Tom Sanne på Torød før

Av Tore Dyrhaug (Njotarøy 2011)

Torød var et mangfoldig samfunn for to mannsaldre siden

Tom Sanne er en av de aller siste gamle Torød–folk med en klar erindring om bygda og menneskene der fra før siste verdenskrig og frem til ca 1950 eller til 1968 da Stranda gård ble solgt til Nøtterøy kommune. 1968 begynte de store endringene på Torød, de vi alle kjenner i dag. Så Torøds nyere historie skal få ligge.

Tom Sanne ble født 15. desember 1927 og har senere stort sett bodd på Torød. Hans tippoldefar og oldefar var begge loser og bodde på Øvre Stranda, eiendommen som i dag eies av Per Eitrem. Farfaren het Julius Olsen Sanne. Han var født i 1862 og bodde nær Torød sentrum, i nåværende Nestvikveien nr. 4. Han dro til sjøs etter konfirmasjonen og ble snart skipsfører og skytter. Så ble det bottlenosefangst, en virksomhet han drev i 25 år. Julius er foreviget på Dillans Nøtterøyfilm fra 1939, der han sitter smilende og bøter garn under Dillans besøk på Torød. Julius var meget musikalsk og spilte flere instrumenter. Han døde i 1948.

Far og sønn – sjø og land

Julius Olsen Sanne hadde åtte barn. Den nest eldste sønnen het Fridtjof Sanne, født i 1891 på Torød skole, der bestemoren var pedell eller vaktmester. Gamle Torød skole ble solgt til nedrivning i 1937. Skolen lå ved dagens sykkelparkering på veien opp til skolen fra Oserødveien. Fridtjof Sanne søkte som sin far og sine forfedre sitt utkomme på sjøen og dro ut på hvalfangst i 1939 og kom hjem til Norge først i 1946. Da var sønnen Tom Sanne allerede blitt 19 år. Folkeskolegangen var gjennomført på nye Torød skole fra 1933 og under okkupasjonen på ulike lokaler i nærmiljøet. Han gikk etter folkeskolen – tross store økonomiske problemer for moren, da faren var i alliert tjeneste på middelskolen på Borgheim.

Da faren kom hjem i 1946, ble det ingen sjøkarriere for Tom, men han tok i mot et tilbud fra Torøds store mann, skipsmegler Halfdan Bugge på Stranda gård, om å arbeide for ham i Oslo.

Men Toms karriere som skipsmegler ble kort. Allerede i 1948 måtte han gjøre militærtjeneste, heldigvis ikke langt hjemmefra, men i Kystartilleriet på Bolærne. Deretter brøt han kontakten med Bugge og mønstret på som dekksgutt på Wilhelmsens «Taurus» for seks måneder. Deretter ble det arbeid på hvalkokeriet «Southern Harvester» som sjef for båtens tax-free shop – den såkalte slappen.

Familie og arbeidsliv

Men så kom kjærligheten inn i karrieren. Han giftet seg med Grethe Fevang fra Slagen og oppgav sjøen. I stedet fikk han jobb på Husø verft. Han ble der i 22 år til den endelige konkursen kom.. Men Tom Sanne var blitt en skattet medarbeider. Han fikk ny jobb på lønningskontoret til Gartnerhallen i Tønsberg og ble der til oppnådd pensjonsalder.

Tom Sanne var blitt 67 år, men fortsatt full av tiltakslyst. Både før og etter pensjonisttiden bidrog han med sin innsikt og arbeidskapasitet til å styrke Høyres liste i Nøtterøy kommunestyre, så fulgte engasjement som formann for Torød vel. Torød private båtforening og ikke minst: formannsjobben i Nøtterøy Idrettsforenings turngruppe, der han privat fikk gleden av å ha OL-legenden Olga Korbut på besøk. Tom Sanne hviler aldri. Langt etter at de fleste andre ville ha trukket årene inn, driver Tom Sanne på. Det siste prosjektet er dugnadsarbeidet på Bolærne, der han og hans pensjonerte fagfolk har fått kommunens kulturpris.

Tom Sanne er ikke bare et ekstraordinært arbeidsmenneske, han er også vår døråpner til vår nære fortid, nemlig Torød Før:

Torød Før

Ja, når var «før»? Det er klart før krigen og også i mange år senere. Kanskje grensen kan settes i 1968 da Per Bugge solgte det store Stranda-området til Nøtterøy kommune, noe som banet veien for den største boligbyggingen i kretsen. Jo, jeg tror vi har grensene her for «før».

Hva selve Torød er, kan skolekretsen være en mulighet. Men årøsund er ikke Torød, men årøsund. Jeg tror vi kan trekke grensene fra Agerup, Nestvik, Haukemyr og til Harstads gård i nord. Innen dette området bodde noen få hundre mennesker før krigen, alle på tomter utskilt fra Svensrød gård, Torød, br.nr.18 (Harstads gård) og Tømmereik.

Hva de levde av? Torød lå langt utpå bondelandet, så det var vel ikke merkelig at mange levde av jordbruk. Noen få kunne ha sitt arbeid i Tønsberg eller på Kaldnes, andre var som alltid engasjert i hvalfangst og sjøfart. Men den største forskjellen mellom før og nå er nok det lokale næringslivet. Tenk, lille Torød ga livsopphold til hele tre dagligvareforretninger. Den eldste var Torød Landhandleri som lå tvers av dagens idrettspark. Den første kjøpmannen var Oscar Johannessen, populært kalt Busen. Han ble etterfulgt av flere andre. Nummer to var Sverre Buer som drev forretning i Torød sentrum. Det gjorde også Anna og Herman Jensen. De drev sin forretning rundt svingen opp til Tømmereik.

Differensiert næringsliv

Men det var også mange andre som drev næringsvirksomhet. Torød hadde to byggmestre, Mathias Thorsen og James Hoff. Og to mann som drev et håndverk som snart er utdødd, nemlig skomakeri. Det var Emil Mathisen på tvers av Torød kapell og også Larsgård i nabohuset til Sverre Buer. Under krigen drev også Gjert Lilje som skomaker på Torød.

Vi må ikke glemme de to murmestrene, Gunstein Rød som riktignok bodde på Buberg, men får bli inkludert i Torød. Den andre var Stian Sandåker. Torød hadde den gang – som i dag – sin egen frisør, Gunnar Johannessen, bror av Sverre Buer. Stedet hadde også sin egen bussjåfør, Harald Hansen, kalt Harald i Svingen, i det gamle huset som ligger der fortsatt og er midlertid overtatt av Torød miljøaksjon (red.2018: i dag på Fagertun). Her fantes to sydamer, søstrene Bertha og Sigrid Sørensen, som sydde i et nå revet hus nederst i Tømmereika bakken. Og mens vi snakker om klær, må vi ikke glemme skredder Jørgensen som bodde nær skoleplassen på Torød og senere flyttet litt lengre nord. Til slutt må nevnes smed Karl A. Johansen på Haukemyr og malermester Hans Hansen. Han bodde i et hus nær idrettsanlegget og var litt av en halvkunstner på både fiolin og munnspill. Han har blant annet malt altertavlen i Torød kapell.

Folk på Torød kunne også kjøpe ferskt kjøtt og ferske bakervarer fra omreisende slakter og baker.

Torød hadde alt – nesten

Det var på mange måter et selvforsynt lite samfunn på Torød. I dagliglivet trengte få å reise til Tønsberg eller til kommunesenteret på Borgheim. Her fantes det meste, unntatt banktjenester.

Og det mest fantastiske var stillheten. På sjøen var det få motorbåter og knapt noe fly i luften.

Biltrafikken var liten. Det fantes bare tre biler på Torød før krigen. To var eid av byggmestrene Thorsen og Hoff, den tredje av lærer Jacob Vataker.

Litt offentlig virksomhet

Vi har snakket om næringslivet på Torød, men må ikke glemme to viktige offentlige institusjoner. Den ene var og er fortsatt Torød kapell. Det ble innviet i 1915. Torød skole ble bygget i 1856 med egen bolig for den første rektor, Olaf Knudsen. Han var såkalt uekte sønn av dikteren Henrik Wergeland. Mange visste dette, men det ble aldri pratet høyt om denne kunnskapen. Han drev skolen helt til 1910. Da hadde han i 1870 kjøpt Svensrød gård og kunne i 1907 selge tomt til kapellet. Han ble etterfulgt som rektor av Vataker. Ny Torød skole sto ferdig i 1933 og ligger der fortsatt. Skolebygningen fra 1856 ble revet i 1937. Den lå ved dagens sykkelparkering ved oppkjøringen til skolegården.

Nedenfor Torød nye skole lå en annen viktig eiendom. Der ble Torød poståpneri startet i april 1900. Den første poståpner var Kristine Mathisen. I et sideværelse var innredet et kontor for lege og tannlege, som kom en gang i uken. Den nye oppfinnelsen, telefonen, kom til Nøtterøy i 1888, til Tinghaug og ble drevet av Tønsberg Telefonforening. I 1903 kom telefonen også til Torød. Den ble installert i samme huset som postkontoret og ble bestyrt av Ida Hansen helt til hun døde i 1945. Det er lett å oppsummere: Torød var en liten verden for seg, med forretninger, håndverkere, skole, kirke, post og telefon og helsetjenester – i det minste en gang i uken. Hva mer kan et menneske forlange?

Krigsutbruddet

Det er vanskelig å huske noe eksakt om natten til 9. april 1940. Vi hørte ingenting fra den tyske flåte som snek seg mot Oscarsborg, men senere på dagen kunne vi se masser av fly som svarte kors mot himmelen, på vei nordover, mot Oslo.

Torød skole var høsten 1939 rekvirert av norske militære myndigheter for å huse norske soldater av lokalvernet. De skulle beskytte den norske nøytraliteten. Rekvisisjonen fikk følger.

Tyskerne mente derfor at de hadde krav på hele skolen, og fra mai 1940 ble Torødelevene overført til andre lokaler i nærområdet, som losje Færder i Oterbekk, bedehuset Emmaus i Vallers og til lærerboligen nedenfor den nye Torød skole.

Tom Sanne var blitt kjent med en av de norske soldatene og ble tatt med som kjentmann da soldaten skulle sykle den 10. april for å komme i kontakt med kommandanten på Håøya.

De nådde begge frem til Tenvik og ble rodd over. De kom seg raskt tilbake da det ble opplyst at også Håøya hadde kapitulert.

De norske soldatene forsvant også raskt fra Torød skole, og tyskerne rykket inn. Det er litt uklart om tyskerne kom kort tid etter 9. april eller først i mai 1940. Og det er også uklart om det var overlevende fra senkningen av Blücher som kom til Torød skole eller om det var andre tyskere som i solidaritet satte opp et minnesmerke ved Torød skole.

Krigen grep inn i hverdagen

Sommeren 1940. Norge var okkupert. Torød skole var belagt med tyskere. Tyskerne oppførte seg eksemplarisk, og det kjennes ingen ubehagelige episoder fra Torød under krigen.

Men de kunne høres, særlig når de marsjerte og sang «Wir fahren gegen Engelland!». Vetan var viktig for tyskerne under krigen som sambandssentral.

Ved siden av Blücheraminnesmerket ved Torød skole, var det også tysk nerver ved kommunebrygga i Stranda. Der lå i lengre tid to tyske mineutleggere med 19 miner om bord. Fjellet ovenfor brygga var sperret av med piggtråd og bom over veien. Disse to båtene ble senere flytter over sundet til Søndre Årøy. I oktober 1940 fikk Torød skole nye tyske beboere. Hovedkontoret til Marine Artilleri Abteilung ble flyttet fra Horten til Torød. Dette var kystartillerister, men de gikk i Hærens uniformer. De ble værende et par år, så flyttet tyske Organisation Todt-arbeidere inn på skolen. Det måtte ha noe å gjøre med tyske arbeider på Vetan, for russiske krigsfanger måtte gå fra Teie og gjennom Torød og opp til arbeidsplassen. Tyskerne ropte og skrek, men russerne subbet seg bare langsomt fremover.

Antagelig fra 1944 flyttet Todt-arbeiderne ut. De skulle nå arbeide på Vardås, og skolen ble fylt av norske sivile arbeidere, tvangsutskrevet eller frivillige.

Også to andre bygninger fortjener å bli minnet. Det ene var huset på Solås, nåværende Solåsveien 9. Her var det lokalt hospital beregnet på tyske soldater.

Den andre var den såkalte «tyskerbrakka» på parkeringsplassen like ved kapellet. Den ble flyttet fra feriekolonien på Hudø og brukt som bolig for tyske offiserer. Etter krigen, i 1960-årene, ble den revet og solgt som bygningsmateriale.

Dagligliv

Okkupasjonsårene var en vond og vanskelig tid. Vareutvalget skrumpet inn, og de viktigste matvarer og klær ble strengt rasjonert. Og prisene steg på det som fortsatt var til salgs.

Min mor var som sjømannshustru stilt i en meget vanskelig økonomisk situasjon, og vi måtte leve på 100 kroner i måneden. Nyheter om min far fikk vi aldri. Mor skalv alltid av skrekk når presten var i nabolaget. Det kunne være et dødsbudskap fra Røde Kors. Heldigvis fikk hun aldri noe slikt.

Skipsmegler Halfdan Bugge på Stranda gård hadde en svensk husholderske, som hadde rett til å besøke sitt fedreland. Med Bugges tillatelse smuglet hun ut et brev til svensk Røde Kors om opplysninger om min far. Nyheten var god, han levde! Men hjem til Torød kom han først i 1946. Det hjalp på den skrale matsituasjonen at mor hadde slektninger på Norderhov som vi besøkte en gang i året. Da ble det plutselig en overdådighet av mat, særlig for en sulten mage fra Torød…

Som barn og ungdom brukte vi fritiden til vanlige aktiviteter. Det var å gå på skøyter på Strengsdalsvannet eller på mer lokale dammer som Hans Olsen-dammen, Rundærs-dammen og Marikransen. Disse dammene lå i skogen rundt Torød sentrum. Ellers kjørte vi på spark i Tømmereikabakken. Var vi inne, ble det lesning, men ingen radiolytting siden tyskerne hadde beslaglagt alle radioer alt i 1941.

Fritid ute og inne

Torød hadde tre skibakker. Den ene lå på østsiden av jordet til Svensrød gård. Den er fullstendig gjengrodd. Den andre var Vetanbakken. Under krigen var tyskerne interessert i hoppsport, og jeg mottok en to-krone for å vise et skihopp. Den siste er nåværende Torød-bakke.

Om sommeren var det bading og ballslåing. Bading foregikk på øyene utenfor Torød siden Stranda var privat. Fotball spilte vi på sletta ved Bergsøen (Bersen). Og det kan heller ikke underslåes at vi gutter deltok med liv og lyst i «krig» mot jevnaldrende fra Årøysund. Det var spennende! Under krigen meldte mye ungdom seg inn i Losje Færder i Oterbekk, for der var det aktiviteter som «Tyven, tyven», polonese og sangkor.

Da vi ble litt eldre, var lokalet på Oserød en lokal magnet. Gamlingene spilte napp og bridge, vi unge så helst filmene som ble vist av Bygdekino og sang revyviser skrevet av Viktor Sten Karlsen som bodde på Buer.

Det var et liv preget av knapphet, men også av glede. Selve krigen var langt borte og rammet hverken Torød eller Nøtterøy hva bombeangrep angikk. Vi var alle magre og derfor sunne. Ingen hadde problemer med overvekt under krigen. Og vi lærte å ta vare på alt, særlig løvetann til kaninfor.

Vardås

Et av krigens mange minnesmerker er anlegget på Vardås. Det er nå helt åpnet av Skifte eiendom. Jeg tror ikke vi visste så mye om hva som foregikk, men vi kunne se den nye fangeleiren nedenfor Bergan skole og merke at tyskerne hadde stengt Oserødveien for gjennomfart, unntatt for de få som hadde tysk passerseddel. Vi som gikk på middelskolen på Borgheim, ble flyttet til nye lokaler, for tyskerne flyttet de gamle på Oserød pleiehjem til Borgheim. Så vi hadde undervisning på losje Verjarheim, bedehuset på Borgheim og i kjelleren på Tinghaug fra mars 1944 og helt frem til frigjøringen.

Andre minner

Noen flyktningetrafikk til Sverige foregikk ikke fra Torød, men fra Årøysund og Knarberg. Det fantes voksne Torød-folk som var med i motstandsbevegelsen, særlig i krigens siste år, men uten å spille noen ledende rolle. Men de sto til disposisjon hvis det hadde blitt en alliert invasjon av Norge i 1945.

Torød skole ble frigitt ved frigjøringen. Jeg fikk være med på nedvaskingen av skolen. Det var forferdelig skittent. Det så ut som nymalt i de rom som var ferdig vasket. Værst var det i gymnastikksalen. Den hadde visstnok vært brukt som potetlager.

Så gikk årene. Krigstiden ble et minne. På Torød sto tiden stille, langt ute på bondelandet som det var. Sjøfart og hvalfangst tok seg opp igjen, men lite skjedde på Torød. Det første nye huset som ble bygget, var i 1955, nederst i Tømmereikbakken. Samtidig ble det bygget et lite hus ved innkjøringen til Olaf Knudsens vei. Det hadde utleie av de nymotens fryseboksene som folk kunne leie. Det markerte overgangen til en ny tid.

Stranda gård fikk ny eier ved agronom Per Bugge i 1960 etter at faren var død i 1952. Per Bugge forsøkte å drive både tomatdyrking og fruktdyrking, men sterk frost vinteren 1965 ødela mye av frukthaven. Trærne ble felt, og Stranda ble omdannet til campingplass av NAF: Nøtterøy-stranda Campingplass. Men heller ikke den ble noen suksess. I 1968 solgte derfor Per Bugge hele eiendommen til Nøtterøy kommune for kr 800 000. Nå skulle Torød utbygges!

Utbyggingen av Stranda skjedde i begynnelsen av 1970-årene og har blitt et trivelig og rolig boligområde. Men presset fortsetter. Jordet på Haukemyr er blitt nedbygget. Det samme har skjedd med naboeiendommen til Svensrød gård. Snart skal jordet til Harstad bygges ut. Vil hele Torød bli som en forstad til Mexico City?

Man kjenner ikke svaret. Men mye er forandret fra Torød Før, så mye kan slåes fast med sikkerhet.

Tom Sanne har fortalt til Tore Dyrhaug, som har tillatt seg å supplere litt fra Unnebergs «Gårds- og Slekts-historie, bind II.» Tom Sanne takkes av hjertet for å ha stilt sin tid og lokalkunnskap til Njotarøys disposisjon.

Stor takk til Rune Sørlie som vet svært mye om bilder fra krigen og som satte meg i kontakt med Stian Ludvigsen, eier av albumet med mange verdifulle fotos fra Torød under krigen. Ludvigsen takkes av hjertet for sin samarbeidsvilje med Nøtterøy Historielag og Njotarøy.