Tunsberg før år 1000 – fra gård til by?

A. Jan Brendalsmo: (Njotarøy 1994)

Snorre Sturlason skrev engang at «…Haraldr konungr kom lidi sinu austr iVik ok lagdi inn til Tånsbergs; thar var thd kaupstadr» (Kong Harald kom med hæren sin aust til Viken og la inn til Tønsberg; der var det kjøpstad). Hadde Snorre visst hvor mye, og opphetet, diskusjon det skulle bli av denne lille setningen, så hadde han muligens utdypet temaet noe. For hva var det egentlig som fantes der inne på halvøya i tida rundt år 900? Kan vi slå oss til ro med setningen slik den er oversatt fra gammelnorsk, eller bør vi titte litt nærmere på både den og på det som arkeologene har funnet siden forrige debatt på midten av 70-tallet?

Det gammelnorske ordet kaupa betyr ikke det samme som vårt ord kjøpe, selv om handlingen å kjøpe har sine historiske røtter i det å kaupa. Vi tenker oss en situasjon der en høvding og en storbonde møtes til julegildet på høvdingens gård: Høvdingen gir bonden «gjeve gåver» som det ofte heter i sagaene, og i retur gir storbonden sin lojalitet til høvdingen. Skulle noe komme på, vet høvdingen hvor han kan kreve støtte. Samtidig treffer bonden på dette gildet en annen storbonde, som har fått ei god avling denne høsten, mens vår bonde ble offer for et tidlig snøfall som ødela kornet. Vår mann starter med å fala, eller innlede forhandlinger om et kaup. Den andre bonden sier seg interessert, siden de to står på god fot fra før, men vil heller la kornet være en gave, gjof. Det synes ikke vår bonde noe om, for det vil føre til at han står i gavegjeld, og da taper han i sosial anseelse. Så han tilbyr i stedet den andre bonden å få del i fangsten fra laksefisket til våren.
Og slik holder de på. Til slutt blir de enige. Vår mann får kornet om få dager og skal gjalda, eller godtgjøre den andre bonden for kornet med to hundre alner godt vadmel. Disse skal han ta med når de to treffes igjen på blotet ved påsketider. Tre andre storbønder er hele tida til stede og er vitner til avtalen.
Kaupa refererer kort sagt til handlingen å ha skaffet seg, eller å gjøre en avtale om, at noe blir gitt av en person til en annen, mot en avtalt kompensasjon. Partene blir deretter enige om når, hvordan og i hvilken form kompensasjonen skal gis. Og det er i stor grad de to partenes sosiale status som er bestemmende for om utvekslingen kommer i stand, hvor og når den skal finne sted og hvilken form den får.

Kaupstaden

Det gammelnorske ordet kaupstad betyr derfor heller ikke det samme som vårt ord kjøpsted, og ihvertfall ikke det samme som handelsplass. Handel forutsetter at det er gjenstanden som er det viktigste, ikke menneskene som bytter gjenstander. En kaupstad kan kort og godt oversettes med et sted hvor det foregår kaup. Etter hvert ble det slik at kaupet oftest foregikk til faste tider og faste steder, på høvdingenes gårder, hvor folk møttes til gilde, kultutøvelse, idrettsstevner eller tingsamling, for der var alle garantert fred og beskyttelse fra høvdingen. Slik kom ordet kaupstad etter hvert til å bety det samme som en storgård hvor det til faste tider var kaupstevne. Senere igjen kommer ordet til å oppta et topografisk aspekt og på 1100-tallet faller kaup bort og stad blir i middelalderkildene en av de vanligste betegnelsene for de tidlige byene. En by var på 1000-tallet et historisk sett nytt fenomen, men siden det var funksjonen kaup som ble det viktigste kjennetegnet ved de tidlige byene, så gled også den gamle betegnelsen med over på det nye fenomenet.
Denne form for økonomi som her er beskrevet, kalles gaveøkonomi, i motsetning til våre dagers vareøkonomi. I gaveøkonomien er det menneskene (deres sosiale status) som sammenlignes, som måles mot hverandre og som avgjør om og hvordan en utveksling skal skje. I vareøkonomien er det gjenstandene (prisen, den arbeidsmengde som er nedlagt i gjenstanden) som sammenlignes, som bestemmer utvekslingen. Og siden gaveøkonomien var den rådende i Norge til lenge etter vikingtida – i noen tilfeller langt inn på 15-1600 tallet – så må det være innenfor rammene av en gaveøkonomi at vi må lese Snorres beretning om at det var kaupstad i Tunsberg på slutten av 800-tallet. Altså en storgård hvor det foregikk kaup, gjerne til faste tider på året. Men siden begrepet kaupstad i vikingtida også kunne bety stad, i betydningen by, hvordan kan vi vite om Snorre mente at Tunsberg var en storgård eller en by på slutten av 800-tallet? Med andre ord: hvordan kan eventuelt arkeologien hjelpe oss til å konkretisere slike språkhistoriske og samfunnsøkonomiske betraktninger?

Byene

I den arkeologiske forskningen i dag er det vanlig å sette bydannelsene i vikingtid og tidlig middelalder i samband med statsdannelsene, framveksten av kongedømmer og innføring av kristendom etter modell fra og under påvirkning av føydalstatene ellers ute i Europa. Mens føydalismen på kontinentet vokste fram «nedenfra», ved at det dannet seg en klasse eller et sjikt av mektige jordeiere som hadde hånd- og halsrett over sine leiglendinger, så skjedde endringene i Norge «ovenfra». Det betyr at i det norske middelaldersamfunnet var det kongen og kirken, gjennom påvirkning utenfra, som i første rekke representerte føydalismen. De fåtallige jordegodseierne utover konge og kirke var ikke mange nok eller mektige nok til at samfunnet ble tvers igjennom føydalisert «fra innsiden».
I et arkeologisk materiale kan vi avdekke dette gjennom å grave fram byer, og i disse, rester av kongsgårder med store lagerbygninger og befestninger, kristne gravplasser og kirker, og ikke minst gjennom rester av avgrensede og inngjerdede bygårder på rad og rekke tett inntil kongsgården og kirkene. Eierne av disse gårdene var storbøndene og de mektige jordeierne. Dette er trekk som er karakteristiske for de tidlige byene.
Spor etter slike byer har arkeologene funnet bl.a. i Ribe fra første halvdel av 700-tallet, i Trondheim fra (seinest) midten av 900-tallet, i Sigtuna og Lund fra slutten av 900-tallet, og i Århus, Odense og Viborg fra tidlig 1000-tallet.
De eldste byene ble anlagt av kongene, av flere grunner. For det første trengte de regionale sentra hvorfra de kunne kontrollere befolkningen militært. Dessuten måtte de ha et sted der de kunne samle skatter og avgifter fra området og utøve administrasjon. Det viktigste var kanskje likevel at kongen, kirken og de store jordeierne hadde et sted hvor de kunne samle opp alle de naturalia de fikk inn fra sine leiglendinger og fra sine egne gårder. Kongen kunne samtidig, på en enkel måte, skattlegge all handel og ha store inntekter av det. Dette overskuddet som ble ført til byene, og som jordeierne ikke maktet å bruke opp selv, kunne de bytte i andre nødvendighetsvarer og luksusvarer. Enten med tilreisende eller de kunne sende det til utlandet på egen kjøl. Således finner vi, i tollrullene for byen Hull i øst-England i 1308, at en «Seward de Tonesbergh» kommer med ei last sild, huder og fisk. I 1305 fortoller «Gunner Prat de Tonnesberg» ei last sild, tørrfisk og huder i Kings Lynn. Gunnar var rådmann i Tønsberg på denne tida, en mektig og jordrik malm, som også eide bygården Bratten.

Kongsgården

Men det som interesserer mest i denne sammenheng, er spørsmålet om byen Tønsberg, om kaupstaden Tønsberg. I diskusjonene om det eldste Tønsberg har kongens gård på Sem alltid blitt oppfattet som selve «Kongsgården». Hva som fantes på Tønsberg-halvøya før bydannelsen, har virket noe uklart. Forskerne har ikke blitt helt enige om hvorvidt det lå en gård der ute i det hele tatt, eller om byen ble anlagt på så å si jomfruelig grunn. Dette skyldes nok at historikerne har hatt Snorre å støtte seg på når de har framhevet Sem – det var jo hit Bjørn Farmann, Harald Hårfagres sønn dro den skjebnesvangre kvelden i året 933 etter en krangel med broren Eirik Blodøks. Eirik dro etter, drepte broren og folka hans og svidde av gården. Det interessante er kanskje at Snorre skriver at både Bjørn og Eirik i utgangspunktet befant seg i Tunsberg -evt. på gården Tunsberg.
Likeledes har store deler av Nøtterøy-skjærgården, som i sin tid hørte til Jarlsberg grevskap, blitt lagt til Sem i middelalderen og vikingtida, fordi Sem jo var akseptert blant historikerne som kongsgård, og det var kongen som forsynte den nye greven med jordegods. øyene hadde i alle fall ikke tilhørt byen Tønsberg, mente historikerne, og ikke var de tatt fra gårdene på Nøtterøy eller Bytangen, og da var det bare Sem igjen. Dessuten ble Jarlsberg grevskap opprettet med gården Sem som stedet hvor residensen ble bygd. På denne måten har Sem fått en gloriøs historie tilbake til før vikingtida.
Disse sannhetene ble slått fast av Lorens Berg og O.A. Johnsen på 1920-tallet og har senere fått leve videre.
Siden midten av 1970-tallet har det i Tønsberg by stykkevis og delt kommet fram nytt arkeologisk materiale fra tida før år 1000. Med resultatene fra disse utgravingene har vi nå belegg for at det lå en gård på halvøya alt fra 200-300 tallet av, og det er høyst sannsynlig at dette var en større og mektigere gård i vikingtida enn Sem.

Gården Tunsberg

Vi skal holde oss til formen Tunsberg, da ø-formen ikke kjennes før på 1600-tallet. Likeledes er navnet Slottsfjellet for nytt – vi bruker den gamle betegnelsen Berget. Arkeologene har gjennom de siste årene funnet ardspor fra åkerarealer over store deler av byen innenfor området Berget-Haugar-Olavsklosteret-sjøen. De eldste åkersporene er fra 2-300-tallet, de yngste fra 1100-tallet. Det kan se ut til at den eldste dyrkingen skjedde på eldgamle strandterrasser sørover fra Berget, og at arealene så etterhvert ble utvidet østover og sørover. På 800-tallet virker det som om man lot være i dyrke i et område sørover fra Berget, nærmest vannet. Rundt 1200 er det bybebyggelsen som dekker hele arealet fra Olavsklosteret til Berget og fra dagens Baglergaten til vannet.
I området ved den gamle kinoen, på overside av Torget og i Storgaten 37 er det gravd fram rester av langovale hus av det slag som var vanlig i vikingtida, før lafteteknikken kom. Det eldste huset er datert til slutten av 600-tallet/tidlig 700-tallet, mens de to andre nok er bygd rundt år 1000. Disse siste lå orientert i forhold til strandkanten, med gavlen mot sjøen, mens det eldste lå oppe på sandryggen med flott utsikt sørover. Dette eldste huset må være en av bygningene på gården Tunsberg.
Da det nye biblioteket skulle bygges, fant arkeologene ut at det hadde vært et stort gravfelt på denne odden hvor Olavsklosteret ble reist på slutten av 1100-tallet. Her hadde del blitt gravlagt folk i flere hundre år, og et eldre funn kan tyde på at odden ble tatt i bruk til gravlegging alt på 200-tallet. Da klosteret ble bygd, ble gravene jevnet med jorden. Og med hensyn til de to store gravhaugene på Haugar, så tilsier nyere forskning omkring gravskikker i Vestfold at vi bør kunne datere dem til 4-500-tallet.
Således ser vi at vi har alle de viktigste kriterier tilstede for en gård på halvøya: Bygninger, graver og åkre. Nå har vi enda ikke spor av bygninger lenger tilbake enn til slutten av 600-tallet, men når det finnes åkre og graver fra den eldste perioden, så er det heller usannsynlig at det ikke også skulle være mulig å finne de samtidige husene. Dermed kan vi med rimelighet fastslå at det fantes en gård på halvøya allerede fra 2-300-tallet. Navnet har sålangt navnegranskerne kan hjelpe oss idag etter all sannsynlighet vært Tunsberg. I tillegg må vi regne med at Berget fungerte som bygdeborg før det ble bygd festning der i middelalderen, noe som må ha vært en av de viktigste årsakene til at det var her det ble anlagt en by – og ikke i Borre eller i Kaupang.

Gårdens utstrekning

I forrige utgave av Njotarøy hadde jeg en artikkel om Tønsberg bys grenser gjennom tidene. Et viktig poeng der var at de eldste gårdene i området ser ut til i all hovedsak å ha fått fastlagt sine grenser i bekkeløp. Der de ikke har gått i bekker, har de fulgt høyeste punkt i terrenget, slik at gården Tunsberg i nordvest grenset mot Kjelle ved en linje fra Kjelle-olla til høyeste punkt på Frodeåsen. Derfra fulgte grensa høydedraget inn til myrområdet ved Syrbekk. Herfra og ned til bunnen av Træla i sørøst har en bekk skilt Tunsberg fra Mellom-Eik.
Mot vest er det rimelig å tenke seg Byfjorden som grense mot bl.a. Teigar, og likeledes Træla som grense i øst. Allerede prost Jens Miiller skrev i 1750 at navnet på den «overmaade store Steen» som lå på den del av Stensarmen, som idag er gravd bort, måtte forstås som «Grændse-eller Skiel-Steen»: sagaenes Skeljastein/Skeljasteinssund.
Men hvordan kan skjærgården trekkes inn, og hvilke deler av den? Ved å følge eiendomshistorien til de forskjellige øyene og gårdene her ute, tilbake til ca. 1400, går det klart fram at ei gruppe øyer hele tida ligger under kronen. Det er Husøy, Jarlsøy, Ormøy, Tørfest, Masløy, Espelund, Haneflu, Langeskjær, Bolærene med alle holmer og skjær samt Skjellerøy med omliggende holmer og skjær.
Men kunne disse øyene ikke like godt ligge til Sem? Et svært nærliggende argument er at Tunsberg ligger nærmere skjærgården, og av den grunn bør være den første gård en tenkte på med hensyn til rettigheter her ute. Nyere forsking har vist at i de eldste byene, så hadde kirkene sogn også på landsbygda rundt byen. Helt opp til nyere tid vet vi at gårdene på Bytangen sognet til kirke i Tønsberg, og i middelalderen lå de til Peterskirkens sogn. Mariakirken ser ut til å ha hatt landsognet sitt på nordre Nøtterøy; et dokument fra 1664 nevner at oppsitterne bl.a. på gårdene ørsnes og øde-Smidsrød, også kalt Jakobsrød, fra gammelt av søkte kirke i byen, og ikke på Nøtterøy. Oppsitterne på Husøy sognet fra gammelt av til Lavranskirken i Tønsberg. Denne var kongens egen kirke, og en sagaomtale fra begynnelsen av 1000-tallet gjør det meget rimelig å se for seg en tidlig trekirke, en eldre utgave av den kjente steinkirken fra 1100-tallet, som kongens gårdskirke i Tunsberg. Der skjærgården omtales i de gamle dokumenter, finner vi gjerne betegnelser som «Husøe med underliggende øer och holmer», som bør forståes som de ovenfor nevnte øyene.

Gårdens status

Den gården som dermed stiger fram av historien blir en stor gård. I areal kan den godt  måle seg med de andre i nabolaget. Dessuten kan beboerne, i tillegg til gode dyrkings-, beite- og slåtteområder, høste av alle de ressurser som fjorden og skjærgården gir: Fisk, fugl, sjøpattedyr, skjell og skalldyr, samt gode beiteområder. Spesielt viktig, for den øverste eliten i vikingtid og middelalder, var rikelig tilgang på jaktfugler. Disse benyttet eliten til egne jaktleker, fuglene ble gitt i gaver til aristokratiet både nær og fjern, og på samme måte som spesielle våpen og klær signaliserte makt, var en jaktfalk på hånden et tegn på svært høy rang. Falk, hauk og ørn har til alle tider hekket i Nøtterøyskjærgården, og den som disponerte disse øyene hadde dermed et eget fangstområde for jaktfugler.
I tillegg ga Jersøy isfri uthavn året rundt, og både herfra og fra Bolærene kunne en i praksis kontrollere all trafikk til og fra Norge: Strekningen Leistein – Bolærene er fra eldgamle tider det sted hvor skutene sto over Oslofjorden. Og siden navigasjon før kompasset ble oppfunnet, foregikk ved landkjenning, så sant det var mulig, så måtte alle forbi dette kontrollpunktet.
Men det finnes også en annen måte å få vite noe om folks status på, nemlig ved å sammenligne forskjellige gårders gravhauger – eller rettere innholdet i disse. Nå er vi så heldige at det ikke er bare på Sem og Tunsberg at graver er undersøkt, men også på gården Berg, der fengselet ligger, og vikingtidsgården Gunnarsbø ute på neset av Tønsberg-halvøya. For å få noe perspektiv på Tunsberg i vikingtida, er gravene på Kaupang i Tjølling også trukket inn. Kaupang er anerkjent som det foreløpig eneste større kaupsted i Norge i vikingtid.
Resultatet av analysen viser at det er tre gårder som skiller seg ut som store gårder der beboerne hadde svært høy status i vikingtida – langt over gjennomsnittet for Vestfold som helhet. Det er gårdene Tunsberg, Kaupang og Sem. Gravene på disse gårdene inneholder mengder av gjenstander som sier at folkene der, flest menn men også endel kvinner, tilhørte den øverste eliten. De fikk med seg i gravene båter, hester, jakthunder, ofrede treller, flotte smykker, snekker- og smedverktøy, nydelige våpen samt ride- eller vognutstyr.
Samtidig er gravene fra Tunsberg og Kaupang i en klasse for seg, også i forhold til Sem, ved at enkelte har hatt gravhauger på størrelse med de på Haugar. Den rikeste graven i undersøkelsen, om vi kan si det slikt, er dessuten en ubrent båtgrav fra gården Tunsberg. Likeledes er det bare i gravmaterialet fra Tunsberg og Kaupang at vi finner gjenstander som vitner om kaup, nemlig veieutstyr. Dette var nødvendig i en økonomi der det ikke ble brukt penger, men der verdiene kunne bli målt i veid sølv. Det er således flere likheter mellom Tunsberg og Kaupang enn mellom Tunsberg og Sem, samtidig som alle disse tre gårdene må ha hatt mektige beboere i vikingtida.

Byen Tunsberg

Vi kan derfor med godt hold i arkeologisk materiale, samt på bakgrunn av vår kunnskap om gårdens utstrekning, slå fast at Tunsberg kan ha vært en av de viktigste gårdene i Vestfold på 900-tallet. Dette er så langt i god overensstemmelse med hva Snorre beretter: Onkelen til Harald Hårfagre, Guttorm, bodde på denne gården og styrte landvernet av Viken herfra på slutten av 800-tallet, og flere av Haralds sønner fulgte etter. Bjørn Farmann bodde her i 933, selv om han dro ut på gården Sem den skjebnesvangre kvelden etter krangelen med broren Erik.
Og en slik situasjon er jo nettopp det vi innledet denne artikkelen med. Det var på høvdingenes gårder at kaupet fant sted; det var der folk samlet seg til gilde, kult og ting, for det var på slike gårder de tilreisende var garantert fred og beskyttelse og således kunne drive sitt kaup med andre storfolk. Men når ble gården omskapt til en by? Slik det er skissert tidligere i artikkelen, så er det ingen naturlig overgang, eller vekst, fra kaupsted til by. Kaupstedene var storgårder der høvdingene og storbøndene skaffet seg luksus- og nødvendighetsartikler de trengte for å opprettholde sin posisjon i samfunnet. Byene var derimot noe helt nytt i vikingtida, de ble anlagt av menn med en ny religion, med nye tanker om maktutøvelse og med et nytt maktgrunnlag. Og for å utvikle utvikle sin stat og sitt kongedømme trengte de byen.
En vanlig måte i arkeologien i dag for å skille tidlig bybebyggelse fra annen samtidig bebyggelse, er å se etter grøfter. Til forskjell fra på kaupstedene, så ble grunnen i byene stykket ut i tufter, utparsellert. Kongen eide gården hvor byen ble anlagt, og dermed grunnen, men han «lot merkje ut tufter til andre gardar med, og fekk folk til å byggje.» Dette sier Snorre om Sarpsborg (ca. 1017), og om Nidaros (ca. 998) heter det at Olav Trygvasson «…gav folk tufter til å byggje seg hus på.» Disse langstrakte, rektangulære tuftene ble avgrenset ved grøfter, og tuftene, eller parsellene, ble så gitt til storbøndene i distriktet. Her kunne disse sette opp bygårdene sine og der lagre store deler av jordbruksproduktene.
På Tønsberg-halvøya, der middelalderbyen etter hvert vokste fram, er det hittil ikke funnet slike grøfter som uomtvistelig kan dateres mer presist enn til 900-tallet. Det er funnet rester av bygninger som ligger slik i terrenget og i forhold til Byfjorden, at de bør ha vært del av tidlige bygårder, men disse er ikke eldre enn fra rundt år 1000. Jorda blir dyrket på halvøya og døde blir gravlagt gjennom hele 900-tallet, men et mer nøyaktig svar på når byen blir anlagt kan arkeologien ennå ikke gi. Annet enn at det må ha skjedd noen tid før år 1000. For på tidlig 1000-tallet eksisterte det allerede en kristen kirkegård der Peterskirken ble bygd i første halvdelen av 1100-tallet, og denne kirkegården ligger slik til at det allerede på dette tidspunkt må ha eksistert en utparsellert bebyggelse mellom den og vannet. Deler av denne kirken og kirkegården er gravd fram i området ved øvre Langgate 65.
Trekker vi inn de skriftlige kildene, så kan det være at Snorre gir oss et hint, om vi tolker ham rett. Han sier nemlig om Bjørn Farmann at han satt for det meste i Tunsberg og var lite på hærferd. Denne beskrivelsen er temmelig forskjellig fra hva som sies om hans samtidige. Kan det være at Bjørn faktisk var en lokal konge av den nye typen, en hersker med maktbasis i store jordeiendommer og flust med leiglendinger, og ikke i plyndringstokter og militære kampanjer? I så fall kan vi driste oss til å antyde at Tunsbergs alder som by kan fikseres til tida før 933 – kanskje 920-tallet – da Bjørn blir tatt av dage ved mordbrann på nabogården Sem.

Gården og byen

Om vi tar Snorre på ordet, så sier han jo egentlig bare at det var kaupsted på gården Tunsberg den gang Harald Hårfagre var innom like før og like etter slaget ved Hafrsfjord. Hva et kaupsted var, er forsøkt illustrert i denne artikkelen. Likeledes hva en tidlig by var. Å krangle om hvorvidt Snorre tok feil eller ikke, med hensyn til byens alder, er nok å skyte på feil skive. Viktigere er det nok å diskutere hvorvidt vi, 800 år seinere, klarer å lese det Snorre skreiv.
Men uhyre mye mer interessant er det å kunne forære den historieinteresserte befolkning idag en storgård med røtter i 2-300-tallet på halvøya Tunsberg.

Litteratur:

Artikkelen er basert på forfatterens avhandling til magistergraden i arkeologi høsten 1993: «Tønsberg før år 1000. Fra gård til by?» Denne vil (sannsynligvis) i 1994 foreligge trykt i serien VARIA fra Universitetet i Oslo, Oldsaksamlingen.