Av Arild Berg Karlsen – Njotarøy 2018
Der han satt i livbåten, var Karl Johan Karlsen ikke i tvil om at både han og de 14 skipskameratene han var sammen med, var i livsfare på det enorme Stillehavet.
Iløpet av natten var den andre liv båten fra D/S «Thor» forsvunnet ut av syne. Skipet de hadde forlatt, var sannsynligvis sunket i havet selv om det fortsatt fløt da de forlot det i kontrollerte former klokken halv tre på ettermiddagen dagen før, søndag den 18. november 1917 − en dato den da 24 år gamle Karl Johan kom til å huske resten av sitt liv.
Da Karl Johan gikk i livbåten, var det søndagsfri for 33 år gamle Hans Oskar Karlsen. En måned tidligere − den 18. oktober − hadde han mønstret av D/S «Karen» mens skipet lå ved kai i New York. Han gikk i land, og fikk etter kort tid jobb hos Ramberg Iron Works Inc. i Brooklyn. Hans gode venn Nils Juul Schulstock, også utdannet maskinist, hadde utvandret fra Sem til Brooklyn i 1909, og han skaffet Hans Oskar arbeid på det stedet der han selv jobbet. Det er ikke usannsynlig at Hans Oskar var på besøk hos vennen Juul og hans kone, Kristine, denne søndagen.
Men la oss starte med barndommen
Hans Oskar og Karl Johan var to av fire søsken som vokste opp på Eldre på Sem − like ved Aker gård − med fin utsikt ut over Akersvannet. Faren het Carl Alfred Cavalliusson, en av mange svenske inn vandrere på den tiden. Da han meldte seg for lokale myndigheter i 1875, skrev han navnet sitt slik: Karl Alfred Kavaliussen. C ble byttet ut med K: Det var viktig å bli norsk så fort som mulig!
To år etter at Karl Alfred kom til Eldre, kom foreldrene Cavallius Johansson og Anna Maria Andersdotter pluss alle søsknene hans også til Vestfold. Med seg hadde de materialene fra huset de hadde plukket fra hverandre i Berfendal i Bohuslän.
Eldre på Sem
Plassen der Hans Oskar (f. 1884) og Karl Johan (f. 1893) vokste opp sammen med storesøster Helga (f. 1876) og broren Nils Gerhard (f. 1886) ble av beboerne der kalt «Knipa». Sannsynligvis med god grunn: Det var til tider mange munner som skulle mettes, og det var utvilsomt trangt om plassen. I folketellingen i 1900 ser vi at de to eldste barna − Helga og Hans Oskar − er flyttet ut, men til gjengjeld bor faren til Karl Alfred og moren til Martine der − og de har også tatt til seg en fosterdatter på fire år: Anna Pedersen fra Undrumsdal!
Mor, Martine Hansdatter, var født bare noen steinkast unna, på en av Bjelland-gårdene. Men faren til Martine døde tidlig, og moren klarte ikke å drive gården, så dermed ble den solgt, og mor og datter flyttet til Eldre. Der bodde de da Karl Alfred dukket opp i 1875. Han forelsket seg i Martine, de giftet seg, og Helga kom til verden kort tid etter.
På Sem ble det etter hvert igangsatt en tønnefabrikk − det var behov for tønner til den stadig voksende margarin industrien − og her fikk Karl Alfred jobb. Han ble utdannet bøkker, og tjente nok til å brødfø familien sin. Inntekten var imidlertid ikke større enn at han måtte konstatere at både hans foreldre og svigermor døde som «fattiglemmer».
Veien ut av fattigdommen var å få arbeid, og for å få arbeid måtte du kunne noe. Det gjaldt i alle fall for mannfolkene, og i søskenflokken på fire var det tre gutter. Den mellomste av guttene ble baker, mens for de to andre − de som var født med ni års mellomrom − lokket sjøen og de mulighetene som åpnet seg ved at maskinene overtok for seilene! Hans Oskar brukte riktignok noen år på å finne det ut, og jobbet en del år på land før han begynte å seile. Først som fyrbøter, som han var da han giftet seg med den ni år eldre Martha Henriksen, sydame fra Hof, den 24. april 1909. Så ble det maskinistskole i Kristiania, der eldstesønnen Kåre ble født i 1912. Etter det seilte han som maskinist, om bord i mange båter fra ulike rederier, først og fremst hvalfangst, fram til 1937. Lillebror Karl Johan holdt det gående helt til midten av 50-tallet.
Første verdenskrig
Norge var nøytralt i 1. verdenskrig, men norske sjøfolk fikk likevel kjenne denne krigen på kroppen.
1.februar 1917 erklærer Tyskland «uinnskrenket ubåtkrig», noe som i praksis betydde at også norske fartøy kunne bli senket av tyske ubåter uten for varsel.
Skip forliste, også i fredstid. Tall fra «skipet.no» (Norsk Skipsfarshistorisk Selskap) viser at 80 norske skip gikk ned i det siste hele fredsåret, 1913. I 1916 − da norske sjøfolk virkelig begynte å merke at verdenskrigen også berørte dem − forliste 311 norske skip.
1917 var det desidert verste året: 527 norske skip gikk tapt − svært mange av dem som følge av torpedering − og den uinnskrenkete ubåtkrigen førte til store tap av menneskeliv.
Dette var bakteppet for Hans Oskar og Karl Johan sommeren og høsten 1917.
Hans Oskar var om bord i D/S «Karen» på 1689 bruttotonn, men da «Karen» ankom New York den 18. oktober hadde Hans Oskar bestemt seg: Han gikk i land. «Jeg hadde en dårlig føl else», fortalte han familien senere, ikke så rart når han visste at norske sjøfolk var mål for tyske ubåtkapteiner.
En annen grunn kan ha vært at han led av en ganske kraftig sjøsyke. Starten på hver eneste tur var et mareritt, men etter noen dager gikk det alltid over.
Og hvordan gikk det D/S «Karen»?
Hun ble torpedert av tysk ubåt UC 53, under kommando av Kapitänleutnant Kurt Albrecht, den 13. desember 1917 utenfor Anzio i Italia. Skipet var lastet med tørrfisk, gikk i konvoi og skulle til Napoli. En person, en donkeymann − altså en mann i maskinrommet − omkom.
D/S «Thor»
Karl Johan jobbet om bord i Wilhelm Wilhelmsen-båten D/S «Thor» på 4 739 bruttotonn. Den gikk på Stillehavet, og var derfor trygg med tanke på torpedoer fra tyske ubåter.
Den 1. november 1917 forlot skipet San Francisco med kurs for Japan og Kina. Dit kom «Thor» aldri.
Allerede etter to dager møtte skipet en hard storm fra vest-sørvest. Denne stormen varierte med vekslende styrke og retning, fra nordvest til sørvest, inntil 17. november − altså 15 dager med storm!
Klokken tre om natten denne datoen varslet førstestyrmannen, den 38 år gamle kaptein Ole Hansen fra Ørsnes, om at «Thor» hadde store problemer:
«Skibet hadde bristet midtskibs om styrbord. Skibet laa da paa veiret med ganske sagte fart. Maskin blev da øieblikkelig stoppet og skibet blev liggende tvers i sjøen med styrbords side fra vinden; da det ved nærmere undersøkelse viste sig, at dækstanken midtskibs om styrbord var sprukket paa alle sider; turretdækket og skibssiden bulet og var der adskillig lækage i rummet, men ikke mere end der kunde holdes læns med pumperne.»
Skipet skal ikke ha vært overlastet på sin siste tur. Det var lastet til merket, kom det fram under sjøforklaringen. Lasten besto av cirka 4 000 tonn jern i form av plater og vinkler. Dette lå i bunnen, for delt over hele lasterommet som det bare var ett av. I tillegg var det 2 300 tonn stykkgods bestående av kaffe, harpiks, bomull og biler. Lasterommet var ikke helt fylt, men alt skal ha vært forsvarlig stuet, og ingen forskyvning av lasten fant sted under hele reisen.
Skipet ble rett og slett brukket i stykker av en 15 dager lang storm. Fra kapteinen ble vekket klokken tre om natten, ble det gjort iherdige forsøk på å redde skipet. Man kvittet seg med en del av lasten, det ble gjort solide forsøk på å reparere de etter hvert omfattende skadene, men situasjonen ble bare verre og verre.
Livbåtene var gjort klare i løpet av natten, og klokken fjorten ble det bestemt at skipet måtte forlates. Det var bare snakk om timer før det ville synke i havet, og kaptein Hansen mente det beste ville være å gå i liv båtene mens det ennå var lyst. En halv time senere ble de to livbåtene låret ut, styrbord og babord. Kapteinen var sjef i styrbord livbåt, og førstestyrmannen i babord, hvor Karl Johan satt. Det ble tatt med ferskvann og mat, men det skulle vise seg å være i knappeste laget. Det var 15 mann i hver av livbåtene.
Det ble også bestemt at båtene, om mulig, skulle holde følge med hverandre. Kursen ble satt mot Honolulu, Allerede samme ettermiddag mistet de to livbåtene kontakt med hverandre, på grunn av mørket.
Etter tre netter ble styrbord livbåt opp daget av det japanske skipet D/S «Tsuyama Maru». Det ble straks sendt ut telegrammer til rederiet i Tønsberg, til den norske legasjon i Honolulu og til skip i området om at en annen livbåt med 15 mann var savnet.
De 15 om bord i babord livbåt forsto raskt at situasjonen var vanskelig. Båten tok inn vann, så de måtte hele tiden øse, og etter hvert som dagene og nettene gikk, ble det stadig mindre ferskvann, maten ble hard og uspiselig, og påkjenningen var stor, både fysisk og psykisk. De gikk etter hvert tomme for ferskvann, og begynte å drikke saltvann og egen urin for å få i seg væske. Det var også tilfeller av hallusinasjoner, der folk forsøkte å hoppe over bord fordi de trodde de så land.
Karl Johan hadde aldri tidligere kjent på en slik tørst − og han skulle komme til å huske det resten av livet.
Den 2. desember − etter 14 dager − nådde de Honolulu på Hawaii og ble tatt hånd om av myndighetene der.
Til Brooklyn og hjem
Karl Johan visste åpenbart at broren oppholdt seg i New York. Kontakt ble opprettet, og siden Hans Oskar hadde både arbeid og tak over hodet, kunne han stille de nødvendige garantier overfor amerikanske myndigheter. Karl Johan kom seg fra Honolulu til New York, og Hans Oskar fikk etter hvert møte lillebroren, som var sterkt preget av det han hadde gått gjennom.
Han var medtatt etter de to ukene i åpen livbåt midt ute på Stillehavet. Men han kom seg gradvis, la litt på seg og ble etter hvert som han alltid hadde vært − fysisk. Men psykisk var han merket for livet. Og han skulle komme til å få flere psykiske sår senere i livet.
Hans Oskar og Karl Johan jobbet nå ved Ramberg Iron Works i Brooklyn, og siden USA nå var med i krigen, hadde verftet mer enn nok arbeid. Norske maskinister sto åpenbart høyt i kurs, og brødrene Karlsen ble hos Ramberg til mai 1918.
På dette tidspunktet ante man at krigen gikk mot en slutt, og Hans Oskar begynte å lengte etter kona og de to sønnene hjemme i Klostergangen i Tønsberg, hvor de bodde.
For Karl Johan var det også noe som trakk på den andre siden av Atlanteren: På Christiansens Konditori hadde han møtt en hyggelig og flott serveringsdame. Det var kjærlighet ved første blikk, og de to hadde bestemt seg for å gifte seg. Den unge damen, som var datteren til en tollbetjent, hadde ikke mindre enn tre fornavn: Elna Esther Olea, og etternavnet var Michelsen.
Sommeren 1918 kom de hjem til Tønsberg. Omtrent samtidig kom spanskesyken til Norge, og om høsten ble Kjell, den yngste sønnen til Martha og Hans Oskar, syk. Den gamle leiligheten var ikke særlig velegnet for å pleie en alvorlig syk 4-åring.
Bortimot 15 000 nordmenn døde som følge av denne sykdommen, men Kjell var ikke blant dem. Han overlevde.
Martha og Hans Oskar begynte for alvor å tenke på å flytte. I årene som fulgte begynte planene for nordre Nøtterøy å ta form: Her skulle det bygges hagebyer med inspirasjon fra Ebenezer Howards hagebyideer: Hagebyen skulle være nær byen og nær landet. Det hele ble tegnet av arkitekt Kristofer Lange og kommuneingeniør Arthur Røed rundt 1920. Hit ville Martha og Hans Oskar, men foreløpig hadde de ikke råd. I 1920- og 30-årene var det imidlertid en næring som i nær sagt alle disse årene ga god inn tekt: Hvalfangst. Og hvalfangsten sørget for en økonomisk klassereise både for Hans Oskar og hans familie, og Karl Johan og den familien han etter hvert fikk.
For den 2. mai 1920 giftet Karl Johan seg med sin Esther. I løpet av åtte år fikk de tre barn: Else Johanne i 1921, Randi i 1925 og Arne Johan i 1928.
Hvalfangst og innflytting
Hans Oskar hadde forsøkt seg på hval fangst før første verdenskrig også, i et irsk selskap med kontor i Tønsberg. De drev med hvalfangst i irske farvann.
Og mot slutten av tjue-tallet fikk han igjen hyre på hvalbåt, etter flere år på stykkgodsbåter som bragte ham rundt til nær sagt alle verdenshjørner, helt til det ble dårlige tider og han måtte gå i land og jobbe en kort periode på Kaldnes.
Hvalfangsten gjorde at familien kunne realisere planene om et nytt liv på Teie, og i 1929 flyttet de inn i første etasje i Kvernhusveien 4. Andre etasje ble leiet ut.
Martha sørget i stor grad for innredningen, mens Hans Oskar tok ansvar for hagen. Her ble det plantet frukttrær og bærbusker, rabarbra og pepperrot. Alt det de ikke hadde hatt mulighet for å få til i en trang leilighet i byen kunne de få til nå. Og siden de begge hadde hatt en opp vekst på landet, var dette noe de hadde gode forutsetninger for å få til. Men mesteparten av tiden var Hans Oskar på hvalfangst − i Sydishavet. Men den 10. september 1937 gikk han i land med skipssekken over skulderen for siste gang. Hans Oskar Karlsen ga seg som sjømann 53 år gammel.
Kanskje var han lei av å bli sjøsyk hver eneste gang han reiste ut, eller kanskje han ante at uroen i Europa kunne føre til en ny krig? Eller kanskje ønsket han rett og slett å få noen år sammen med familien etter alle disse årene på sjøen.
I 1938 var han i alle fall i gang med sitt nye prosjekt: Den lille frukt- og tobakk kiosken Bristol i Storgaten 33 i Tønsberg. Riktignok hadde han ikke handelsbrev selv, men det hadde sønnen Kjell, så Bristol ble drevet i sønnens navn.
Karl Johan gjorde det også godt økonomisk. Sesong etter sesong var han ute på hvalfangst, og i 1938 kjøpte han Skoleveien 22, med gjerde mot Kvernhusveien, og flyttet inn der med familien sin.
Dermed var de to brødrene med noen års mellomrom blitt innflyttere til Teie, bare noen få hundre meter fra hverandre, og der ble de boende resten av livet.
Karl Johan og familien bodde i første etasje, mens andre etasje ble leiet ut. Det samme året skaffet de seg også bil, og det var ikke så vanlig på den tiden:
– Det var nesten bare vi og hvalfangstbestyrer Jørgen Øhre som hadde privatbil på Teie den gangen, forteller Karl Johans sønn, Arne Johan Karlsen. Jørgen Øhre bodde bare et steinkast fra familien Karlsen, i den flotte villaen i Kvernhusveien 9.
Brødrenes far, Karl Alfred, døde i 1928, men moren levde helt fram til april dagene i 1940. Sønnene hjalp henne økonomisk hele denne tiden.
Da mor Martine døde var ikke Karl Johan der for å følge henne til graven. Han hadde reist ut i 1939 − og det skulle ta lang tid før han kom hjem til Skoleveien 22 igjen.
Krigen
Krigen i Norge hadde vart i drøyt fire år da Hans Oskar fylte 60. Den 27. august 1944 var det selskap for jubilanten, og på dette tidspunktet begynte man å ane at den vonde krigen snart var slutt. I Kvernhusveien 4 holdt de på med gris og høns som matauk. Det var også satt av noen kvadratmeter i hagen til å dyrke tobakk, såkalt «hjemmeavlet», som ble sendt til tobakksfabrikker for tørking og bearbeiding. Tobakk var importvare og vanskelig å få tak i, så den hjemmeavlede var en brukbar erstatning for alle som røkte − og dem var det mange av. Hans Oskar var en av dem.
Det var den nærmeste familien som møttes til feiring denne fine augustdagen. Men én person var fraværende og dypt savnet av jubilanten: Lillebroren Karl Johan.
Han hadde reist til sjøs i 1939, men etter krigsutbruddet 9. april 1940 hadde ingen hørt noe fra ham. De visste ikke en gang om han var i live, men kona Esther var optimistisk: Til alle fødselsdager og merkedager til andre familiemedlemmer i denne perioden sendte hun kort og telegrammer med hilsen fra Esther og Johan.
På dette tidspunktet befant Karl Johan seg trygt i Dundee, Skottland, som fenrik i den norske hæren i Storbritannia, men det ante de hjemme ikke noe om. Og de visste heller ikke om alt det som hadde skjedd med ham før han havnet her − hendelser som skulle gi ham mareritt og våkenetter resten av livet.
11. oktober 1942 ankommer tredje maskinist Karl Johan Karlsen om bord i «Kosmos II» New York, hvor han ganske sikkert besøker vennen Nils Juul Schulstock og kona i Brooklyn. På grunn av krigen er skipet ombygd fra hvalkokeri til oljetanker. «Kosmos II» forlater havnen i verdensbyen den 18. oktober med blant annet 21 000 tonn råolje og 8 flymaskiner om bord. «Kosmos II» er en del av «Convoy HX 212» der det også er flere andre norske skip.
Skipet hadde imidlertid også en annen «last», nemlig 47 mennesker deportert av amerikanske myndigheter. De fleste av disse var grekere. Det var også 13 amerikanske soldater med for å passe på de deporterte. I tillegg til mannskapet var det dessuten 20 norske, nyutdannede førstestyrmenn innrullert ved det norske marinekontoret i New York. Totalt var det derfor 150 mennesker om bord i «Kosmos II» på denne turen.
Den 27., 28. og 29. oktober ble konvoien angrepet av åtte tyske ubåter, og omtrent halv to om natten den 28. oktober ble «Kosmos II» truffet midtskips på styrbord side av en torpedo fra den tyske ubåten U-606. Skipet begynte umiddelbart å brenne. Flere rapporter forteller om panikk blant de greske passasjerene, og at de uten ordre begynte å låre livbåter. Men situasjonen kom under kontroll, og etter cirka ti minutter ga kapteinen ordre om å begynne å låre livbåtene og ligge klar langs siden fordi det var vanskelig å få kontroll over ilden. Omtrent 50 mann ble igjen om bord, og de fikk kontroll over flammene. I mellomtiden var de av mannskap og passasjerer som hadde gått fra borde i liv båtene blitt hentet opp av det britiske skipet S/S «Barrwhin» og noen eskortekorvetter. Livbåtene de hadde vært om bord i, fløt vekk fra stedet. Det var der for få livbåter til mannskapet som var igjen om bord.
Klokken fem på morgenen lyktes det de gjenværende å få full kontroll over maskinen, og kapteinen ga ordre om å sette i gang med det mannskapet som var tilbake for å nå igjen konvoien.
«Barrwhin» og en eskortekorvett holdt seg i nærheten, men klokken halv seks ble «Kosmos II» truffet av en ny torpedo. Denne gang i maskinrommet akter på babord side. Torpedoen kom fra den tyske ubåten U-624. Ubåten ble oppdaget, og det ble skutt mot den fra «Kosmos II», men hun begynte nå raskt å synke. Livbåten akter ble knust under eksplosjonen, og folkene som befant seg der hadde ikke annet å gjøre enn å løpe forover. Noen kom seg fram til de to livbåtene som var igjen, mens andre bare stupte overbord. Ubåten åpnet ild, og en ny torpedo traff skipet midtskips. Det tok ikke lang tid for «Kosmos II» brakk i to og forsvant i dypet. «Barrwhin» og en korvett kom til og begynte redningsarbeidet, men det var svært grov sjø, noe som gjorde redningsarbeidet meget vanskelig.
Det var forferdelig. Mennesker på flåter, mennesker i livbåter og mennesker ute i det opprørte havet. Imidlertid ble mange reddet av «Barrwhin» og eskorte korvetten.
En av dem som var kommet seg om bord i det britiske handelsfartøyet var Karl Johan.
Om bord i «Barrwhin» ble alle fra «Kosmos II» tatt godt vare på, og der fikk de hvilt seg etter de voldsomme strabasene. Korvetten eskorterte dem fram til klokken elleve om kvelden, men så fikk den andre oppgaver, og forlot dem.
Det ble satt ut ekstra vakter om bord i «Barrwhin», og på formiddagen den 29. oktober ble det igjen observert en tysk ubåt. Den forsvant imidlertid for dem, men litt etter klokken ni samme kveld ble det britiske skipet truffet av en torpedo. Den var blitt sendt mot skipet fra den tyske ubåten U-436. «Barrwhin» begynte raskt å synke, og igjen var de overlevende fra «Kosmos II» i livsfare, og måtte gå fra borde for å klamre seg til redningsflåtene.
Den kanadiske korvetten HMCS «Kenogami» kom til unnsetning etter cirka åtte timer og fikk reddet over levende som befant seg på flåtene. Den tok opp til sammen 90 mennesker fra «Barrwhin». 24 hadde omkommet − blant dem 12 overlevende fra «Kosmos II». «Kenogami» tok de overlevende med til Londonderry.
Det totale antall omkomne fra «Kosmos II» er ikke helt klart, men det er sannsynligvis et sted mellom 32 og 40.
De overlevende kom etter hvert til Liverpool og Glasgow.
Karl Johan var kommet til Liverpool, og var sterkt preget av det som hadde skjedd med «Kosmos II» og «Barrwhin». Det ble imidlertid ikke mye tid til hvile. En maskinist om bord i et ammunisjonsskip som skulle i konvoi til Malta var blitt syk, og Karl Johan ble bedt om å ta jobben. Han sa ja.
På dette tidspunktet var Malta ett av de strategisk aller viktigste stedene for de allierte, og det ble gjort store anstrengelser for å få nødvendige forsyninger fram. Dette var farlig, og Karl Johan visste det.
Det ble imidlertid med denne ene turen. Han gikk i land − men skipet han hadde vært om bord i ble torpedert og sank på den neste turen.
– Resten av krigen jobbet far for den norske hæren ved mikroskopisk maskinavdeling i Dundee, Skottland, forteller sønnen, Arne Johan.
Da krigen var over, ble han og andre nordmenn fløyet med britiske bombefly fra Storbritannia til Oslo.
Derfra ble Karl Johan og en annen kar fra Nøtterøy kjørt hjem til Teie i en amerikansk jeep. Karl Johan i fenrikuniform fra den norske hæren.
Kone og barn hadde ikke fått noe livstegn fra Karl Johan gjennom krigsårene, og de visste ikke om han var død eller levende før han steg ut av den amerikanske jeepen i Skoleveien 22.
– Det var et gledens sjokk for oss alle, sier sønnen Arne Johan.
Etter hjemkomsten fortsatte Karl Johan å jobbe for hæren i en underavdeling for mikroskopisk maskinavdeling i Oslo.
Men til tross for de dramatiske opplevelsene under krigen var ikke Karl Johan ferdig med sjøen.
Etterkrigstid
Det var definitivt storebror Hans Oskar. Han begynte faktisk å se slutten på hele arbeidslivet. Sukkersyke gjorde at synet hans raskt ble dårligere, og gjorde det vanskelig for ham å fungere i kiosken. Tidlig i 1950 var «Bristol» i Storgaten historie og Hans Oskar Karlsen pensjonist.
Kvernhusveien 4 ble i 1947 solgt til yngstesønnen Kjell for 30 000 kroner − og med forkjøpsrett både for foreldre og storebror Kåre dersom Kjell skulle finne på å selge. Kjell og hans familie på fire personer bodde i en leilighet i andre etasje i Gamleveien 29 − med gjerde mot Skoleveien 22 der Karl Johan bodde − og tanken var at de skulle flytte inn i første etasje i Kvernhusveien 4, mens Hans Oskar og Martha skulle flytte fra første til andre etasje. Men i en tid med mangel på husrom var det ikke bare-bare å si opp et husleieforhold, og Erik Vego – som leide i andre etasje, og som hadde bodd der i 10-11 år − tok oppsigelsen til retten. Den mai 1948 var saken oppe for Tønsberg herredsrett, og der fant retten «under tvil å måtte godkjenne oppsigelsen».
Ikke unaturlig tok Erik Vego saken videre i rettssystemet − altså til Agder lagmannsrett. I mai måned 1951 ble det holdt et rettsmøte der partene inngikk forlik. Forliket innebar at Erik Vego og kona skulle flytte, mens partene betalte sine egne saksomkostninger. Imidlertid fant ikke familien Vego noen egnet leilighet før våren 1952, og først denne sommeren kunne barn og barnebarn flytte inn i første etasje i Kvernhusveien 4, mens Hans Oskar og Martha tok med seg møbler og klær opp en etasje.
Regningen fra høyesterettsadvokat O.B. Fuhr − altså gjennom to rettsinstanser − var kr. 400,- − og han gjorde i sitt brev «for ordens skyld oppmerksom på at min salærberegning er nøiaktig tilsvarende hvad Vegos prosessfullmektig har beregnet overfor Vego».
Dette var krevende år for Hans Oskar og Martha, men nå nyter de å ha barnebarna og deres venner rundt seg. Hans Oskar er en historieforteller av rang, og sommerstid liker han seg godt på uthustrappa med pipa i munnviken og en ungeskokk rundt seg.
Karl Johan har begynt å reise på hvalfangst igjen. På begynnelsen av 50-tallet er han noen sesonger om bord i «Anglo Norse», og den siste jobben i et norsk rederi har han om bord i «Kosmos 4» − som for øvrig opprinnelig var et tysk skip som Norge hadde fått i krigserstatning.
Det er en ny tid for hvalfangsten, og ikke minst har nye nasjoner begynt å melde seg på. En av dem er Japan.
Hans Oskar er nå nesten blind, og et slag fører til at han blir lam i bena og må sitte i rullestol. Når Karl Johan er hjemme besøker han storebroren sin, og nå diskuterer de to så fillene fyker. Karl Johan har nemlig tatt seg jobb hos et japansk hvalfangstselskap, og skal reise en sesong med dem. Storebroren mener at dette er helt feil. Han hevder sterkt at nordmenn ikke må gi japanerne hjelp, for da vil det bare ende med at de tar over hele hvalfangsten, og at Norge vil stå igjen uten noe som helst …
I Skoleveien 22 bor Karl Johan og Esther i én etasje, mens datteren Else Johanne, som er gift med Ørnulf Pedersen, bor i den andre med de to døtrene Marit og Åse.
Karl Johan går i land for godt etter sesongen med det japanske rederiet. Men han sliter psykisk. Hendelsene med «Kosmos II» i andre verdenskrig og forliset med «Thor» i 1917 har satt sine spor.
Det enkleste å håndtere var muligens «Thor»-forliset:
– Han glemte aldri den tørsten han hadde kjent i livbåten. Når vi var på tur med snekka, så tok han alltid med seg en mengde brusflasker. Han tok ingen sjanser på å bli tørst ute på havet, forteller Arne Johan.
Torpederingene i oktober 1942 var vanskeligere. Hver natt på samme tidspunkt våknet han. Da var det bare å sette seg i godstolen, ta et teppe rundt seg og bli sittende der til morgenen kom. Om vinteren holdt han fyr i ovnen mens han satt der.
I Kvernhusveien 4 er Hans Oskar blitt dårligere, og den 25. juli 1957 dør han − som den første av søsknene fra Eldre på Sem.
Tre år senere selger Karl Johan og Esther huset i Skoleveien 22. De flytter inn i nytt hus på Rosanes, mens datteren Else Johanne og hennes familie flytter til nytt hus i Valhalla.
Men den 23. oktober 1965 dør også Karl Johan − bare 72 år gammel.
Enken etter Hans Oskar, Martha, dør i 1962, mens Karl Johans enke, Esther, dør i 1976.
Nå ligger de alle fire på Nøtterøy kirkegård. I døden som i livet: Bare noen steinkast fra hverandre.
Artikkelforfatteren er barnebarnet til Hans Oskar Karlsen.
Kilder:
Flere samtaler med Arne Johan Karlsen – sønnen til Karl Johan Karlsen – i løpet av 2017. Arne Johan Karlsen døde i januar 2018.
Hans Oskar Karlsens etterlatte papirer.
Seniorrådgiver Fredrik Larsen Lund ved Riksarkivet
Egil Christophersen: Nøtterøy 1914 – 1940
Digitalarkivet: Kirkebøker og folketellinger
Diverse nettsteder:
Sjøhistorie.no
Warsailors.com
Krigsseilerregisteret.no
Lardex.net
Skipshistorie.net
Uboat.net
Skipet.no (Norske skipsforlis)
Marinelink.com
Legg inn en kommentar