med jernebanen om Morgenen.
Da det begynte at ryge ved den ydre Ende til Søen af Pakboden, kom en fremmed Mand fra Brandstedet rolig gående og mødte Politibetjent Klinkenberg; han troede, det var en Mand fra mig, og talte ikke til ham, men det var ikke Til-fælde; han gik bort og man fik ikke nogen Greie paa, hvad det var for en Mand. Jeg har udlovet 500 Kr. for Opdagelsen, om nogen af det antagelige Brandkomplot eller andre vil eller kan tjene dem. Forresten kan det være gavnligt, at man kjender Forholdene og ved, hvad man har at rette sig efter».
Varsel om innskrenking av verdslig arbeid?
Svend Foyn fikk aldri de tips som førte til at noen brannstifter ble tatt, så den saken ble for alltid uoppklart. Ellers klagde han aldri over det store økonomiske tap han hadde lidd, men i et brev til pastor Eugene Hanssen kort tid etter brannen skriver han: «Er det meningen dermed at jeg skal væsentlig indskrænke mit værdslige Arbeide og anvende min Tid meer til vores Plan»? Planen han var sterkt opptatt av, var en landsomfattende «Social Mission paa Kristelig Grund» som hadde som mål å redde det norske folk fra «Fritænkeriet og Ugudeligheten og den radikale Politik».
Tenvik trankokeri i 1920 – årene. Den høye skorsteinen ble revet i 1931. Kokeriene på bildet er muligens «Ronald» og «Maudie». Maleri av L. Rist Christensen 1932 – utlånt av Knut Hynaas. Foto: S. Hermansen.
Nå satte likevel den gamle kommandøren av så pass mye tid til verdslig arbeid etter brannen at han straks hadde planene klare for å bygge opp igjen trankokeriet på samme sted. Her fikk han imidlertid kraftig motbør. Myndighetene i Tønsberg var blitt så pass skremt av brannen at de motsatte seg planene om nytt anlegg på Revodden.
Ny satsing i Tenvik
Sammen med skipsrederne Marcus Bull og Carsten Bruun anla så Svend Foyn et nytt trankokeri i Tenvik sommeren 1891 under navnet Svend Foyns Hvalkompagni.
Avisene melder om særlig svakt marked for sel- og hvalolje i disse årene, og etter hvert gikk det så dårlig med bedriften at den ble slått konkurs sommeren 1894 og solgt på tvangsauksjon. Sakfører Sørensen og advokat Barth kjøpte så trankokeriet for 5000 kroner på vegne av deleieren Svend Foyn. Dette skjedde bare et par måneder før han døde, 84 år gammel. Det er vel grunn til å tro Svend Foyn ikke hadde tatt denne sjansen hvis han ikke hadde hatt sin solide medarbeider gjennom flere år, Ole Nilsen, Tenvik, til å overta ledelsen av den konkursrammede bedriften. Nå viste det seg at trankokeriet var levedyktig, for Nilsen overtok det for egen regning i 1898.
Kilder:
Databasen Avisregistrering.
Fra Revodden til Jarlsø. Jarlsø Fabrikkers jubileumshefte.
Arne Odd Johnsen: Hvalfangstens gjennombrudd. Artikkel i Vestfoldminne 1932
Helge Paulsen: Nøtterøy — 1800 årene
Sigurd H. Unneberg: Gårds- og Slektshistorie.
Tønsbergs Historie. Redigert av Oscar Albert Johnsen.
Legg inn en kommentar