Til sjøs gjøres ting bare på én måte: – den riktige!

Sjøfartsminner på Fagertun

I mange år har Rena Andersen, i historielagets regi, samlet gjenstander fra sjøfarten og oppbevart disse forskjellige steder på Fagertun. Etterhvert ble det bestemt at samlingen skulle utstilles permanent i møtelokalet i underlåven. Der ville flest mulig kunne få gleden av å se dem. Tom Sanne og Bjørn Åge Linnehol snekret så et godt egnet glass-skap til formålet.
Da jeg ymtet frampå om at det fantes ting på loftet i Nordre Jensesund, som nok fortjente en plass i en slik samling bedre enn å være bortgjemt på et roteloft, ble jeg straks spurt om å organisere utstillingen. Etter litt disputt om hvor skapet skulle stå, og etter å ha fått fullmakt til å la samlingen prege hele rommet, sa jeg ja til oppdraget og er nå i gang.
Omtrent samtidig ble jeg spurt av Svein Lundby om å skrive en artikkel til Njotarøy om redskaper. Han var enig i at jeg kunne se begge oppgavene i sammenheng, og her følger altså det skriftlige svaret på utfordringene:

Av Svein Hermansen – Njotarøy 2017

I lokalet har jeg slått opp en forstørret og innrammet kopi av skatteligningen for Herstad krets i 1893. I alt hadde 137 av dem som bodde i denne kretsen, betalt skatt det året. På Fagertun finner man lensmand Egeberg med en formue på 20.000 kroner og inntekt på 2.400. Han betaler 103 kroner og 50 øre i herredsskat og 42 kroner i statsskatt. På Herstad finner man lærerne Hansen og Wille.

Sistnevnte hadde ingen formue og tjente bare 400 kroner det året, og slapp med å betale 10 kroner og 50 øre i herredsskat. På Tanstad bor den senere samfunnsstøtte og ordfører (1929-31), skibsfører Jørgen Øhre. Det var før han gjorde det stort i hvalfangsten, og han hadde i 1893 beskjedne 900 kroner i årsinntekt.

Min farfar, skibsfører Olaus Marinius Hermandsen, bodde på Kolberg og tjente 1.070 kroner. Han var da skipper på skonnert «Urædd» på 122 lester og seilte med pitprops fra Fredrikstad og Porsgrunn til Leith (Edinburgh) i Skotland og med kull tilbake.

I skatteligningen finner man ellers gaardbrukere, malere, landhandlere, skomakere, jomfruer og andre yrker:
24 matroser, 23 styrmænd, 19 skibsførere, 9 skibsredere (de fleste av disse var nok også skippere), 6 tømmermænd, 5 stuerter, 3 lettmatroser, 2 seilmakere, 1 2.-styrmand, 1 fyrbøder, 1 båtsmand, 1 maskinist, 1 jungmann og én som bare oppføres som sjømand.

Hele 97 av skatteyterne hadde sjømannsyrker, 70 % av det totale antall. Stort annerledes var det nok ikke i de andre skolekretsene på Nøtterø.

Derfor er det selvsagt svært viktig for oss å ta vare på våre sjøfartsminner

PÅ LAND KAN TING GJØRES PÅ MANGE MÅTER, MEN TIL SJØS BARE PÅ ÉN: DEN RIKTIGE!

Sjømannsyrket var fullt av farer. Dersom man ikke kunne stole på alle detaljer i skrog og rigg, sattes liv, skip og last på spill. Man måtte kunne stole på at alt var riktig utført og på riktig plass. Hvert eneste tau måtte kveiles opp på rett måte og på riktig sted, slik at man umiddelbart kunne finne det, selv i storm og mørke.

Utstillingen konsentrerer seg om seilskipstiden, tiden med skuter av tre og menn av jern. Mannskapet representerte flere yrker: Navigatør, matros, tømmermann, seilmaker og kokk.

Redskaper og utstyr var enkle, men funksjonelle. Det er slike redskaper og gjenstander som er utstilt, og som jeg vil forsøke å forklare bruken av.

Utstillingen er ikke fullkommen, ennå er det mange ting jeg kunne ønske å ha i samlingen. Det som imidlertid finnes, er markert med uthevet skrift i teksten.

Ingæ skiver i hans blokker, – ingæ vevling i hans vant – og i brasæne, der slang det no’n knopær iblant.

Sitatet er fra en gammel sjømannsvise og forteller om ei skute hvor ikke alt var på stell. Det var nok hverken lett eller ufarlig å jobbe i riggen på den skuta.

Riggen er det som sørger for framdriften av et seilskip. Stående rigg er det tauverk som støtter mastene og andre rundholter. Løpende rigg er tau som løper gjennom blokker og som gjør det mulig å justere seil, rær, bommer og slikt.

Stående rigg består av stag som går framover og nedover. På disse henger stagseilene. Fokka som du finner på moderne seilbåter og i vårt nye kommunevåpen, er et stagseil. Vantene støtter master og stenger sideveis og fungerer også som en slags taustige når man skal entre riggen. Tauene som går horisontalt, og som man tråkker i, er vevlingen.

Hvert vant holdes stramt med et taljereip. Dette dannes av to jomfruer (ligner på marihøne, og som blir kalt Jomfru Maria) og et tau (taljeløper) som sys gjennom hullene i jomfruen. Å stramme/ansette et taljereip krever sin mann. Uttrykket «at bænde en jomfru» brukes da også i overført betydning.

Løpende rigg består av utallige tau til forskjellige formål: Fall – til å heise seil, gafler og rær med. Braser – til å svinge/justere rærne med. Skjøter og halser – til å feste og stramme de løse hjørnene (barmene) på seilene med.

Fall, braser, skjøter og halser løper ofte gjennom blokker for å forandre retningen på den tampen man haler i. For å øke kraften i halingen, settes ofte flere blokker sammen til en talje. I utstillingen vår finner du flere typer blokker. Spesiell er kasteblokken. Den brukes når man vil forandre retningen på en taljeløper uten å måtte tre tampen gjennom skivgattet. Kasteblokken er åpen på den ene siden eller kan åpnes, slik at en bare kan legge bukta av taljeløperen inni.

Rakkelinen sørger for at en gaffel eller ei rå holdes inn til masta, og løper lett når de heises eller fires. Derfor er rakkelinen utstyrt med klådder, runde kuler av hardt tre med hull til rakkelinen. Veiviserklådder brukes forskjellige steder i stående rigg for at ikke tauene i den løpende riggen skal tulle seg bort, men løpe riktig slik at de ikke skamfiler et seil eller liknende.

For å beskytte et tau mot skamfiling eller for å støtte en spleis ble det ofte lagt på en kledning. Til dette benyttet man en klekylle. Et nøste av skibmannsgarn eller merling ble tredd over skaftet på kylla som så ble vindet rundt f.eks. spleisen. Antall tørn rundt kylla avgjorde hvor stram kledningen ble.

«ET ER SØKORT AT FORSTAA, ANDET SKIB AT FØRE»

Slik skrev Ludvig Holberg i komedien «Den politiske kandestøber» fra 1723. I bunn og grunn kan navigasjon kokes ned til det å finne svaret på to spørsmål: Hvor er vi? Og hvordan skal vi seile for å komme dit vi vil? Enkelt på landjorda, men på sjøen hvor alt er vann i alle retninger og vind og strøm flytter på deg hele tiden, er det ikke fullt så enkelt.

Med en sekstant (eller en eldre – oktant), kan man for eksempel med hjelp av tabeller bestemme breddegraden. Har man dertil et kronometer, kan også lengdegraden finnes. Et kronometer er et ur som går svært nøyaktig, selv på et gyngende skip.

Til å måle fart eller utseilt distanse brukes en logg. I sin eldste og enkleste form var det en fjøl festet til et tau med knoper på og et timeglass. Fjølen ble kastet overbord og dro med seg tauet/logglinen som var kveilet opp på en rull. Tauet løp ut samtidig med sanden i timeglasset og når siste sandkorn var rent ned, viste antall knuter på tauet farten i knop. En knop er en fart på en nautisk mil (= et breddeminutt = 1852 m.) pr. time. Hvis farten var noenlunde jevn, kunne man regne ut hvor langt man hadde seilt på for eksempel en vakt som varer i fire timer.

De mer avanserte slepelogger og hakkebrettlogger målte utseilt distanse gjennom vannet direkte. For å bestemme distansen over bunnen, måtte strømmen tas med i betraktningen.

Kompasset var opphengt i slingrebøyler og var plassert i et natthus foran rormannen. Hvis man tok hensyn til misvisning, strøm og avdrift, kunne man styre den kurs man håpet ville føre til bestemmelsesstedet. Men det var ikke mulig å seile mot vinden!

Var man nær land eller et fyr eller et annet fast sjømerke, kunne posisjonen bestemmes med en krysspeiling. Da var det praktisk med en peileskive som ble plassert oppå kompasset. Ville man vite dybden eller hvordan sjøbunnen var, kunne man anvende et handlodd med et stykke talg i bunnen. Sjødybdene og bunnforholdene var angitt i sjøkartet.

Når man nærmet seg havn var det aktuelt å tilkalle en los. Til det heiste man et spesielt signalflagg. Om natten blusset man etter los, eller losen blusset for å gi seg tilkjenne. Til det hadde man et blusseapparat. Dette består av en beholder med terpentin eller parafin. Til lokket er det festet en slags veke av bomullsgarn eller som i vårt tilfelle, et porøst materiale, som antennes og svinges i luften for å gi et tydelig lyssignal. Signalet kunne også oppfattes som et nødsignal –  et nødbluss. Blusseapparatet er en forholdsvis unik gjenstand i samlingen vår.

Om natten viste lanternene hvor fartøyer var i forhold til hverandre, hva slag fartøy det var, hvilken kurs de styrte, om de hadde slep, eller om de lå til ankers. I samlingen vår har vi både sidelanterner, topplanterne og ankerlanterne.

I tåke og snøtykke kunne man med tåkeluren gi fartøyer i nærheten en antydning om hvor man var, og si hvilken hals en lå på. Når man bruker halsene på styrbord side går man for styrbords halser, det vil si at vinden kommer inn fra høyre, og da har en rett til fri vei, «forkjørsrett».

SEILMAKER ELLER SEILSYER

Bare de store langfartsskutene hadde påmønstret egen seilmaker. De kunne også ha flere sett seil. Et sett til stormfullt farvann og et sett «passatseil». De fleste mannskaper hadde noen som kunne fuske litt i faget, «seilsyere». De hadde en liten seildukspose (ditty bag) med det aller nødvendigste: nålhorn fylt med talg (slik at de trekantede seilnålene ikke rustet), seilhanske, likhanske, pren, merlspiker, seilkrok og en klump bivoks til seilgarnet, for at det skulle gli lettere gjennom den stive seilduken av hamp.

For å kunne presse seilnålen gjennom flere lag seilduk er det nødvendig med en seilhanske. Denne er forsynt med et jernstykke inne i håndflaten slik at en uten å skade hånden, kan trykke nålen inn i seilduken. Seilhansken er et maskulint motstykke til et feminint fingerbøl.

Liket er et tau som er sydd fast langs kantene på seilet. Liket forsterker seilet, men er også med på å bestemme dets form, gir det bus. Når man liker seilet, må seilgarnet strammes spesielt godt. Man slår da noen tørn rundt tommelen og drar ekstra godt til. Dette vil ikke tommelen tåle særlig lenge. Likhansken er derfor utformet med ekstra lær som beskytter tommeltotten.

I ekstremt hardt vær hendte det at seilene blåste i stykker. Bare likene og noen seilfiller var igjen. Da het det at seilene blåste ut av likene.

Som regel var det bare reparasjoner og lapping av seil som ble foretatt av mannskapet underveis. Ofte ble det lapp på lapp, på langs, på kryss og på tvers. Men av og til hendte det at man måtte sy et helt nytt seil. Å sy et nytt seil, og spesielt å skjære det til, var oftest det eneste manuelle arbeid kapteinen deltok i.

Også løpende rigg måtte vedlikeholdes og repareres. Da måtte man kunne lage både kortspleis, langspleis, øyespleis og endespleis. Når man spleiser, må kordelene i tauet tvinges fra hverandre for å kunne gjøre innstikk. Til det bruker man en pren av hardt treverk. Spleiser man ståltrådtau anvendes en merlspiker av jern.

FLISEGURI

Tømmermannen hadde først og fremst ansvar for å holde skuta tett. Det var den oftest ikke, så han måtte også sørge for at pumpene og livbåtene var i orden. Å skalke lukene med lukelemmer, presenning og skalkejern var også tømmermannens ansvar. Dekk, skutesider og baugport ble tettet med drev og bek.

Til det benyttet han drevkylle / kalfaterhammer, drevjern og bekskje. Drevet ble banket ned i natene mellom plankene og så forseilet med varm, flytende bek. Dersom skuta ennå ikke var tett måtte han kunne kunsten å maure. Da ble en maurtue sluppet ut i vannet under skutebunnen. Maur og barnåler fulgte lekkasjevannet inn i de utette natene, trutnet, og skuta var tett, til den atter kom ut i stampesjø. Så var det til å pumpe igjen.

Han hadde også ansvar for å stemple last, reparere havarerte rundholter og utføre enkelt innredningsarbeid i kahytt og ruff. Ofte hadde tømmermannen erfaring fra et verft på land, men det viktigste var nok at han var hendt og oppfinnsom.

Sine enkle redskaper som bile, skarvøks, sag, rubank (langhøvel), stem- og tappjern og lignende oppbevarte han i en krambysse, en kiste med et lokk som gikk på skrå nedover på framsiden.

MED SEKK, KISTE OG HALMMADRASS

Når sjømannens kom ombord, hadde han med seg kiste, sekk og en halm-madrass (donkey’s breakfast) som ofte var surret fast på toppen av kista.

I utstillingen vår har vi tre skipskister. De er typiske: cirka 90 centimeter lange, 50 centimeter brede i bunnen og 40–50 centimeter høye. Lokket er flatt, siden kista også skal tjene som sittemøbel. Den er smalere oppe enn nede slik at den står støtt, og lokket kan slås opp selv om den står tett inntil et skott. Nederst er det en fotlist som hever kista fra dørken slik at innholdet ikke blir vått, selv om sjøvann skvulper rundt i ruffen. På undersiden av lokket er det ofte maleri av en skute, flagg eller lignende.

Kista var til den finere del av utstyret: Landgangsdress, underklær, strømper, håndklær, skjerf, votter og slikt. I et lite siderom, leddiken, lå sysaker, penn og blekk, toalettsaker, fotografier, brev og bøker.

Sekken inneholdt den røffere delen av utstyret: Arbeidstøy, sengetøy, oljeklær og sjøstøvler.

En krok av utstillingen er viet førstereisgutten, for det var alltid en gutt. Mannskapet på en seilskute var et rent mannssamfunn. Som 14–15-åringer og ferdig med konfirmasjonen, var guttene klare til å ta fatt på sjømannslivet. Ja, i den gamle skolefundasen for Nøterø står det at også 13 år gamle skolegutter kunne få fri fra skolen om sommeren, for å reise ut sammen med et eldre familiemedlem for at øve sig i søefarten.

På små skuter måtte oftest førstereisgutten også finne seg i å være kokk. Matstellet var nok ikke spesielt raffinert, men for førstereisgutten kom dette arbeidet i tillegg til det vanlige sjømannsarbeidet han måtte delta i. Kokeutstyret ombord var nok ikke særlig avansert, og skilte seg vel ikke vesentlig fra det som ble brukt i husholdningene på land. Foreløpig har vi ikke noe slikt i samlingen på Fagertun.

ANKERSPILL

Å hive inn ankeret og katte det, var noe av det tyngste arbeidet man hadde til sjøs før dampen tok over. Alle ledige hender måtte delta og håndkraften måtte forsterkes med et ankerspill.

Spillet på Fagertun er et brattspill, som nok er den eldste formen for ankerspill. Ta tak i spakene, studér teknikken og lytt til lyden fra palene.

Når ankeret var veiet (anchors aweigh), det vil si lettet fra sjøbunnen, kunne man sette seil og skuta kom i sig. Når det så etter ytterligere slit med spillet var hevet helt opp i klysset, måtte det kattes. Det vil si løftes med kattetaljen, manøvreres inn på bakken og gjøres forsvarlig fast til det skulle droppes i neste havn.

Alle ankerspill har paler som hindrer ankerkabelen, som ligger rundt nokken, i å gli baklengs ut igjen. Klikkene fra palene, oppsangen fra shantymannen og refrengene fra sjømennene, skapte nok et lydbilde vi bare kan gjenskape i fantasien.

Når skutene etterhvert ble større var det vanlig med gangspill. Både brattspill og gangspill ble dreiet med spaker som ble tredd inn i spillet. Rytmen i arbeidet var forskjellig, og de oppsangene, shantyene, som ble brukt til arbeidet, hadde følgelig hver sin rytme.

Winche- eller vevspill av jern kom etterhvert i bruk på mindre skuter.

TIL SLUTT

Dette er ment som en oppfordring til å sette seg mer inn i noe jeg mener er Nøtterøys altoverskyggende, relativt nære historie. Du er velkommen til å besøke samlingen vår i underlåven på Fagertun. Jeg har med vilje unnlatt å illustrere artikkelen med fotografier fra utstillingen.

Gå og se selv!

ORDFORKLARINGER:

Pitprops: Smått tømmer av forskjellig lengde med topptykkelse på 2–7 tommer. Oftest topper av grantrær. Ble brukt i kullgruvene i England til å støtte taket i gruvegangene.

Rundholt: Rundt treverk som: master, stenger, bommer, rær og lignende.

Skamfile: Løpende rigg var aldri i ro. Tauer gnisset hele tiden mot seil, tau og andre deler av riggen. Forskjellige tiltak ble brukt for å begrense skader (skamfiling), for eksempel. klådder, snerting og kledning.

Natthus: En slags beholder, oftest av messing, rundt kompasset for å beskytte det. Utstyrt med vindu og belysning så kompasset beskyttes og kan leses av, selv i mørke.

Fliseguri: Oppnavn på tømmermannen.

Skolefundas: Reglement vedtatt av herredsstyret om hvordan skoleordningen skulle være i kommunen.

Pal: Stopper (stykke av tre eller metall) som faller ned i en tannkrans og hindrer spillet i å gå tilbake. Derav uttrykket: Å sitte pal fast.

Taljeløper: Tauet som løper gjennom blokkene i en talje og som man haler i.

Skivgatt: Åpningen(e) i en blokk der skivene dreier rundt en bolt. (Alle deler av en blokk har sitt spesielle navn, og er såpass mange at jeg ikke kan gjøre rede for alle her).