Tusenkunstneren i Bøe-bakken

Anne Lisbeth Kopperud:

«Du månte ense det»

Før i tiden var smedens virksomhet av stor betydning for samfunnet. Det var vanlig at det lå en smie rundt omkring på gårdene, og det har vært mange her på Nøtterøy. Mange husker den særegne smia og verkstedet til tusenkunstneren Ole Bøe. Smia lå oppe i Grindstuveien, også kalt “Bøebakken” på Teie. Smia ble revet ca. 1965.

Ole Bøe kom fra en husmannsplass på Hegna i Ramnes. Han ble født i 1883 og var eldst av en søskenflokk på fem. Hans far var smed og klokker i dissenter-menigheten Det Evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Ramnes. Som 24-åring reiste han ut og jobbet i to år som smed på en hvalstasjon på Kergulen, en liten øy i Det indiske hav.
Deretter reiste han hjem og giftet seg med sin Anna Bjune fra Bjune i Ramnes. De flyttet til Tønsberg hvor han fikk seg jobb som smed på Tønsberg Harpunfabrikk på Kaldnes i 1911. Der arbeidet han i mange år for en lønn på hele 45 øre pr. time.
Siden fikk han seg også arbeid som smed i Tønsberg Elektro Staalindustri og Lauritsen Maskinværksted. Han fikk den attest at han var “en absolutt ædruelig, paalidelig og intereseret mand som vi med tryghet kan anbefale”.

Smia

Ca. 1930 fikk han bygget verkstedet og smia oppe i Grindstuveien i bakken nedenfor Teiedammene. Han fikk lov til å sette den opp på kommunens tomt og skulle få ha den der så lenge han levde.
Smia, som verkstedet og smia gjerne ble kalt, besto av et hovedhus som var selve verkstedet og smia som lå i et lite tilbygg på baksiden av huset.
I selve smia sto det bl.a. en esse med en blåsebelg som var manuelt betjent, samt en ambolt og en liten slegge.
Verkstedet besto av et stort rom med en dør inn til smia og en bred trapp opp til loftet.
Veggene som var av sota, svart treverk ga nok rommet et mørkt og dystert preg. En elektrisk motor var festet oppe i taket og fra den gikk det en lang aksel som var koblet til store drivhjul. Via noen lange reimer som var festet oppe i taket, kunne forskjellige maskiner kobles inn. Han hadde både bormaskin, slipemaskin og en dreibenk.
Det var et imponerende syn når maskineriet var i gang – og ikke minst et voldsomt bråk, som resulterte i at veggene i huset ristet.
I nedre del av rommet sto det en stor arbeidsbenk med masse saker og ting på og i det ene hjørnet av rommet sto det alltid stablet mange geværer. “Du månte ense det!” var en stadig ordre til ungene som var innom.

Kunstner og våpensmed

Bøe var kjent som en svært dyktig, nøyaktig og netthendt smed som greide å fikse det meste. Han var Teies alt-muligmann. Han var svært nøye og gav seg ikke før han fikk til det han skulle. Han sa aldri nei til å gjøre en jobb selv om han hadde mye å gjøre.
Det gikk ord om at det ingen andre greide, det greide Bøe. Det ble også sagt at det han reparerte, det holdt.
Han var spesielt flink til å reparere mekaniske ting og han lagde mange av delene selv. Folk kom til ham med alt fra gressklippere, sparker, skøyter, håndtak til kjeler og biler. Spesielt flink var han med alle typer våpen. Han ble derfor noe benyttet av Tønsberg politikammer til reparasjoner og overhaling av våpen.
Han fikk en gang inn et gevær fra Oslo, hvor han selv måtte improvisere og lage en ødelagt del. Etter en stund fikk han inn et makent gevær og så da at den delen han hadde laget var nøyaktig lik originalen.
Han prøveskjøt alltid skytevåpen i skogen bak smia. Når han prøveskjøt hagler, festet han gjerne opp ark av gråpapir på husveggen slik at han kunne se hvordan haglene spredte seg.
Bøe reiste gjerne rundt og foretok reparasjoner der det trengtes.
En gang ble han tilkalt ned til gamle skomaker O. Hatlestad lenger nede i Grindstuveien. En av maskinene hadde gått i stykker, og Bøe trengte en liten spesialfil for å reparere den – noe han ikke hadde. Da gikk han selv inn til en urmakerforretning i Tønsberg og lånte en fil, gikk så tilbake til Teie og reparerte maskinen, hvorpå han gikk inn med fila igjen.
Senere ble det problemer med en annen maskin der nede. Bøe var i tvil om hvordan han skulle takle problemet. Men han fant ut at det sto en maken maskin på en fabrikk i Horten. Da syklet han bort til Horten, kikket på maskinen og syklet hjem og reparerte det han skulle. Dette ville han ikke ha noen betaling for.

Rimelig eller gratis

Noe som kjennetegnet Bøe var at han omtrent ikke tok betaling for arbeid han gjorde for folk. Hvis han visste at en ikke kunne betale, så ville han heller ikke ha betaling. Ofte sa han at han skulle sende regning, noe som sjelden ble gjort.
Enkelte ganger tok han i mot gjenstander som betaling.
Unger som stakk innom for å få reparert en punktert sykkel eller en ødelagt skøyte tok han aldri betaling av. En gang fikk han i oppdrag av en mann på Høneberget å reparere låsen på en liten sølvtøyeske. Selv om han puslet med låsen ganske lenge, så tok han ikke betalt for “sånt no’ småtteri”!
Anna og Ole Bøe tilhørte Det Evangelisklutherske kirkesamfunn som holdt til på Eik og levde etter normer og regler derfra. De førte derfor et arbeidsomt, nøysomt og stille liv. I tillegg til beskjedenhet var nok dette litt av grunnen til at han ikke brydde seg så mye om penger.
For å spe på husholdningen gjorde fru Bøe som mange andre i den tiden. Hun solgte bl.a. rips, plommer og pærer på bestilling om sommeren. Som sin mann solgte hun rimelig og tok bare en krone for en bøtte rips.

Krigen

Da krigen kom til Nøtterøy fikk Bøe mange spørsmål om å gjemme unna både radioer og geværer for folk. Snill som han var, og tross advarsler fra familien, gjemte han unna en del radioer på loftet. Hans svigerdatter kan fortelle at han krøp på alle fire inn under verkstedet og gjemte både geværer og pistoler som han puttet inn i et Norgesglass.
Han hadde selv en radio som han tok fram om kvelden og som flere kom for å høre på. En dame fra Teie forteller at hun som 14-åring lurte på hvor faren hennes skulle da han kveld etter kveld forsvant en liten tur ut. En kveld tok hun mot til seg og listet seg etter ham. Han forsvant inn i verkstedet til Bøe og da hun lyttet inn mot veggen, hørte hun en svak stemme som sa: “Dette er London”.
En annen side ved Ole Bøe som mange husker godt, var hans store interesse for naturmedisin, planter og sunn og naturlig mat. Han brukte ofte det latinske navnet når han snakket om plantene og dette imponerte mange. Han var ellers glad i å slå av en prat med folk som var innom og var selv svært god til å fortelle historier. Det hadde han fra sin egen far som var spesielt god til å fortelle spøkelseshistorier.
Bøe var interessert i det meste og hadde alltid god tid til å prate. Han kunne nok være både hissig og sta, men snill som dagen var lang. Han gav gjerne gode råd enten det dreide seg om mekaniske ting eller naturmedisin – og han ble karakterisert som en “bånn ærlig sjel”.
I 1959 ble det satt opp et bolighus like ved siden av smia. Siden den fra da av lå på privat grunn ble den revet like etter at Ole Bøe døde i 1963.