Terje Gansum:
Hullveger, gravfelt og havn på Søndre Hella og Nordre Sande
I 1998 startet Hulvegprosjektet i Vestfold. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom Statens vegvesen Vestfold og Vestfold fylkeskommune. I tillegg var Norsk vegmuseum og Universitetets Kulturhistoriske Museer knyttet til prosjektet. Undertegnede var prosjektleder for Hulvegprosjektet som ble avsluttet i november 2000. Søndre Hella var en av i alt 7 lokaliteter som ble gjenstand for nærmere arkeologiske undersøkelser gjennom Hulvegprosjektet.
Hva er en hulveg? Definisjonen av begrepet favner ganske vidt; veg som ligger senket i forhold til det omkringliggende terrengets overflate. Senkningen i terrenget er U-formet i tverrprofil. Til definisjonen hører det kjennetegn for å avgrense fenomenet fra andre spor i terrenget. Enkelt sagt er hulveg del av en veg som ligger senket i terreng bestående av løsmasser. En hulveg er en vegform, og ingen vegtype. Derfor kan hul veger opphøre eller gå over i skogsveg, sti eller bare forsvinne!
Er vi sikre på at hulveg er veg? Hvordan kan vi være sikre på at det vi observerer i terrenget er en hulveg? Er det andre prosesser en ferdsel som skaper slike spor i terrenget? Disse og liknende problemstillinger var sentrale å avklare for Hulvegprosjektet i Vestfold. Flere hul veger brukes ennå som veg, noe som vitner om kontinuitet i funksjon. Det er mindre trolig at de før har hatt andre funksjoner som deretter har blitt omdefinert til veg. Hulveger er ofte overlagret av andre vegformer som har dekket transportmessig behov. Hulveger blir ofte registrert ved siden av og under eksisterende veger, og de har da ofte en annen linjeføring i terrenget enn nyere vegformer. De nye vegene tar hensyn til stigningsforhold, noe hulvegene ikke gjør på samme måte. Ved søk med metalldetektor viser spredning av metallsaker at de ofte forholder seg til hulvegene. Gjennom slike søk er det tatt opp funn av hesteskosøm og hestesko, noe som viser til en vegfunksjon. I tillegg er det trekk ved hulvegens linjeføring i terrenget som viser at de ikke kun er naturens skaperverk (se figur 1). En hver forsenkning eller grøft i skog og utmark er ikke hulveg.
Hulveg er altså veg som ligger senket i forhold til det omkringliggende terrengets overflate. Slitasje som setter slike spor må være oppstått på årstider uten tele, når marken ikke er stivfrossen. Hulveger knyttes derfor hovedsakelig til sommerveger. Skillet mellom sommer- og vinterveger må man ha klart for seg. Ferdsel om vinteren muliggjorde rask transport og mulighet for å ha større og tyngre lass på sleder. Vintervegene gikk over frosne fjorder, vann og myrer. Det var steder uten stigninger og vegetasjonshindringer. Derfor var vintervegene viktig for kommunikasjon og handelen. Det ligger i sakens natur at det er få spor etter vintervegene.
Hvorfor Søndre Hella?
Søndre Hella (heretter Hella, Nordre Hella omtales med fullt navn) er mye mer enn hulveger. Her er gravfelt fra jernalder og troligvis en god havn med vannforsyning. I havneområdet på land er det spor etter mange slags aktiviteter. Lokaliteten fortjente en bredere undersøkelse enn Hulvegprosjektet alene kunne makte. Derfor inviterte vi Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Norsk Sjøfartsmuseum til å delta i et tverrfaglig prosjekt, for å se nærmere på hvilke aktiviteter som kunne avdekkes i Hella, både over og under vann.
Undersøkelsene i havneområdet har pågått fra høsten 1999 og er i skrivende stund ikke ferdige. Dette arbeidet ledes av arkeolog Eli Ulriksen ved NIKU. Under vann er det foretatt dykking og undersøkelsene ledes av marinarkeolog Pål Aage Nymoen ved Norsk Sjøfartsmuseum. Artikkel om hvordan disse undersøkelsene har forløpt og hva de har resultert i, vil komme i Njotarøy senere.
I denne artikkelen vil vi presentere undersøkelsene av hulvegene og kulturminnene knyttet til Hella.
Landskap og kulturmiljø
Hella ligger på Nøtterøy og eies i dag av Nøtterøy kommune. Tidligere lå eiendommen under gården Nordre Sande. Fra Hella er det utsyn over Vestfjorden og inn over fastlandet på Stokke. Vestfjorden strekker seg nord-sør og er en av to innseilingsleder til middelalderbyen Tønsberg. Ved Hella er Vestfjorden smal, og det har vært fergedrift fra Nordre Hella (ligger under Nøtterø vestre 124/1), og over til Skjærsnes i Stokke helt fram til 1923. Fergedriften kjennes allerede fra 1645 med navngitt fergemann. Det ble drevet gjestgiveri i tilknytning til fergestedet og bygningene står ennå (gnr brnr 124/8). Fergedriften er trolig eldre enn 1645 og kan gå langt tilbake i tid. Om fergedriften i Nordre Hella kan ha hatt en eldre forløper knyttet til den undersøkte lokaliteten Hella, er et åpent spørsmål. Det er til Hella majoriteten av hulvegene leder. Fra gravfeltet nede ved fjorden fører hulveger og andre eldre vegformer østover mot Nordre Sande. Langs disse gamle vegene ligger det gravminner. Disse vegene fører på sørsiden av fjellfoten til Ulvås. Stedsnavnet, Hella, betyr flatt berg, hvilket er en treffende beskrivelse av lokaliteten. Navnet Hella er i litteratur knyttet til losse og lastefunksjoner.
Fra Hella er det relativt kort veg til gårdene Nøtterø og Elgestad, som har utgjort et senter på øya. Her ligger steinkirken fra middelalder. Kirken ble reist midt i et meget stort gravfelt. I dag ligger det kun en gravhaug tilbake. Vegen fra Hella til kirken var rodelagt, og førte gjennom gården Nyhus, og ned til Nordre Hella. Denne vegen må ses i sammenheng med ferdselen til og fra fergestedet. Stedsnavnet Nyhus antyder også at vegen ikke er den eldste. Vegen har i alle fall vært i bruk fra 1645, trolig før dette også, men den er neppe forhistorisk. Dagens kjøreveg fra Borgheim til Nordre Hella representerer en moderne veg som ble bygd tidlig på 1900-tallet.
Problemstillinger knyttet til Hella
Hella må ses i relasjon til funksjon som anløpssted, losse- og ladested. Så vidt vi kjenner til er ingen Hella-lokaliteter i Norge arkeologisk undersøkt med hensyn til den tolkning de er blitt tillagt i skriftlige kilder. Hva kan vi si om hulvegene som leder til/fra Hella på Nøtterøy?
Følgende problemstillinger ønsket vi svar på gjennom de arkeologiske undersøkelsene i Hellaområdet:
- Hvilket kommunikasjonssystem inngår vegene i?
- Går det an å datere hulvegene?
- Er det samsvar mellom det som observeres over marken (hulveg) og det som kan dokumenteres under markoverflaten?
- Hvilke bosetningsstrukturer kan identifiseres i området?
- Er det kronologiske sjiktninger i de levningene som kan iakttas i terrenget?
- Hvilke aktiviteter kan belegges i nærområdet?
Beskrivelse av lokaliteten
Vegetasjonen på Hella består av blandingsskog. Området blir benyttet av turgåere som ferdes på skogsvegene langs kysten. Om sommeren blir Hella mye brukt som badeplass. Området nede ved fjorden er ryddet og tilrettelagt for besøkende av Vestfold fylkeskommune i samarbeid med Nøtterøy Historielag. Gravfeltet ligger på en avsats i landskapet mellom 5 og 10 meter over havet. Landhevingen i området har vært ca 10 meter de siste 2500 år. Det plasserer gravfeltet entydig til jernalder. Hulvegene kan følges fra gravfeltet og østover, oppover bakken med retning mot Ulvås og Nordre Sande. Flere hulveger er godt markert ved kraftige indre skråninger, i sær de som ligger nord for Ulvås. Hulvegene som fører ned mot gravfeltet er delvis overlagret av dagens skogsveg ned til stranden. Skogsvegen synes også å ha overlagret eldre vegformer i området mellom gravfeltet og hulvegene nord for Ulvås.
Gravfeltet er registrert flere ganger, og presentert i Njótarøy tidligere. Registrering som ligger til grunn for dette arbeidet er utført av Gansum og Ulriksen i februar 1999, dvs på gunstigste tid av året. Vi forholder oss til våre observasjoner, og de nummererte strukturene tolker vi som gravanlegg, kanskje med ett unntak, nr. 9 som kan være en tuft. Ikke alle av dem er symmetriske og formmessig typiske. En ny registrering vi gjorde var nr 18, en skipsformet steinlegging. Den er foreløpig ganske unik i sitt slag i Norge (figur 3).
Gravfeltet i Hella eksponeres mot Vestfjorden, og har et godt utsyn over den indre leia. Fra vannet er det imidlertid ikke enkelt å skille alle gravanleggene fra terrengformasjonene. Måten gravene er konstruert og plassert tyder på at de som anla dem anså at den viktigste kvaliteten var utsyn over fjorden fra gravplassen. Innsynet har vært underordnet kvalitet, og haugene utgjør på ingen måte sjø —eller seilingsmerker. Ta bare en tur ut i båten og se selv.
Hvem begravde sine døde i Hella? Sikre kan vi aldri bli, men alle indikatorer peker mot gården Sande. Vi har ikke tro på noen egen bosetning som bygde gravhauger i Hella en gang i jernalder. Gravfeltet har trolig blitt brukt 1-2 ganger pr generasjon, og antar vi at det er omlag 18 graver dekker gravfeltet kanskje 9 generasjoner. I jernalder bør vi nok regne fire generasjoner per århundre. Det gir gravfeltet en stipulert brukstid på 225 år.
De fleste av gravminnene på Hella er utsatt for haugbrudd, dvs at de er gravd i og sterkt ødelagt. Vi har ikke kjennskap til funn som skal være gjort på Hella. Om haugene er ødelagt av relativt moderne skattejakt gravd av usakkyndige eller om de i jernalder ble åpnet som ledd i en hedensk rituell praksis kan vi ikke avgjøre uten nitide arkeologiske undersøkelser.
Arkeologiske undersøkelser av hulveger 1999
Lokaliteten er sårbar for bruk av maskinelt utstyr, derfor ble det gravd fire sjakter for hånd. Tre av sjaktene ble lagt i, eller på tvers av, hulvegenes lengderetning (H2, H4 og H7). Sjakten H7 blir gjennomgått og illustrert med profiltegning.
Sjakt H7, hulveg C
I hulveg C ble det åpnet en sjakt, H7. Problemstillingene som skulle besvares var: Går det an å datere hulvegen, og er det samsvar mellom det som observeres over marken (hulveg) og det som kan dokumenteres under markoverflaten?
Sjakt H7 er gravd på tvers av hulvegens lengderetning på et sted hvor hulvegen er godt markert og tydelig i terrenget.
Flere av lagene som er dokumentert i nord og sørenden av sjakt H7 finnes ikke i den gjengitte profilen (figur 5). På profiltegningen går det tydelig fram at jordlag er slitt og erodert bort. Det skyldes nedslitningsprosesser hvor ferdsel må være den utløsende årsak. Massene i hullvegen er påvirket av ferdsel og vannerosjon. Nede i de påvirkete massene i hulvegen ligger større stein og grus. Grusen og mesteparten av steinene er trolig vasket fram i hulvegen og delvis transportert nedover. Lagene med stein og grus leder mye vann, og fungerer dels som stabiliserende masser og dels som drenering og styring av vannsiget i hulvegen. Det er ingen tegn i stratigrafien som tyder på bearbeiding av hulvegen. Det eneste som kan vitne om menneskelig aktivitet foruten ferdsel, er en relativt stor stein i profilen. Denne steinen er så stor at den ikke kan være vanntransportert nedover hulvegen. Steinen ligger ikke i et naturlig leie.
For å gi leseren et inntrykk av hvilke prosesser vi må regne med i en hulvegundersøkelse, skal vi analysere østprofilen i sjakten. Vi skal forsøke å gjøre profiltegningen og tolkningen av den begripelig, men vi innrømmer at det kan være vanskelig å henge med.
Det vi ønsker å se nærmere på er grensen mellom jordlagene, vi kaller det grenseflater. I østprofilen er det markert to grenseflater, en grønn og en rød. Den røde streken markerer nedre grense for masser som er påvirket av ferdsel og erosjon, som følge av ferdsel. Under den røde streken er det kun geologiske avsetninger.
I østprofilen er det først og fremst lag 12 som vitner om flere bruksfaser. Dette laget har blitt avsatt over nedre grenseflate. Det vil si at massene i lag 12 er avsatt etter at hulvegen ble dannet. Lag 12 er igjen overlagret av lag 9 som er et svakt gruset sandlag. Lag 8 og lag 9 representerer akkumulasjonsprosesser. Med andre ord; disse lagene har blitt avsatt som erosjonsavsetninger i hulvegen. Vi har markert overflaten på lag 8 og 9 med grønn strek. Disse lagene har tydelig vært tykkere da de ble avsatt, men de er formet og slitt som hulveger blir ved at vegen har vært tatt i bruk. Steinen som ble lagt på overflaten av lag 9 og jordlagene som har avleiret seg over den grønne streken viser at hul vegen har gått ut av bruk. Den ble liggende som en forsenkning hvor ny markoverflate fikk etablere seg.
Kan hulvegen dateres?
I lag 9 ble det gjort funn av flintredskap, og redskapet ble avdekket slik det lå i massene. Spørsmålet er: Hva slags redskap er dette og hvor gammelt er det? Etter å ha konsultert ekspertisen på området, var svaret; en flekke med retusj, som trolig kan dateres til tidsrommet senneolittikum — eldre bronsealder.
I vår behandling av dette funnet er det ikke avgjørende om redskapet er 4500 eller 3500 år gammelt. Spørsmålet vi må stille er: Kan redskapet ha noen sammenheng med hulvegen eller funksjonen veg å gjøre? Svaret ligger ikke så mye i gjenstandsfunnet, som sammenhengen det er funnet i. Flintredskapet er funnet 14,29 moh. Ser vi på topografien og landheving og spør hvor mye landet har hevet seg de siste 5000 år i forhold til havnivået, vil oversikten i tabellen nedenfor gli en oversikt over landhevingen, sett i forhold til vannstanden, fra ca 3000 f.Kr (neolittikum) frem till nåtid (1950 e.Kr.).
Tabell 1.
Landheving på Nøtterøy de siste 5000 år.
Kilde: Henningsmoen 1979, nykalibrert og utregnet for Nøtterøy av Tore Paulsen 1999.
BP står for Before Present og 1950 e.Kr. regnes som starttidspunkt for denne tellemåten.
BP år – Landheving i meter
5000 – 22.9
4000 – 17.2
3000 – 12.2
2000 – 7.5
1000 – 3,3
0=1950 e.Kr. – O
Ut i fra strandforskyvningskurven er det mulig å si at finnerstedet for flintredskapet ble tørt land omkring 3450 BP, hvilket tilsvarer eldre bronsealder. Det avgjør naturligvis ikke dateringen av redskapet, men setter en absolutt bakre grense for spor i terrenget. I eldre bronsealder var dette en strand, og noen hulveg kan ikke ha blitt dannet i strandkanten på den tiden. Derfor må hulvegen være yngre.
Ser vi på gjenstanden, har den ikke synlige spor etter vannrulling, noe som indikerer at den ikke kan ha ligget eksponert i ei strandsone særlig lenge. Lang vanntransport nedover hulvegen kan også utelukkes, da den østvendte hellingen opphører ca 20 meter fra funnstedet. Fra den myrlendte flaten ved bakketoppen er det en høydeforskjell på ca 5 meter ned til funnstedet. Det synes lite trolig at redskapet er vasket ned fra en grav eller et boplassområdet. Disse observasjonene må bety at redskapet må ha havnet på finnerstedet som følge av en sekundær deponering, i forhold til sin primære sammenheng. Redskapet kan ha blitt mistet i fra båt i neolittisk tid, eller i strandsonen i bronsealder. Det er imidlertid mulig å tenke seg at det engang kan ha vært graver på toppen av bakkekammen, men en slik hypotese står svakt slik kildesituasjonen er. Det kan og tenkes at redskapet, som en levning fra fortiden, ble sekundært deponert eller mistet i hulvegen engang i jernalder, middelalder eller nyere tid. Slikt blir imidlertid bare spekulasjoner. Det går an å tenke seg mange forklaringer på hvorledes flintredskapet har havnet langt nede i hulvegen. Det er meget vanskelig å relatere funnet til hulvegen på noen troverdig måte. Og funnets datering gir ikke ytterligere informasjon om hulvegen enn vi kunne utlede av strandforskyvningskurven. Hvis hulvegen ses i sammenheng med bruk av hest, så kompliseres bildet ytterligere ved at det kjennes relativt få levninger av hest i Skandinavia fra eldre bronsealder. Det er ingen ting som tyder på at redskapets tilvirkningstid kan sammenholdes med noen vegfunksjon i området.
Det er de siste årene gjort funn fra stein- og bronsealder i nærområdene i forbindelse med anlegg av golfbane. Flintredskapet i hulvegen er tidsmessig samtidig med funn og dateringer som er gjort på Sande.
Undersøkelser 2001
I forbindelse med utbygging av golfbane ble det gjennomført arkeologiske undersøkelser av noen av hulvegene sør for Ulvås. De fleste hulvegene her vil bli bevart og meningen er at de skal skjøttes og formidles. Undersøkelsen ble gjennomført i regi av Universitetets Kulturhistroiske Museer, Oldsaksamlingen, og undertegnede hadde ansvaret for undersøkelse av hulvegene.
Området hvor hulvegene blir berørt av golfbaneutbygging ligger mellom to fjellformasjoner, og Ulvås utgjør den nordligste av dem. Senkningen med hulvegene er orientert øst-vest. Mellom disse fjellformasjonene er det stedvis meget sumpet og fuktig. I laveste parti av området ligger en åpen dreneringsgrøft. Vegetasjonen består av meget tett, nærmest ugjennomtrengelig blandingsskog.
Det ble søkt med metalldetektor i utvalgte områder av hulvegsystemet. To sjakter ble gravd med gravemaskin. I tillegg ble det flateavdekket i dyrket mark ved åkerholmen med fegata som ligger kant-i-kant med ei gravrøys. Sjaktene ble lagt slik at de dekket områder hvor henholdsvis hulveg G og hulveg M førte sammen med skogsvegen. Vegetasjonen på stedet vanskeliggjorde undersøkelser av hulvegene H, I, L og O. Disse ble prioritert bort. Dels på grunn av meget tett og vanskelig vegetasjon, men hovedsakelig etter vurdering av de geologiske resultatene fra Sjakt I og II. Begge Sjaktene ble gravd med gravemaskin.
Massene som ble dokumentert i sjaktene, ikke dateres.
Skisse til et kommunikasjonssystem
Hullvegprosjektet hadde flere målsetninger med gravningene i hulvegene som leder ned til Vestfjorden. Et overordnet mål var å ta rede på hvilket kommunikasjonssystem vegene inngår i. Det synes ganske klart at brorparten av hulvegene leder fra Hella og opp mot Nordre Sande. Nede ved fjorden er det gravfelt og det er gravminner inntil hulvegene østover mot Nordre Sande. Relasjonene mellom hulveger og graver må ses i sammenheng. Påstanden begrunnes med en vurdering av alle de kjente kulturminnenes plassering i forhold til landskapsformasjonene. Hulveger fører også andre steder, men uten denne klare direkte relasjonen til gravminner, et forhold som ikke kan underkjennes. Ferdselen fra gård til fjord må være gammel, og havnegravfeltet bør ses i sammenheng med Sandegården. Denne vegen, representert i terrenget ved ulike hulveger, dekker en viktig forbindelse fra Vestfjorden over Sande og videre til sentrum ved Nøtterø, Gipø og Elgestad.
Sandegårdene hadde Hella som sameie og utmark, men ble siden delt ved utskifting. Aktivitetene på Nordre Hella som vi kan følge i skriftlige kilder leder oss til 1500-tallet, men disse kildene inkluderer ikke Hella. Hulvegene dit representerer en ferdselskorridor og forbindelse som trolig er eldre enn vegen som går fra Nøtterøy kirke via Nyhus til Nordre Hella, med det historisk kjente fergestedet.
I et regionalt perspektiv har nok ferdsel, handel og transport fra uthavnene på Nøtterøy vært viktig. Søndre og Nordre Hella lå utenfor middelalderbyen Tønsbergs jurisdiksjonsområde. Denne plasseringen kan være av betydning, og i lensregnskapene nevnes uthavner hvor det blir skipet ut trelast: Melsomvik i Stokke nevnes flere ganger og står oppført sammen med “Nøtterøy”: “som visstnok betegner en havn på Nøtterøysiden ovenfor Melsomvik, rimeligvis Hella som er utgått fra Nøtterøy gård”.
Det er Nordre Hella Johnsen sikter til med hensyn til regnskaper fra 1560-61 til 1631-32, sammenhengen baserer han på at Nordre Hella lå under Nøtterø vestre. I 1610-11 ankom 49 skip på til sammen 1061 lester til Nøtterøy ladeplass.
Både Søndre og Nordre Hella er begunstiget med god havn. Når fergeleiet i Nordre Hella ble opprettet beretter ikke kildene om. Behovet for et overfartssted har i alle fall vært tilstede. De skriftlige kildene er ganske magre om eldre tider i Hella. Det er kjent plasser fra tidlig 1700-tall i områdene ved Hella, og noen av disse kan nok ha sine historie tilbake i middelalder. Hva kan de arkeologiske kildene berette om området? Hvilke bosetningsstrukturer kan identifiseres i området? Er det kronologiske sjiktninger i de levningene som kan iakttas i terrenget?
Det kan synes som om bosetningsstrukturen i området var representert ved mange små plasser helt inn i moderne tid. Hvis vi tar for oss hulvegene er det registrert hulveger som har retning sørover fra Søndre Hella og hulveger som leder fra Nordre Sande til Nordre Hella (se figur 9). Disse vegene, representert ved en til to hulveger på hver strekning, er å regne for bli veger, sett i relasjon til den over nevnte hovedferdselsåren fra fjorden til Sande. Spor etter husmannsplass med dyrkningsflater og åkerrein er registrert i forbindelse med hulvegene som leder mot Nordre Hella. En større ryddet flate på moreneryggen øst for Fandens spillebord er også registrert. Hulvegene som leder sørover fra Hella (se figur 9) starter ut fra et område i terrenget noe som kan utgjøre levninger av en plass, med ryddete flater og steingjerde. Hullvegene representerer nok ferdsel til og fra plassene. Ingen av disse antatte bivegene har relasjon til gravminner. Kronologisk sett kan det sjiktes mellom hulveger med relasjon til gravminner og hulveger med relasjon til plasser og dyrkning uten gravminner.
Presentasjonen av registreringene ovenfor viser at det i Hella er aktivitetsspor fra jernalder til moderne tid. Aktiviteter og kilder for Nordre Hella tar til omkring 1500-tallet og kan følges fra midten av 1600-tallet og fram til vår tid på en helt annen måte enn Hella. Gjennom utgravninger i havneområdet i Søndre Hella ble det avdekket bygningsrester og spor etter smieaktiviteter. Gjenstandsfunn fra 1600- og 1700-tallet ble funnet i aktivitetsområde nede i havnen. Det viser at aktivitet foregår i Hella samtidig som fergestedet med gjestgiveri drives i Nordre Hella. Utgravningene i havneområdet og i havnen er ikke avsluttet. Resultatene av undersøkelsene vil trolig gi nærmere opplysninger om havneområdet. Dermed kan vi oppsummere situasjonen slik: Hulvegene inngår i et lokalt kommunikasjonssystem. I eldre tider har ferdselen gått fra Søndre Hella til Sande og videre innover øya. Vegene kan ha dekket transportbehov for flere gårder på Nøtterøy. Denne ferdsel kan ha blitt overført til Nordre Hella engang i middelalder. Ferdsel over fjorden var viktig for bøndene på Nøtterøy, blant annet for å få malt korn.
Konklusjon
Går det an å datere hulvegene? Det arkeologiske inngrepene i hulvegene ga ikke noe entydig svar med hensyn til datering av hulvegene. Det ble funnet et flintredskap som er mellom 4500-3500 år gammelt i klar hulvegkontekst. Funnet illustrerer hvor vanskelig det er å knytte gjenstandens datering til tolkninger om vegens brukstid. Gjenstandens primære sammenheng og tilvirkningstid må anses som tapt og redskapet er å anse som redeponert. Dermed er det ikke kronologisk sammenheng mellom datering av funn og hulvegens brukstid. Trekkes også strandforskyvningskurven inn i vurderingen faller sannsynligheten for å datere hulveg C til neolittikum eller bronsealder bort. Den gang var området hulvegen nå ligger i ei strandsone. Det er mulig å tenke seg til mange forklaringer på hvorfor flintredskapet ligger i hulvegen, men felles for dem alle er at det blir spekulasjoner.
En av vegstrekningene som består av mange hulveger, har relasjon og klar sammenheng med førkristne gravminner. Denne ferdselskorridoren kan vi følge helt fra havnegravfeltet i Søndre Hella til gården på Nordre Sande. Gravene gir klar beskjed om at folk søkte ned til fjorden i jernalder. Graver ligger som oftest på steder hvor folk ferdes. Slik sett viser gravenes plassering nede ved fjorden, i ei god havn, at det var ferdsel gjennom gravfeltet og opp til gården. Denne ferdselen kan vi føre tilbake til jernalderen. Hulvegene som passerer små boplasser har ingen relasjon til gravminner, men deres landskapstilknytning viser at de strukturerte en del av den daglig ferdsel til, fra og gjennom boplasser ned til fjorden.
Note
Jeg ønsker å rette en stor takk til de som var med på feltarbeidet: Kjersti Nielsen, Tone Borchgrevink, Jorunn Thomassen, Isabel Johansen, Eli Ulriksen, Tom W. Skarre og Pål Aage Nymoen – dere var gode å ha med! Hyggelige og nyttige samtaler om flintredskapet har jeg ført med professor Einar Østmo, Universitetet i Oslo, og Dr. fil. Joakim Goldhahn, Universitetet i Lund. Takk til Statens Kartverk, Fylkeskartkontoret i Vestfold, Asplan Viak AS avd. Tønsberg, og Norges Geologiske Undersøkelser for tillatelse til bruk av kart.
I tillegg vil jeg takke Tore Paulsen for kommentarer til innberetningen og grunneier på Nordre Sande, Thorleif Müller, for hyggelig samarbeid.
Kilder
Berg, L. 1922: Nøtterø en bygdebok. Kristiania.
Brendalsmo, A. J. 1988: Søndre Hella – Nøtterøys flotte gravfelt. Njótarøy, 4-10.
Brøgger, A.W. 1922: Oldtidens minder. / Berg, L. (red.): Nøtterø en bygdebok, 15-27. Kristiania.
Gansum, T. 2000: Arkeologisk undersøkelse av hulveg. Hella Søndre, Sande nordre 123/12 Nøtterøy kommune i Vestfold. Innberetning fra Hulvegprosjektet i Vestfold. Rapport 2000:3. Vestfold fylkeskommune & Statens Vegvesen Vestfold. Upublisertinnberetningi UKM – Oldsaksamlingens topografiske arkiv.
Gansum, T. 2001a: Deler av ferdselens historie. Hullvegprosjektet i Vestfold. Statens vegvesen Vestfold & Vestfold fylkeskommune.
Gansum, T. 2001 b: Sande søndre og Sande nordre, Nøtterøy k., Vestfold. Delrapport Veger. Upublisertinnberetningi UKM – Oldsaksamlingens topografiske arkiv.
Gansum, T. & Skarre, T.W. 2001: Hulveger, forslag til begreper og terminologi. META 2, Lund.
Henningsmoen, K. 1979: En karbon-datert Strandforskyvningskurve fra Søndre Vestfold. Fortiden i søkelyset, 239-247. Laboratoriet for Radiologisk Datering. Trondheim.
Johnsen, O. A. 1934: Tønsbergs Historie II, Tidsrummet 1536-1814. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo.
Lindh, J. 1991: Oppmåling av gravfelt på Hella, Nøtterøy, Vestfold. Utført av Nøtterøy kommune i samarbeid med Vestfold fylkeskommune. Vestfold fylkeskommunes topografiske arkiv.
Paulsen, H. 1986: Nøtterøy 1800-årene. Nøtterøy kommune.
Rygh, O. 1898: Norske Gaardnavne Forord og Innledning. Kristiania
Unneberg, S. 1971: Nøtterøy II. Gårds- og slektshistorie. Nøtterøy kommune.
Legg inn en kommentar