Treboksens hemmelighet

Av Torstein Wæhler (Njotarøy 2010)

Gamle bruksgjenstander kan fortelle historier om slekten

Undertegnede kom for noen år siden over en liten boks av tre som i alle år har stått på peishyllen hjemme hos min mor og far i Oslo, i min mors og mitt barndomshjem. Selv flyttet jeg til Vestlandet tidlig på 1970-tallet, men er selvfølgelig mye på besøk hjemme hos mine foreldre.

Jeg har i alle år likt å snoke rundt i kjeller og på loft etter gamle ting, mest av nysgjerrighet omkring bilder av gamle slekter og forfedre, men også om ting og tang som kunne bidra til å belyse leveforhold i forgangne tider, og å knytte mine forfedre nærmere meg selv.

De gamle tingene

Mine foreldres hus i Oslo ble i 1936 oppført av min morfar og min mormor, som begge ble født på Nøtterøy, hvor de faktisk vokste opp på gården søndre Øhre. Naturlig nok brakte de ting med seg da de dro til hovedstaden for å sette bo. Dessverre døde mine besteforeldre relativt tidlig, og i alle fall før min interesse for gamle ting hadde våknet skikkelig. Min mor ble derfor kilden til min kunnskap omkring de ulike ting jeg fant rundt omkring i huset. Dessverre hadde hun ikke den samme interesse som meg, så derfor ble jeg ofte avspist med kommentaren: «Huff, som du maser om alle disse gamle tingene da, gutt!». Men, rett skal være rett, noe visste hun da, så jeg fortsatte å spørre.

En spesiell boks

Jeg har blant annet i mitt eie flere gjenstander etter Morten Mikkelsen Øhre (1790– 1869), så som skipskisten hans og flere trebearbeidingsverktøy som han laget tidlig på 1800-tallet. Dette synes jeg selvfølgelig er veldig artig. Han var jo tross alt min tipptippoldefar, og ikke minst var han visstnok Nøtterøys sterkeste mann på den tiden.
En dag kom jeg tilfeldigvis til å spørre om det som denne historien egentlig handler om, nemlig boksen på peishyllen. Hvor kom den fra, og hva var den benyttet til? Mors svar var ganske enkelt. Hun hadde ikke peiling: «Den har vært her så lenge jeg kan huske, men jeg tror den er hauggammel. Bare ta den!» sa hun, «Jeg har overhodet ingen interesse av den. Ikke er den spesielt dekorativ heller.»
Jeg prøvde meg med spørsmål om mormor eller morfar noen gang hadde snakket om denne boksen, hvor den kom fra eller noe annet? Svaret kom kontant: «Nei, aldri. Den har bare alltid vært her.»
Så tok jeg med meg boksen. Jeg syntes å skimte at det stod en slags inskripsjon på toppen av lokket, men jeg klarte ikke å tyde den. Boksen ble med meg til Stavanger.

Boksen avslører seg selv

Vel fremme i Stavanger tok jeg kontakt med Stavanger Museum; kanskje noen der hadde sett noe liknende. Men å få snakke med en eller annen konservator er ikke så lett. Jeg endte opp på kontoret med alle sekretærene og kontordamene. Alle syntes at boksen var veldig «søt», men det hjalp meg jo ikke stort. Plutselig sier en av kontordamene: «Jeg kan se hva som står på boksen!». Og der sto det:

«ANO 1702 DEN 3 JANVARIVS»

Min umiddelbare reaksjon var selvfølgelig hva denne boksen hadde med meg å gjøre. Så langt tilbake i tid! Hvorfor har denne stått på peishyllen hos min mormor og morfar uten at noen har visst noe om dens historie? Jeg ville jo helst tro at det ikke var tilfeldig at den sto der den sto. Men den var altså over 300 år gammel. En ting var imidlertid sikkert, jeg ble grundig nysgjerrig.
Som tidligere nevnt, er ikke boksen stor. Den kan minne om et slags smykkeskrin, og den er i sin helhet utformet i tre, med lokk og det hele. Den kan minne om en slags liten tine. Kun nagler av tre er benyttet i sammenføyningene, og det er hjerteformete innfellinger med kråkesølv. Kanskje den er en bryllupsgave?

Slekter skal komme, slekter skal henrulle

For enkelthets skyld forutsetter jeg at denne boksen faktisk har noe med min familie å gjøre. Men siden den er så gammel, har den selvfølgelig med andre familier å gjøre også. Det er nok bare tilfeldig at den er havnet i mitt eie. Jeg får starte med meg selv og se hvor langt jeg klarer å nøste bakover.

Boksens vei til meg

Både min mormor (Nancy Oline Øhre) og min morfar (Charles Gundersen) var av samme slekt, Øhre-slekten. Så jeg velger å følge denne slekten bakover. Hennes far var onkel til hans mor. Det vil si at hans mor også var født Øhre (Betzy).
Dette kan fort bli forvirrende lesning, så jeg setter opp boksens mulige «slektskart» nedenfor. Poenget er at min del av Øhreslekten begge veier føres tilbake til Michel Hansen Øhre (1756—1827), født i Melsomvik av Hans Jansøn og Maria Pedersdatter.
Denne Hans Jansøn var opprinnelig fra Elgestad på Nøtterøy, men flyttet til Melsomvik. Hans far (Jan Larsen Bruun) døde tidlig, men hans mor Ane Sørensdatter (1706 — 1786) stiftet ny familie på Nordre Sande. Hun har en stor etterslekt derfra.
Men, det merkelige er at hennes foreldre (Søren Sørensen og Mari Jensdatter) giftet seg nøyaktig:
3. januar 1702
og så vidt meg bekjent de eneste i Nøtterøy kirke denne dagen.

Boksens mulige «slektskart»

Tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldre (Boksens opprinnelige eiere):
Søren Sørensen, f. 1674 på Østre Kjølø, , d. 22.05.1718. Han giftet seg med Mari Jensdatter 03.01.1702 i Nøtterøy kirke.

Tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldemor: Ane Sørensdatter, f. 1706 på Søndre Næs, d. 1905-1786

Tipp-tipp-tippoldefar: Michel Hanssen, f. 1756 i Melsomvik, d. 16.04.1827.

Tipp-tippoldefar: Morten Mikkelsen Øhre, f. 1780 på Søndre Øhre, Nøtterøy, d. 21.11.1869.

Tippoldefar: Michel Mortensen Øhre, f. 10.08.1822 på Søndre Øhre, d. 2012.1875.

Oldefar: Morten Mikkelsen Øhre, f. 24.07.1852 på Gipø, d. 20.06.1905.

Mormor: Nancy Oline Øhre, f. 03.09.1896 på Sem, Nøtterøy, d. 22.03.1968.

Mor: Astri Gundersen, f. 20.05.1930 i Oslo, d. 07.09.2004.

Torstein Wæhler, f. 04.03.1954 i Oslo.

Ane Sørensdatters arv til Michel?

Som tidligere nevnt hadde Ane Sørensdatter en stor etterslekt med utgangspunkt i Nordre Sande etter at hennes første mann (Jan Larsen Bruun) døde. Kanskje det ville ha vært mest naturlig at denne slekten overtok boksen etter hennes død? Hva vet jeg?
Imidlertid, Michel Hansen Øhre giftet seg faktisk på Nordre Sande i 1779, og kanskje var dette en gest fra Ane til Michel i denne forbindelse siden både hans far og farfar allerede var døde på dette tidspunkt. Dette blir jo bare spekulasjoner, men det kan jo være en artig tanke. Ane var jo gammel på dette tidspunktet.
For øvrig er det mange andre veier boksen kan ha nådd meg, både gjennom Gundersen- og Bjønnes-slektene. Den skisserte vei er i hvert fall en mulig vei.

Gamle gjenstander har en historie

Ivrige slektsgranskere har kanskje interesser eller etterlysninger av forskjellig art relatert til sine slekter. Selv har jeg stor glede av A. Larsens bilder som for tiden digitaliseres og legges ut på nettet i regi av fotoarkivet ved Slottsfjellsmuseet. Her er mange portrettbilder som bør komme offentligheten til gode. I Lorens Bergs «Nøtterø» står to bilder av Mikkel Hansen Øre (s. 668 og 669). Det første er etter et portrett på glass, det andre fra en gjenstand av elfenben, men ingen av objektene er dessverre kjent. Jeg håper min lille artikkel kan spore andre til å fortelle litt om sine bortgjemte Nøtterøy-gjenstander og nære slekter også.