Av Svein Hermansen (Njotarøy 2013)
Om Mellom-Bolæren, Grevestuen, hvalerbåtær, jubileer og en del annet
I 2004 kjøpte Nøtterøy kommune Mellom-Bolæren og 40 andre øyer, holmer og skjær for 4,7 millioner kroner. Prisen var en tiendedel av hva fylkeskommunen og Nøtterøy, i spleiselag, ga for Østre Bolæren. Med på kjøpet fulgte to strandsittersteder og et jaktslott fra midten av 1800-tallet. De i alt ni bygningene var i varierende tilstand av forfall, etter årtier med neglisjering fra eieren, forsvarets, side.
Skogen hadde overtatt det som engang var innmark og gårdstun. Grener hadde feiet vekk taksteiner og knust vinduer. Takene hadde store hull, og gulv var fullstendig omdannet til jord. På 90-tallet arrangerte Nøtterøy Historielag, med tillatelse fra forsvaret, turer over øya. Deltagerne ble bestyrtet over den tilstanden kulturminnene befant seg i. Historielaget og kommunen tok kontakt med forsvarsdepartementet og foreslo restaurering. Det ble også bevilget penger til formålet, uten at noe skjedde. Daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, foreslo å flytte de verneverdige bygningene inn til fastlandet. Til alt hell ble dette ikke noe av. Det var forsvaret som ble flyttet.
Dugnader i regi av historielaget
Fra 1998 har en dugnadsgjeng fra Nøtterøy Historielag, senere kalt Mellem-Bolærens Venner, sikret husene mot ytterligere forfall og startet et restaureringsarbeid mange anså som komplett håpløst. De verneverdige bygningene i strandsitterstedene Nordre Jensesund og Vestre Rydningen (Rønningen) kunne overleveres eieren, Nøtterøy kommune, i 2006 og 2008. Restaureringen ble av myndighetene gitt karakteren “forbilledlig”, og dugnadsgjengen ble belønnet med Nøtterøy kommunes kulturpris og Fortidsminneforeningens vernepris.
Restaureringen er delvis utført med materialer fra skogen, som ble hugget for å gjenerobre det som engang var innmark, skåret på øya på eget, mobilt sagbruk. I tillegg til de opprinnelige bygningene er det også oppført en sjøbu, to toaletter, brygge og kai for store båter. Nordre Jensesund fungerer nå som et bygdetun, og Rønningen er blitt en populær kystled-stasjon (utleiehytte).
Men en av bygningene på øya, Grevestuen, har en høyere vernestatus. Den er fredet av riksantikvaren. Det er dette “torneroseslottet” det skal handle om her.
Øy med lang kulturhistorie
Mellom-Bolærens historie er lang og spennende. Store gravrøyser vitner om kultur og muligens bosetning allerede i bronsealder. Kongshavnsund var uthavn og loshavn på 1500-tallet. Øya var møteplass for distriktets adelsmenn i 1631, var bosatt fra 1645, hadde kornmagasin under Napoleonskrigene, distriktets første steinbrudd tidlig på 1800-tallet, var militært område under 1. og 2. verdenskrig og hadde en dyster periode som krigsfangeleir (dødsleir) for russiske krigsfanger i 1944/45.
Naturen og kulturlandskapet på øya blir uten tvil en sentral attraksjon i Færder Nasjonalpark.
I middelalderen var øya kirkegods, i likhet med nær halvparten av det som nå heter Vestfold. Etter reformasjonen i 1537 ble kirkegodset omgjort til krongods og Bolærøyene etter hvert tilhørende Sem kongsgård, som siden ble til Jarlsberg grevskap.
Det var den siste greven, Peder Anker Wedel Jarlsberg, som omkring 1844 lot oppføre Grevestuen og anlegge parken rundt.
Fra 1916 til 2004 var det forsvaret som disponerte øyene, strandsitterstedene og Grevestuen. Bygningene ble benyttet til boliger for militært personell. Under krigen bodde tyske offiserer i Grevestuen. Etter krigen fram til 1965 hadde lottene Grevestuen og brakker omkring den som kurs og feriested. I 1967 ble bygningen pusset opp av forsvaret og i 1977 ble det utført en omfattende restaurering. Taket ble reparert, ny veranda ble bygget og gavlvegg over veranda fikk ny kledning. Søylene som understøtter takutbygget ble skiftet. I det hele var Grevestuen den av bygningene på øya som ble best ivaretatt av forsvaret.
Restaurering av Grevestuen
I 2009 ble Mellem-Bolærens Venner gitt tillatelse fra kommune og fylkesmann til å rydde 7-8 dekar “jungel” fra Grevestuen og ned mot sjøen. Mesteparten av Mellom-Bolæren er landskapsvernområde og underlagt strenge verneforskrifter. Norsk institutt for kulturminneforskning, NIKU, leverte i 2010 en omfattende rapport om Grevestuen. Denne ga nøyaktige instrukser om hvilke reparasjoner som måtte foretas og hva slags overflatebehandling som skulle nyttes både utvendig og innvendig, hvilke farger det skulle være i de forskjellige rom og hva slags maling! Man kan ikke nytte moderne malingsorter i bygninger som er fredet av riksantikvaren. I henhold rapporten ble så arbeidene med å restaurere Grevestuen satt i gang av vennene.
Men alle først ble det oppført et uthus med redskapsbod og toalett. Denne ble plassert over militære murrester som først måtte bankes ned, og boden kamuflerer nå disse.
I september 2011 kunne nøkkelen til den ferdig restaurerte Grevestuen overleveres ordfører Roar Jonstang. Takket være vennenes frivillige og entusiastiske innsats ble det brukt mindre penger på restaureringen enn det rapporten kostet! Fylkets representant for riksantikvaren uttalte ved overleveringen at det for ham føltes som om greven selv nettopp hadde forlatt stuen for å gå ut i parken en tur.
Hvordan Grevestuen i sin tid var innredet, vet vi ikke, men peisestuen i annen etasje er så langt det har vært mulig, møblert med tidsriktige møbler, gitt som gaver. Til kjøkkenet er det laget nøyaktige kopier av de møblene greven selv snekret.
“Grevinneparken”
Parken og området rundt Grevestuen var nok opprinnelig innmarken til det leilendingsbruket som var der. Vi har tatt oss den frihet å døpe den “Grevinneparken” etter grevinne Hedevig (1819 -1879) som sammen med sine syv barn, venner og venninner, nok var den som tilbrakte flest sommerdager ute på Mellom-Bolæren. Hvordan den så ut, kan vi bare ane, men en karpedam vitner om en parkmessig utforming.
I Lorens Bergs Nøtterø har professor Nordhagen både foto og omtale av den «berømte furuskog ved Grevestuen». «Den ser ut som en skogpark med 20-25 meter høye furutrær som står ordnet i række og rad.» Han tviler på at den er naturlig. Videre forteller han at løvtrærne ved Grevestuen har veldige dimensjoner. Det har de fortsatt. Lindetrærne og eikene i området er i seg selv god nok grunn til et besøk på Mellom-Bolæren.
Tak av frodige trekroner
Carl E. Paulsen skildrer i sin bok “Gamle Tønsberg” utsikten fra Grevestuen slik: «Stemningen over hytten var så eiendommelig og vakker. Altanen vendte mot syd ut mot den store, tette naturpark av eketrær, rundt stuen var det plantet en have. Fra altanen så man sjøen gjennom trærne.»
Hverken parken med eik og lindetrær eller furuskogen vil kunne gjenoppstå i fordums prakt, men området ned mot stranden er ryddet for kratt, ca 75% av trærne er fjernet og innsikt og utsikt gjenskapt. Stubbene rundt huset er freset vekk og fin plen er resultatet av mange runder med gressklipping. De trærne som står igjen, er utvalgt med hensyn til estetikk og artsmangfold og vil bli pleiet for at de etterhvert skal få ranke stammer og utvikle et tak av frodige kroner.
Stranden lignet mest av alt en søppelfylling, overgrodd med rynkerose og takrør. Ryddet og drenert blir den nå mer og mer attraktiv som badestrand.
Bekkeløpet ned mot stranden vil bli åpnet, parken drenert og to dammer med sverdliljer pleiet til estetiske perler. Å gjenskape karpedammen kommer nok i konflikt med brønnloven, og et slikt prosjekt må derfor foreløpig bero.
Stormfuglen og Eidsvoldsmannen
Neste år er det 200 år siden Norge fikk sin grunnlov på Eidsvoll. En av de sentrale skikkelsene i den forbindelse var lensgreve Johan Kaspar Herman Wedel Jarlsberg (1779 1840). Han elsket friluftsliv som seiling og jakt og oppsøkte gjerne strabaser av både fysisk og psykisk art. Som leder av provideringskommisjonen som skulle sikre kornforsyningene til Norge under Napoleonskrigene, vant han ry som en hardhaus og en ramsalt seiler. I liten, åpen båt seilte han i høstkuling og vinterkulde mellom Norge og Danmark. Storm og mørke var forutsetningene for å slippe gjennom den engelske fastlandsblokaden. Slik sørget han for at i alle fall noen kornskuter slapp gjennom til kornmagasinene på Bolærne og i andre havner. Det var hungersnød i landet: «Den fattige sultet, den rike led savn» heter det i Ibsens “Terje Vigen”. Tusener ble reddet fra sultedøden takket være grevens og sjøfolkenes uredde handlinger. Hans innsats under krigen, på Eidsvoll, som finansminister, stortingspresident og tilslutt stattholder (vise konge) gjør at han nok er den største statsmann Norge noensinne har hatt.
Etter krigen, som finansminister og stortingspresident dyrket han sin hobby som lystseiler og holdt hvalerskøyter på sine eiendommer på Vækerø og Jarlsberg. Sine to sønner, Peder og Harald, tok han med på dristige seilturer til Danmark og Sverige. En gang på vei til Bergen var de nær ved å forlise i et voldsomt uvær utenfor Lista. Dette var temmelig uvanlig for en mann i hans stilling, og det ble sterkt kritisert i pressen, en stortingspresident skulle ikke gjøre slikt.
De to brødrene var hele livet bestevenner og hadde en temmelig frisk tone seg imellom. Begge kom inn på det nyopprettede sjøakademiet i Fredriksvern i 1825 og ble marineoffiserer.
Hvalerskøyta “Caroline” og den siste greve
Hvalerskøyta er den ypperste representant for østnorsk båtkultur, og da fiskerimyndighetene arrangerte en bruksbåtregatta i Stavanger i august 1868, ble den en suveren vinner. De tradisjonelle, åpne råseilsbåtene måtte ta mye av skylden for de mange ulykker blant fiskere og loser. I følge vår første sosiolog, Eilert Sundt, omkom hvert fjerde mannfolk over ti år i Nord-Norge på grunn av de “forførerisk vakre” nordlandsbåtene. Ja, i forhold til folketallet i Frankrike, som var engasjert i Krimkrigen, mistet dobbelt så mange livet på havet i Nord-Norge som det falt i Krimkrigen. Hvalerskøyta og andre østnorske båttyper ble stammødre til de fiskeskøyter og redningsskøyter som radikalt forbedret fiskerbefolkningens kår.
Med en slik far og med sine barndomsopplevelser i slike båter, var det ikke rart at Peder Anker Wedel Jarlsberg (1809 – 1893), (oppkalt etter sin morfar kammerherre Peder Anker på Bogstad) eller “Per greve”, som han ble kalt, ble marineoffiser, premierløitnant i 1838. Han overtok grevskapet ved farens død i 1840 og var den første greven på nesten hundre år som bodde kontinuerlig på Jarlsberg. Han følte seg sterkt knyttet til gården og ble aktet og respektert av godsets folk, ja av hele grevskapet. Hans personlighet var nobel, men hans livsvaner, klesdrakt og omgang var på det jevne. Han trivdes kanskje aller best blant sjøens folk. Peder ble den siste greven i Norge. Adelskapet ble opphevet av stortinget i 1821, noe hans far hadde gått inn for. «De fikk bli som vanlige folk», hadde han sagt.
Peder fikk bygget Grevestuen omkring midten av 1840-tallet og hadde selvsagt en hvalerskøyte, “Caroline”, liggende ytterst ute på en lang steinbrygge, like nedenfor husmannsplassen Nedre Holmen på Ilene i Byfjorden. “Caroline” ble benyttet til transport ut til øya. Maleren Vincent Stoltenberg Lerche har i sin bok “Fra det gamle Hjørneskab” fortalt om en tur til Grevestuen. Navn og geografi er omskrevet med dikterisk frihet, men fortellingen gir likevel en livfull skildring av hvorledes en slik tur artet seg. En “oversatt” versjon av fortellingen finnes i Grevestuens “klokebok”. En modell av “Caroline” finnes på Jarlsberg. (Er den laget av greven selv?) Kopi av modellen og de originale tegningene finnes i peisestuen.
Grevestuen ble ikke bygget på en øde ø
Grevestuen er sannsynligvis distriktets første fritidsbolig, bygget omkring 1845. Bygningen er en toetasjes tømmerbygning utført med kamlaft uten laftehoder, en lafteteknikk som egner seg for bygninger som skal paneles utvendig. Teknikken er svært vanlig både i by og på land i vårt distrikt, men Grevestuen er aldri blitt panelt.
“Per Greve” elsket jakt og fiske og her kunne familien i kortere og lengre perioder leve mer primitivt enn hjemme på Jarlsberg. De fisket, gikk turer, spiste fløyelsgrøt, skinke og ferske poteter, plukket markjordbær, fikk hjemmebakt brød av en leilendingskone og spiste ute i det fri i pent vær.
Grevestuen ble ikke bygget ute på “den ytterste nøkne ø”. Mellom-Bolæren hadde på den tid flere husstander spredt på strandsittersteder rundt om på øya. Alle var leilendinger, ikke husmenn, under Jarlsberg. Kvinnene stelte med husdyr og jordbruk, mennene var på sjøen. De var sjøfolk, loser, sel- og hvalfangere. Noen var fiskere, og fisk, hummer og ikke minst østers ble levert til grevskapet som en del av festeavgiften. Østers fra Bolærne ble levert til kong Karl 3. Johans fødselsdag som ble feiret i Christiania. I 1868 ble det levert 750 østers til et ball, kanskje i forbindelse med sølvbryllupet. Men også greven selv var en ivrig fisker, og gjestene omtaler med en smule irritasjon “den evige fiskespisning”.
Nord for Grevestuen finnes spor etter bygninger, og Grevestuen ble nok bygget i forbindelse med et allerede etablert småbruk i daldraget fra nord til syd på øya. Her hadde man adgang til forsyninger av frisk melk og nybakt brød. Leilendingen fungerte nok som en slags vaktmester, bodde i grevestuen om vinteren og flyttet ut i bryggerhuset når herskapet kom. I peisestuen i annen etasje henger et bilde av Peder med påskriften: Til Anne Marie Bolæren. Var det en gave til henne som passet på stuen?
Anne Marie kom sammen med sin mann, fisker Hans Amundsen til Mellom-Bolæren fra Onsø i 1845. Hans omkom da han kullseilte like utenfor havnen (Samuelskilen eller Solvik?) i 1858 – 48 år gammel. Anne Marie Gundersdatter (1820 – 1897), satt 38 år gammel igjen som enke, med seks barn fra 0 til 12 år å forsørge. Etter henne har vi en dekorert nøstepinne med innskåret -AMGD 1831-. Både bildet av greven og nøstepinnen kan beundres i peisestuen. Bildet er en gave fra Terje Kristiansen som er oldebarn av det eldste barnet Maren (12) og nøstepinnen en gave fra Vidar Mathisen, oldebarn av det nesteldste, Andrea (10).
Møbler og dekor
Da Bolærne ble ekspropriert av forsvaret i 1916 for å bygge opp et kystforsvar under den 1. verdenskrig, måtte herskapet på Jarlsberg finne seg et nytt sommerparadis ute i skjærgården. Det fant de på Lindholmen. Der lå en husmannsplass som tilhørte Jarlsberg. Da de flyttet dit, fulgte nok møblene fra Grevestuen med. Ikke usannsynlig er disse snekret av greven selv, en av hans hobbyer var nemlig møbelsnekring. Ja, hele familien deltok i treskjæring, rammemakeri og forgylling. Greven selv spikket trelenker og lagde modeller. Jarlsberg hadde eget snekkerverksted helt fram til 1940-årene. “Bestefars verksted” lå i vestre fløybygning fram til 1896, og utstyr og verktøy derfra er gitt og oppbevares i magasinene på Slottsfjellsmuseet.
Da den nyrestaurerte Grevestuen ble innviet 9. september 2011, kunne man også beundre kopier av de originale møblene. Originalene hadde man fått utlånt fra Lindholmen. En av vennene, Rolf Nyhus, hadde snekret nøyaktige kopier og Elin Viken hadde dekorert dem. Samtidig fikk man en uventet gave. Fredrik Wedel Jarlsberg overrakte nok en kopi av et grevesnekret møbel, en vaskeservant. Servanten var et arvestykke og kopien nøyaktig lik originalen i utførelse og dekor.
I peisestuen er det en halvrund oppmuret peis. Rundt peiskappen er det bevart en ornamental bord i friske farger med motiver som inneslutter et malteserkors. Maleren var sønnen, øverste kammerjunker Herman Wedel Jarlsberg.(1841 1922) Han var malteserridder. Han hadde også dekorert peisen med en krans av vakre vinblader, men disse er dessverre overmalt.
Gjester og fester
Grevestuen har kjøkken og spisestue i første etasje. Spisestuen har overraskende nok ingen vinduer ut mot parken og sjøen! Er det for å hindre soloppvarming, og sikre en kjølig atmosfære på varme sommerdager? I annen etasje er det soveværelse, peisestue og altan. Selv om man også i adelige kretser var vant til å bo trangt i de tider, var det nok ikke anledning til de store gjestebud. Men på varme sommerdager og lyse netter var det sannsynligvis nok av selskapelighet for den grevelige familie og deres gjester.
I følge Carl E. Paulsen var det i tømmeret ute på den åpne altanen en rekke autografer fra dem som hadde gjestet Grevestuen:
Herman Wedel Jarlsberg 1909 – Betzy Anker 20. juni 1894 – A. Wedel-Jarlsberg – Stephan von Radetzka Miculicz – Cathrine Løvenskjold, født baronesse Wedel-Jarlsberg – Louise Løvenskjold – Herman W. J. – Carl Wedel Jarlsberg – Hermine Wedel Jarlsberg 3-4-1905 – Edith v. Radetzka – Marie Anker – Julie Bornemann – Lullu Bornemann – Majorie Finlay – H. Grevenknop Castenskiold – P. Wedel Jarlsberg 1862 – Adam Løvenskjold 1869.
På de tett beskrevne tømmerstokker fantes også et dikt skrevet på engelsk og fransk av kammerherrinnens russiske kusine, baronesse Helene v. Tornau.
Alt dette er nå forsvunnet under adskillige lag med tretjære og annen impregnering. I dag finnes fortsatt en innskrift med blyant på veggen inne i peisestuen, noen store bokstaver og årstallet 1881.
La oss ta med en stemning fra Paulsens bok: «En gang for lenge siden var jeg der ute, regnet strømmet ned, og der hvilte en spøkelsesaktig uhyggestemning inn på vinduene. Parafinlampen spredte hygge så langt skinnet rakk, men ikke lenger. Om natten sov jeg i greveparets sovekammer – stormen ulte og rusket rasende i skogen, regnet strømmet ned og pisket de små ruter, og uglene tutet illevarslende i den svarte skog. Jeg satte meg opp i sengen jeg hørte det tuslet og dunket oppe på loftet – da sto jeg opp – tok en lykt og gikk ut på den åpne altan. Der sto jeg oppstrakt langs tømmerveggen og stirret ut i skogen. Gjennom trærne ante jeg havet. Ja, det var Grevestuen.»
Var Camilla Collett på Grevestuen? I år er det 200 år siden Camilla Collett (1813 – 1895), Henrik Wergelands søster, ble født. Samtidig er det hundre år siden en av de sakene hun kjempet for, kvinnelig stemmerett, ble vedtatt av stortinget. Camilla var en nær venninne av grevinne Hedevig, og hun tilbrakte lange perioder på Jarlsberg. Et vakkert værelse ut mot parken bærer fortsatt hennes navn og er møblert slik det var da hun bodde der. I boken “I de lange Nætter” (1863), skildrer hun sine inntrykk fra Jarlsberg i 1850-årene.
At hun som familievenn også ble med ut til Grevestuen, holder vi for svært sannsynlig.
Kongebesøk
Det er ikke usannsynlig at kong Oscar besøkte grevestuen. “Gamlelosen” på Østre Edvard Nilsen (1815 – 93) forteller i alle fall at han engang hadde vært forhyret med en lystjagt hvor daværende kronprins Oscar med kavalerer besøkte Bolærne med omkringliggende øyer på seil- og fisketur. At selskapet samtidig avla et besøk hos grevefamilien på Mellom, holder vi for mer enn sannsynlig. Helt sikkert er det imidlertid at kong Olav besøkte Bollærne fort og lottene på Grevestuen i 1958. Om vår nåværende konge kommer til å besøke Grevestuen i forbindelse med Færder Nasjonalpark, gjenstår å se.
Barnehjemsbarn i Grevestuen
Fem minutters gange fra Grevestuen ligger “Solvik” i en idyllisk bukt mot sydøst. Der hadde familien Bonde “et sted for sommeropphold!” (Se Njotarøy 1992) De var, bortsett fra øverste kammerjunker Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1821 – 1922), de eneste selveiere på øya.
I 1899 kom fru Wedel (Celine Helene Louise Wedel Jarlsberg f. Radetzka-Miculicz (1847-1931)) innom hos Bonde for å høre om det var greit å sende en bestyrerinde og 20 børn fra barnehjemmet Alfredsheim i Kristiania for å bo i Greveboligen i ferien. Minna Bonde hadde sine betenkeligheter, de måtte jo ha en ko med! Dessuten var alt uferdig og uhyggelig der borte. Rå ved og langt til vann som de måtte gå helt til Ladebugten nord på øya etter. Hun syntes ikke om ideen. Men i 1901 kom skovfogden og en snedker for å reparere i Greveboligen, og dagen etter ankom 20 børn og en Frk. Forsberg fra Christiania med en pige. Noen dager senere var Minna på kaffebesøk hos bestyrerinnen og barna og hun ble beroliget. Bestyrerinnen var en energisk og bestemt dame som hadde god kustus over barna. Bare en eneste gang skriver hun noe negativt om oppførselen – barna hadde kokt krabber og så tok det fyr i lyngen. Men da hadde barna feriert i Grevestuen hver sommer i ti år.
Hva med Grevestuen i framtiden?
Grevestuen og parken ligger nå som en juvel i den nyopprettede “Færder Nasjonalpark”. Økt tilgjengelighet og oppmerksomhet vil nok føre til at flere ønsker å besøke kulturskattene og ikke minst naturen på Mellom-Bolæren. Grevestuen har ikke overnattingsmuligheter eller servering, men egner seg godt til kurs, konferanser og møter og kan ta imot ca. 25 gjester. Større festligheter kan det derfor ikke bli tale om, men som et enkelt møtested er Grevestuen en perle. Mellem-Bolærens Venner organiserer utleien.
Kilder:
Kavli-Hopstock-Hjelde: Jarlsberg – Universitetsforlaget
Carl E. Paulsen: Gamle Tønsberg – Landberg 1953
Gøthe Gøthesen: Skagerakkysten – Grøndahl 1977
Skoglund-Eriksen-Westrheim: Draugen hevneren fra havet – Cappelen 1992
Lisbeth Higley: Søstrene til Solvik – Njotarøy 1992
Karsten Alnæs: Grevens tid – Aschehoug 2011
