Tre skinnbrev fra 1580 om forfall på Teie-gården

Per Thoresen: (Njotarøy 1991)

I 1990 mottok Vestfold Fylkesmuseum som gave tre 1500-tallsdiplomer. Diplom er et middelalderbrev, et dokument oftest av juridisk karakter. Giver var tidligere direktør for Tønsberg Reperbane på Teie, Erik Schrøder. Alle de tre brevene er fra 1580 og har tilknytning til gården Teie på Nøtterøy. Brevene ble i 1891 innlånt av Riksarkivet i Oslo til registrering, og i 1976 til samme institusjon for konservering og avfotografering. Brevene ble tilbakelevert til direktør Schrøder i ferdigrestaurert stand samme år som de ble overført til vårt museum. Brevene er i fin stand og godt leselige og klenodier i museets samlinger.

Det første er utferdiget 22.juni 1580 av lensmannen på Nøtterøy, Lauritz Sanden, og fem lagrettemenn fra øya. Ved dette brevet henger nå 4 fragmentariske segl (av opprinnelig 6). Brevet er 18,3×16 cm. Det er av pergament. Det andre brevet er utferdiget 30. juni av «befallinngs mand» over Tønsberg Len, Fredrik Lange. Dette brevet er ca. 34,5×22 cm. (oppbrett for seglsammenføyning er ikke medregnet). Det er også i skinn.
Det siste skinnbrevet er fra lensherren på Akershus, Ludvig Munk, og det er datert 8.september. Det måler (etter en viss restaurering) ca. 35,5×23 cm. Oppbrett i underkant er ikke medregnet. De tre brev er buntet sammen med det ene seglet på det siste brevet. Seglet er Ludvig Munks med et skjold med tre roser klart synlig. Det er den danske adelsfamilien Munks kjente våpen. Det senest daterte brevet ligger øverst, og det tidligst daterte nederst.

Teie inspiseres

I 22.junibrevet står det at lensmannen Lauritz hadde besiktiget den gamle jordveien innen-for gjerdene rundt Teie. Dette hadde han gjort sammen med fem «svorne lagrettemenn» (dvs. betrodde bønder i bygda som hadde blitt tatt i ed hos lagmannen for å kunne fungere som f.eks. vitner i offentlige saker): Knut Stangeby, Jens Skomaker, Jørgen Nes, Halvord Skjerve og Nils Tanstad. De hadde funnet ut at gammel åker og eng holdt på å vokse til: «slik at dersom dette ikke blir ryddet og skogen nedhugget og oppbrent blir gården intet verdt».
Inspeksjonen var foretatt etter ordre fra «den kongelige majestets befalingsmann over Tønsberg Len» Fredrik Lange til Falkensten i Borre. Foruten Tønsberg Len hadde Fredrik Lange den store, vidt spredte godsmassen etter Olafsklosteret i Tønsberg i forlening av kongen. Teie var frem til reformasjonen en del av bispegodset under Halvardskatedralen i Oslo, men ble snart innlemmet i det tidligere klostergodset. Anders Nielssøn, som var Fredrik Langes fogd for klostereiendommene, hadde gitt ordren om en vurdering av Teies jordvei videre til Nøtterøylensmannen.

Hr. Fredrik Langes reaksjon

Lensherre Fredriks reaksjon på gårdsinspeksjonens bedrøvelige resultat foreligger i brevet fra 30.juni. Det er utferdiget i Oslo. Her står det at borgermesteren i Tønsberg, Jørgen Lauritssøn, skal sørge for at gårdsbruket blir gjenoppryddet. Jørgen skulle som vederlag kunne bygsle jorda av Fredrik Lange på meget gunstige betingelser.
Teie, som både i høymiddelalderen og i nyere tid var Nøtterøys viktigste enkeltbruk, blir i brevet betegnet som en «ødegård». Betegnelsen er her helt sikkert brukt bokstavelig, det vil si at det som måtte ha vært igjen av Oslo-biskopens middelalderlige anlegg på Teie, var ubebodd.
Noe senere ble «ødegård» fast innarbeidet i skattematriklene som kvart «fullgård». I dette ligger ofte muligheten for misforståelser. Teie derimot var, som en del av Olafsklosterforleningen, fritatt for kongelig beskatning. Gården er f.eks. ikke taksert i skattematrikkelen fra 1647. Brevet er egenhendig underskrevet av lensherren Fredrik Lange, men seglet som har hengt ved, mangler.

Stattholderen som kong Frederik IIs representant

Kongelig stadfestelse av det hr. Fredrik Lange hadde bestemt om gjenrydding og videre drift av Teie kommer med det siste brevet. Det er utferdiget på Akershus og åpner pompøst med: «Stormechtigste Høigbårne Første och Herre Herr Frederich thennd Andenn med Gudtz Naade Danmarkis, Norgis, Vendis och Gottis Konning» . Videre står det (noe forenklet): «Jeg Ludvig Munk til Nørlund, Hans Majestets stattholder i Norge og høvetsmann på Akershus gjør alle vitterligt at . . . Fredrik Lange til Falkensten, kongens befalingsmann over Tønsberg len har nå på kongens vegne . . . tillatt» Erlig ovh Velfor-standig mand Jørgen Lauritzen Borgemester wdi Tønsberg . . . (å beholde) . . . En aff Sancti Oluffs Clostris ødegaarde kaldis Theie» .
Fredrik Langes brev av 30. juni blir på denne tidstypisk pompøse måte konfirmert av selveste kongen i København via stattholderen på Akershus. Vårt eksemplar har fulgt gården som et viktig for brukeren, Jørgen Lauritzen og hans etterfølgere, siden.

To hundre år før

At selveste Teie kunne være så vanskjøttet frem til 1580 at hele gården stod i ferd med å forsvinne i skog, er vanskelig å forstå og for-teller atskillig om de generelle forhold i distriktet i reformasjons-hundreåret. Det begynte med ødeleggelsen av Tunsberghus og fortsatte med den store bybrannen reformasjonsåret.
Forfallet på Teie (for å holde oss til det) finnes det glimtvise opplysninger om allerede 200 år før lensmannsbefaringen juni 1580. Da ble Teie brukt av Oslo-biskopen som lokal residens, fortrinnsvis om sommeren. I annet bind av den store samlingen norske middelalderbrev (Diplomatarium Norvegicum) gjengis to brev begge datert Teie, det første 16. februar 1377 og det andre 12. juni året etter.
Sognepresten ved Lavranskirken i Tønsberg har sammen med to korsbrødre fra Oslo utferdiget det første brevet. Der står det at de på vegne av biskop Jon har inngått avtale med en lokal håndverker ved navn Gunnar Hergilssøn «smed» om at sistnevnte skulle reparere biskopens sommerhall i løpet av det på-følgende år. Det var et betydelig beløp biskopen var villig til å betale for reparasjonen. Muren i nord skulle repareres og gjøres likeså bred som den før hadde vært, det skulle legges nye sviller, sperrer og rafter og ny spon skulle legges på. Til slutt skulle det hele tjærebres.
Sommeren etter kom biskopen Jon for å inspisere den nyreparerte sommerhallen. Men intet hadde skjedd, sommerhallen var like falleferdig som før. Gunnar «smed» ble tilkalt til «setestuen», og han måtte på sine knær be biskopen om tilgivelse og love å utføre arbeidet snarest. Han måtte videre sette både sin egen og sin hustru Gros eiendom i pant inntil oppdraget var utført.
Kildene tier foreløpig her, men i 1580 holdt altså hele den tidligere biskopgården på å forsvinne i hatt og skog. Det som måtte være igjen av det stolte middelalderanlegget, var ubebodd.

To hundre etterpå

Vel to hundre år senere var Teie (med Jakobsrud) det største og kanskje mest veldrevne gårdsbruket på øya. Mathias Føyns store og mangslungne bedrift sentrerte seg om gården. På beddinger på gårdens grunn ble det bygd skuter. Materialer til skutene kom fra egne skoger. Reperbanen på Teie skaffet tauverk både til hans egne og andres rigger. Proviant til Mathias Føyns skuter ble dyrket på Teiejordene. Skutene brakte trelast til Europa. Som ballast kunne de ha med hollandsk tegl. Dette ble brukt som materialer til et nytt tidsriktig stasbygg på Teie. Biskop Jon ville vel ha ment at det var bygget i en meget alderdommelig stil — inspirert av keisertidens Roma.
Skinnbrevene våre med blant annet Ludvig Munks fine seglavtrykk ble på et eller annet tidspunkt overlatt til Reperbanen. I 1891 lånte bedriftens direktør, Carl Fredrik Zeuthen Isaachsen, dem ut til Riksarkivet. I tidsrommet 1976-1990 var de igjen til registrering og konservering ved samme institusjon. Brevene må oppbevares mørkt og beskyttet, men kan nå (fire hundre år etterpå) altså beskues på Vestfold Fylkesmuseum — da etter spesiell avtale.