Årøysund Nøtterøys port mot Europa?

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1989)

Nøtterøy har mange idyller langs sin mer enn 40 kilometer lange kyst. Stedet Årøy­sund er en av de aller fremste. På fine sommerdager drar en hel småbåtflåte gjen­nom sundet, og noen legger til for å handle i Årøysund landhandel, som bare holder åpent noen korte sommermåneder. Her ender riksvei 308, her ligger langs sjøen gammel og fin trehusbebyggelse som samlet gir stedet særpreg. Det er derfor fristende å anta at Årøysund må være et gammelt sted, at nøttlendinger i hundrevis av år må ha bebodd stranden ut mot den fine og naturlige havnen innenfor Nordre Årøy. Det hadde vært fullt mulig å tro på en slik lang fortid, men kildene forteller noe annet.

Allerede for ca. 4000 år siden bodde det mennesker på Nøtterøy. Havet sto dengang omtrent 25 meter høyere enn nå, og «Nøtterøy» var et arkipelag av øyer. På steder nær vannlinjen dengang er det gjort arkeo­logiske funn, og til denne dag kan man tydelig se gravrøysene både på Brevikodden og Søndre Årøy. Men det nåværende Årøysund sto under havvann.

Vestfold var ved siden av Vestlandet et norsk kjerneområde under vikingetiden som vi regner å ha begynt rundt år 800. Uten tvil var det alt dengang ryddet betydelige gårder midt på øya, i området rundt Nøtterøy kirke som imidlertid først ble bygget rundt 1150. Folke­tallet og dermed bureisingen fortsatte frem til de mange pestepidemier som kalles Svarte­dauen fra 1350 og 25 år videre. Forskere har regnet ut at folketallet på Nøtterøy i 1645 var på 600, et tall man tror er ganske likt folketallet før 1350 og den store dødeligheten deretter. Folketellingen i 1801 er pålitelig, og Nøtterøy hadde da 2089 innbyggere. Hundre år senere var det økt til 5670, et tall som kan settes opp mot dagens folkemengde på ca. 18.000.

Allerede Håkon Håkonsson …

Første gang Årøysund omhandles i skriftlige kilder, er i Håkon Håkonssons saga. Der heter det at i 1221 la skip til i sundet på grunn av uvær, og fem år senere skulle kongen selv ha søkt nødhavn i Årøysund. Selve navnet stam­mer fra Alrøy, det gammelnorske navnet for en øy bevokst med treslaget or.

Så forsvinner Årøysund fra kildene i flere hundreår. Alt på 1500-tallet begynte en voks­ende trelasteksport fra Norge, og også fra Nøtterøy ble det solgt både skurlast og rund­tømmer. Utskipningen foregikk i det nåvæ­rende Vrengen, eller som det het på 1600-tal­let: Grindholmsund ladested, det nåværende Kjøpmannskjær. Det var nesten alltid uten­landske skuter som hentet; nordmennenes storhetstid på havet begynte først etter den Store nordiske Krig som ble avsluttet i 1720. Da begynte langsomt den utviklingen som skulle bli det nye Norges storhetstid; en skips­fartsblomstring som skulle komme til å vare inn på 1960-tallet.

Første bebyggelse i det nåværende Årøy­sund må være kommet i løpet av 1600-tallet. Bebyggelsen må ha vært så ubetydelig, at intet er nedfelt i datidens skriftlige materiale om husene, men Sand var et begrep, muligens på grunn av den gode havnen, og Sand er et av de få stedsnavn på Nøtterøy som er tatt med på Johan Heitmans sjøkart fra år 1712. Stedet Sandløkken ble frasolgt Roppestad gård i 1742, og i 1804 ble det hovedhuset reist som til denne dag er det flotteste huset i Årøysund

I 1804 besto bebyggelsen i Årøysund av to store hus. Rundt 1770 ble bygget et impone­rende våningshus på Sandodden, også den tomten skilt ut fra Roppestad. Tollvisitør Rasmus Flastrup bygget huset som ennå i dag går under navnet Tollstasjonen. Årøysund tollstasjon ble nedlagt i 1930-årene, men huset benyttes stadig som feriehjem for slitne tollere. Selve bebyggelsen i Årøysund utviklet seg meget langsomt. Så sent som i 1888 var der bare 4 matrikulerte bruk, i 1904 var tallet vokst til 8, i 1938 til 27.

Tollstasjonen i Årøysund var i lange perio­der preget av ro, men fra 1918 og til 1926 sto tollstedet sentralt i myndighetenes forsøk på å bekjempe spritsmuglingen. I siste del av for­budstiden var tollkrysseren «Rappen» stasjo­nert i Årøysund, og mange på Nøtterøys øst­side holdt nøye oppsyn med «Rappens» bevegelser før de våget seg ut til det som på folkemunne ble kalt Færder samlag . . . (Se Njotarøy, 1988.)

Enkel teknologi

En helt annen aktivitet, også den med tilknyt­ning til sjøen, ble drevet i Arøysund for omtrent to hundre år siden. Etter at norsk skipsfart på Nord-Europa tok seg opp i årene etter 1720, ble det et stort behov for skuter. Datidens seilskip var små, med en lastevne ned til 5 lester og opp til over 100. (En lest =1 kom­mercelest — 2600 kg lasteevne).

Den store fordelen med datidens skuter, var at de var relativt ukomplisert å bygge. Lokale tømmermenn med erfaring kunne bygge et skip på et års tid, eller sagt annerledes; frakte­skutenes enkle teknologi gjorde skipsbygging til en utstrakt hjemmeindustri.

Så tidlig som i 1763 ble det bygget en galeas på 14 lester i Årøysund. Den fikk navnet «St. Peter». To år senere fulgte briggen «Karen Kristine» på 28 lester. Denne nybygningen for­liste straks etter, og allerede året etter, i 1766, ble bygget en kreiert på 22 lester med samme navn. Pussig nok ble der bygget en tredje «Karen Kristine» i Årøysund, det var en brigg på 27 lester som sto ferdig i 1776.

Det neste skipet var briggen «Anna Maria», et skip på 39 lester, bygget i 1787. Så fulgte en 63 lesters brigg i 1794, døpt «Karen Lovise». I 1794 merket man også i Norge ringvirkning­ene av de franske revolusjonskriger ute i Europa. Danmark-Norge erklærte seg nøy­tralt, og både eksportnæringer og skipsfart blomstret. Det er derfor lite å undre seg over at gleden over de gode konjunkturer slo ut i forsert skipsbygging. Allerede i 1797 gikk «Haa­bets Anker» av stabelen i Årøysund, et skip på 56 lester. Et år senere, i 1798 ble «Marthe Andrea» sjøsatt, et større skip på 82 lester. Nå var det gode tider også for skipstømmermenn, og i 1800 kunne «Friderichia» på hele 105 lester gli ut i Årøysundet. I 1802 fulgte «Provi­dentia & Arneth» på 86 lester. Så var det plut­selig stopp. I 1807 kom så krigen mot Storbritannia og total krise for norsk skipsfart i lange perioder. Men det fantes dristige Nøtterøyredere. Christen Nilsen Agerup, eier av «Pro­videntia & Arneth», lot i 1813 bygge skipet «Rebecka Maries Haab» i Årøysund. Med sine 114 lester var hun det største skip bygget i Årøysund. Og det siste. Og hun forliste alt i 1821.

Mens både «Karen Lovise» og «Haabets Anker» ble offer for krigen etter 1807, finnes «Providentia & Arenth» i skipslistene helt opp til 1850. Men da var tiden for skipsbygging i Årøysund forlengst ute. Norsk skipsbygging ble sentralisert, dessuten ble det etter 1850 vanlig for norske redere å kjøpe brukte seilskip fra Europa eller USA.

Et nærliggende spørsmål blir: hvor i Årøy­sund lå beddingen for byggingen av de i alt 11 skutene vi sikkert vet ble bygget i Årøysund? Det er vanskelig, mer enn 175 år senere, å kunne påvise det eksakte sted, men mye tyder på at den vanligste byggeplassen lå øst for gården Sand, men andre ord rett opp for sjøen. Hadde ikke dette området vært så tett bebyg­get i våre dager, kunne muligens arkeologiske utgravninger påvise spor av skipsbygging.

Et problem i farver

Nøtterøy kan ikke rose seg av å ha vært yndet motiv for gamle dagers malere og prospektma­kere. Et interessant unntak er Jacob Munchs maleri «En Skipperbolig paa Nøtterland» fra 1822. Dette maleriet henger på Bygdø Kongs­gård og er brukt som omslagsillustrasjon på Helge Paulsens kulturbind. Jacob Munch (1776-1839) var offiserutdannet, virket fra 1801 som tegnelærer på Krigsskolen, men viet seg stadig mer til maleriet. Etter 1814 malte han både sydlandske fantasilandskap og gjengav norske motiver som «nærmer seg det saklig registrerende», heter det i Norges Kunsthistorie, bind 4, side 139.

Men her oppstår et problem — hvis man går ut fra at «skipperboligen» har sitt motiv fra Årøysund. Huset er lett å kjenne igjen. Det er den nåværende Sand gård, bygget i 1804. Med litt godvilje kan man også akseptere plasse­ringen av beddingen, bortsett fra at intet skip ble bygget i Årøysund i perioden 1814 til 1822. Fjellet til høyre i bildet savner rot i virke­ligheten, og den dominerende tollstasjonen mangler. Det kan heller ikke være riktig som oppgitt i billedteksten i Paulsens bok at hoved­bygningen brant ned i 1840-årene. En brann kan selvsagt ikke utelukkes, derimot er det lite trolig at det i Årøysund skal ha ligget to nær­mest identiske prakthus, hvorav altså det ene skal ha blitt flammenes rov i 1840-årene. Kon­klusjonen må inntil videre bli at Jacob Munch ikke helt hadde glemt sin sans for fantasiland­skap da han malte «skipperboligen» og at han tillot seg å redigere motivet ganske dramatisk.

Brød og øl

Men selv om noe er dunkelt, vet man også en del om Årøysunds fortid. Helge Paulsen fortel­ler kort om gjestgiveriet på stedet, det lå nord for stedet hvor Per Borthens hus ligger i dag og ble drevet av Mads Gundersen i perioden mel­lom 1828 og 1847. Ellers er det sannsynlig at det var forretning i Anders Julius Marthinsens hus i selve Årøysund et års tid rundt 1870, men helt sikker kan man ikke være. Langt bedre fundert er opplysningen om at det i Olaf Andersens hus i Middelborg ble drevet land­handel rundt siste århundreskifte. Som en kuriositet kan også nevnes at det før og delvis under siste krig ble drevet bakeri i Årøysund, i et hus på tomten til familien Jønsson.

Ballastbåen

Helt opp mot år 1900 var det vanlig at norske seilskuter lå i opplag i hjemlig havn vinteren gjennom. Forklaringen på dette fenomenet var enkel: skutene var gjennomgående for små og for dårlige til å tåle isproblemer i Kattegat, uvær i Nordsjøen, for ikke snakke om storm i Nord-Atlanteren. Tross denne forsiktigheten fra redernes side, var det i årene frem mot 1900 ikke uvanlig at ca. 7 % av den norske seil-skipstonnasjen forliste hvert år.

Også Årøysund ble benyttet som opplags­plass om vinteren, men aldri for mange skuter samtidig. Andre bukter og viker langs kysten av Nøtterøy var vel så egnet, og tenker man seg hundre år tilbake i tid, ville mange mørke og tjærebredde skuter ligge innefrosset og kalde rundt Nøtterøy, mens avmønstrede sjøfolk inne på land ventet på vår og nye hyrer.

Men ett varig minne har disse opplagssku­tene etterlatt seg i Årøysund. Det var vanlig i seilskutetiden at skutene ble trimmet med importert ballaststein før den siste ferden hjem om høsten. Denne ballasten ble losset når uthavnen ble nådd, og i Årøysund kan man ennå i dag finne slik utenlands stein på bunnen utenfor «Slippen», populært kalt Ballastbåen.

Losene

Selv om Årøysunds posisjon som bedding for nybygg tok slutt alt i 1813 og stedet aldri ble noen sentral opplagshavn, skulle stedet utover på 1800-tallet bli stadig sterkere knyttet til skipsfarten ute i fjordgapet. Tollstasjonen er allerede nevnt. En annen virksomhet som ble stadig viktigere, var losing. Å være los på 1800-tallet var selve skoleeksemplet på å ha en konkurranseutsatt næring. Losene måtte selv finne lospliktige skuter, noe som innebar at de krysset fjordgapet i all slags vær i håp om å finne en kunde. Denne ordningen ble først avskaffet i 1911 for Færder-losene.

Før 1911 var Årøysund et senter for losing. I 1885 fantes 17 losskøyter på Nøtterøy, hele 16 var hjemmehørende i Årøysund. Men de i alt 22 losene og 16 losguttene levde i jernhard og ofte dødelig konkurranse; selv om de geo­grafisk var naboer. For den som vil foreta riktig grunnforskning, må det være mye spennende og dramatisk stoff å gjenfinne i beretningene om losene fra Årøysund.

Fjord og vei

Det er umulig å tenke seg Nøtterøy uten veier — og den uunngåelige trafikken som vi ergrer oss over når vi ikke selv sitter i bilen. De fær­reste av dagens 18.000 nøttlendinger bor innen gåavstand fra arbeidsplass, skole, nød­vendige forretninger, sosiale og offentlige institusjoner og steder for organisert fornøy­else. — Uten trafikken stopper Nøtterøy.

I det forrige århundre var menneskene langt mer stedbundne. I uker kunne de holde seg rundt husene hjemme, både fordi de daglige behov kunne dekkes i nærmiljøet og fordi man ikke hadde utviklet noen etterspørsel etter mer fjerntliggende tjenester. Lenge var det bare to veier av noen standard på Nøtterøy, den nåvæ­rende Kirkeveien ut til Kjøpmannskjær, og sideveien fra kirken over Gipø, Bergan, Oserød og til Årøysund. Fremkommeligheten kunne være tvilsom både i snørike vintre og under vårløsningen, men store deler av året kunne man med heste og vogn frakte varer til og fra Årøysund.

Men hovedferdselsåren var ikke veien, men fjorden. Både Nøtterøy og Tjøme var knyttet til Tønsberg med daglige småskipsruter, både på øst- og vestsiden av Nøtterøy. Små damp­skip, «Tor I» og «Fram IV» gikk via Årøysund til byen, og folk aksepterte som en selvfølgelig­het at en bytur ville ta hele dagen. Først i 1923 fikk Årøysund egen bussforbindelse med Tønsberg. Det var båtskipper Marinius Hansen som innså at kysttrafikkens dager var talte og at bussen var fremtiden. Med en ombygget T-Ford startet han i juli 1923 en pri­vat rute med to daglige avganger hver vei. En enkeltbillett kostet kr. 1,30.

Med rutebilen var Årøysund for alvor kom­met inn i vår tid, og det gikk ikke lang tid før de første privatbiler begynte å sette sitt varige preg på miljøet, også i en idyll som Årøsund.

Det ble stilt et spørsmål i overskriften til denne artikkelen; er Årøysund virkelig Nøtterøys port mot Europa? Bortsett fra noen seilbåter med utenlandske flagg sommerstid, er det vel tryggest å svare nei — i dag. Men i gamle dager, på 1800-tallet, da kunne stedet fortjene en slik betegnelse med sin enkle bed­ding, med loser og tollere. Forbudstiden er som tidligere nevnt, beskrevet i forrige hefte.

Kilder:

Denne artikkelen byggeri sin helhet på studiet av andres bøker, først og fremst Lorens Bergs «Nøtterø», Unnebergs tobinds gårds- og slektshistorie og på Paulsens kulturbind. Det var også nyttig stoff å finne i Andreas Norlands bok om Øybuss fra 1961.