Fortidens blanke ark og svensk artilleri på Vetan

Tore Dyrhaug (Njotarøy 1987)

Den skotske forfatteren og historikeren Thomas Carlyle uttalte en gang at «Lykkelig er det folk hvis annaler er blanke sider i historiske verker». Utsagnet har noe for seg hvis man med «historie» mener alt det dramatiske og spektakulære og ofte tragiske som har vært tema for krønikeres behandling av fortiden. Og sett i et slikt perspektiv må Nøtterøys innbyggere hittil ha vært et lykkelig folk. I Cappelens nye 15 binds norgeshistorie er ikke Nøtterøy nevnt en eneste gang. . .

Men selv om Nøtterøy ikke kan konkurrere i fortidig dramatikk med steder som Tunsberg, Narvik, Røros og Eidsvold, for ikke å snakke om Fredrikshald , Prestebakke, Re og Stiklestad, har øya vår i det minste vært vitne til historisk dramatikk. Da den annen verdenskrig kom til landet den 9, aril 1940, spilte øyene ytterst i Oslofjorden sin historiske rolle. Oslofjord fest­ning besto på vestsiden av batteriene på Bolærne, Måkerøy og Håøya. Ved 1. undervannsbåtdivi­sjon på Teie var stasjonert fartøyene A2, A3 og A4. Videre fantes i området fire mineleggere, og endelig: Oslofjord bevoktningsavdeling med oppsynsskipet Farm og syv bevoktningsbåter — hvorav en var Pol III med kaptein Leif Welding Olsen.

Vi kjenner alle resten av den historien. Med gammelt materiell, uøvde mannskaper og en famlende militær ledelse kunne det ikke gå annerledes. Nei, man må bla noen år bakover i annalene for å finne en situasjon der Nøtterøy faktisk var tiltenkt noe av en hovedrolle i et skandinavisk og muligens europeisk skjebne­drama.

1905

Året er 1905. Da unionsoppløsningen skjedde på norsk side den 7. juni, hadde regjeringen Michelsen, et samlet storting og praktisk talt et samlet norsk folk godt håp om at den ensidige skilsmisse-erklæringen skulle vise seg holdbar. I motsetning til selvstendighetsdrømmen i 1814 hadde Norge i 1905 venner blant stormaktene. Og enda viktigere: i motsetning til situasjonen i 1814 og senere opp i vår egen tid: i 1905 var Norge både relativt og absolutt militært sterkt. Og selv om ingen nordmenn var klar over det i 1905, skulle Nøtterøy spille en hovedrolle — hvis det kom til direkte væpnet konflikt mellom den svenske og norske nasjon — eller «brodrafolken», som det het i festtalene før 7. juni.

Men, som ofte er tilfelle i historien, har en viktig begivenhet eller periode sin egen forhisto­rie. Forutsetningen for Nøtterøys hovedrolle i 1905 ligger helt tilbake til 1891. Da leverte et utvalg — eller kommisjon som det het dengang — sin innstilling til det daværende forsvarsdepar­tement i Kristiania. Saken gjaldt forsvaret av tønsbergområdet med sine «frugtbare og folke­rike distrikter» og særlig «de to store øer Nøtterø og Tjømø».

Håøya

Innstillingen fikk konkrete følger. Allerede i 1892 kjøpte myndighetene en del av Håøya og begynte arbeidet med anlegg av kai og bygging av magasiner for mine-materiell. I 1895 ble resten av Håøya innkjøpt, og året etter startet anlegget av en moderne kystfestning. Alt i år 1900 sto det meste ferdig, med to stykker 21 cm kanoner og hele seks 8,4 cm vanlige feltkanoner. Og på toppen av det hele, de norske soldatene på Håøya hadde fått et helt toppmoderne våpen; franske mitraljøser — det hadde ikke svenskene. . .

Den 7. juni 1905 var Håøya i full beredskap. Og var ikke alene. På stokkelandet, i Bogen lå festningen Sundåsen som var anlagt mellom 1899 og 1900. Og trygt bak disse to bastioner hadde Marinen sin reservehavn i Melsomvik, også den bygget ut siden 1897. Årsaken til at Marinen trengte en godt beskyttet reservehavn var åpenbar. Hovedbasen i Horten lå altfor utsatt til hvis det skulle komme en angriper over Østfold.

Unionsoppløsningen 7. juni og ukene som fulgte, var ledsaget av en øredøvende stillhet. Hvordan ville svenskene reagere på at vi hadde oppsagt kongen og meldt oss ut — ville det bli krig, før eller senere?

Svenske planer

Begivenhetene 7. juni i Kristiania kom uforberedt på svenskene. Først den 23. juni begynte de å øke sin militære beredskap, og de opprettet samtidig en etterretningssentral — av alle steder i København. Der satt svenske offiserer i sivil og finleste norske aviser. Det ble også vervet agenter i grensetraktene mellom Norge og Sverige. Først den 22. august 1905 kunne den svenske marineledelsen legge frem en detaljert operasjonsplan for den svenske flåten —dersom det skulle komme til krig. Og det er her Nøtterøy var tiltenkt en hittil blank side i de historiske verker — for å være i Carlyles ånd.

Den svenske planen var detaljert og omfat­tende. Tre infanteriregimenter og et kompani festningsingeniører skulle samles og innskipes på transportbåter ved Risø-Raftø syd for Strømstad. Men før denne invasjonsflåten kunne seile nordover mot Nøtterøy, skulle en svensk marineeskadre på 13 panserskip og kryssere, to jagere og fire torpedobåter ha renset Hvaler-arkipelet for norske flåtestyrker. Deretter skulle svenskene krysse fjorden og bombardere Horten; samtidig skulle jernbanen gjennom fylket gjøres ubrukelig ved kanonild eller sprengning ved Holmestrand og Larvik.

Neste skritt skulle være å danne en jernring av skip rundt Nøtterøy og Tjøme slik at den norske flåten ble stengt inne i Melsomvik. Når dette var oppnådd, var påfølgende ledd å landsette de svenske infanteristene og ingeniørene. De tre uttatte landstigningsstrendene var Grimestad på Tjøme, Bukta-Sparrønningen og Føynland på Nøtterøy.

Siste akt i den svenske planen var så at soldatene skulle komme seg opp på enten Vetan eller Vardås og derfra beskyte Håøya med sine 12 cm feltkanoner. Og var Håøya nedkjempet, så det stygt ut for Melsomvik. .

Dette var i grove trekk planen av 22. august. Unionskrisen var stadig uløst. Nordmennene hadde sin stortingsbeslutning av 7. juni og endog en folkeavstemning den 13. august 1905. Men svenskene var ikke imponert. Før vi med deres godvilje slapp ut av unionen, måtte det føres viktige forhandlinger.

Krig eller fred

Delegasjonene møttes i Karlstad, midt mellom Kristiania og Stockholm. Forhandlingene begynte den 31. august og varte til 23. september. Ved siden av visse praktiske krav, ville svenskene ha bort en rekke grensefort som Norge hadde anlagt siden 1895. Her var de steile. Krigsfaren økte. Flere tropper ble innkalt på begge sider, den norske Marine holdt høy beredskap. Svenskene sendte spioner til Nøtterøy som tegnet skisser av Melsomvik, og i dagene 6. og 7. september reiste den svenske kaptein Lybeck i sivil på en uskyldig taubåt inn Vrengensundet og sydover langs Tjømes vestside. Han rapporterte til sine sjefer at «en viss livaktighet hadde dock iakttagits på Haaøns minstation».

Vi kjenner alle resultatet. Det ble på grunn av vidtgående norske innrømmelser i Karlstad, ingen krig høsten 1905. De svenske planene kunne støve bort i et panserskap uten at mange fikk kjennskap til dem — og ingen på Nøtterøy. Og selvsagt skal vi være takknemlige for at ikke Nøtterøy fikk seg et sidetall i norgeshistorien i september-oktober 1905. Lite nytter det også å spekulere i hvordan det kunne ha gått, dersom, hvis, såfremt, ifall.

Men en ting kan vel stå klart. Å undertvinge Norge med militærmakt i 1905, ville vært kostbart. Å gjøre landstigning på Nøtterøy og beskyte Håøya hadde helt sikkert ikke kunnet foregå uten forbitret norsk motstand. Kanksje — i dette perspektivet—var også svenskene glade for at de slapp krig i 1905. Og da blir de blanke sider i fortidens annaler lettere å bære. . ,