Norvald Fuglestrand (Njotarøy 1998)
Stor utflytting fra Jølster til Nøtterøy
Kombinasjonen jordbruk og sjøfart var svært vanlig på 1800-tallet. På Nøtterøy var det typisk at redere, skippere og andre sjøfolk eide de mange gårdsbrukene. Kvinner og barn slet med gårdenes drift mens husfaren var til sjøs. Men så ble det store bevegelser i befolkning og bosetting. Noen flyttet ut, og mange flyttet inn.
I «Njotarøy» har, som seg hør og bør, de gamle Nøtterøy-slekter fått stor plass. Likevel kan det være grunn til å vie også innflytterne en smule oppmerksomhet. Se på lærerstanden! Se på våre representanter i kommunestyret! Se på bøndene! Hvor mange av dem er nøttlendinger i fjerde generasjon? Noen er det, men langt fra de fleste.
Hvor kom de så fra alle sammen? De kom fra våre nabokommuner og andre bygder i Vestfold, fra Sverige, fra hele østlandsområdet, Trøndelag og nordfylkene, Sørlandet og fra hele Vestlandet. Etter frigjøringen i 1945 kom en del fra Danmark. Senere kom det innvandrere eller flyktninger fra Ungarn, Korea og andre fjerntliggende land.
Denne artikkel må likevel begrenses til å omtale de mange eierskiftene og fremveksten av det moderne landbruket. Utviklingen førte til at de fleste gårdsbruk ble heltidsbruk. I denne prosessen var tilflyttede lærere og veiledere ansatt av Vestfold Landbruksselskap av stor betydning. Veiledning omsatt i praksis ga positive resultater for husdyrhold og planteproduksjon.
Det er ellers verd å merke seg at det kom svært mange unge vestlendinger, som kjøpte seg gårder på Nøtterøy. En del kom «over de høje Fjelde» fra den lille grenda Årdal i Breim og fra den kjente fjellbygda Jølster, noe det kan være grunn til å se nærmere på.
Skipsredere og sjøfolk eide de fleste gårdsbruk
På Nøtterøy var det i ti-årene rundt århundreskiftet svært mange gårdsbruk som skiftet eiere. Går man til 1863 og studerer et interessant utskiftningskart over Ekenes og Gipø, var det nettopp sjøfolk som eide gårdene. Hovedinntekten kom da fra sjøfarten, noe som førte til at gårdsbebyggelsen bar preg av velstand, mens utviklingen i landbruket ikke ble fulgt opp. Når så en ny pengehusholdning med industri og bysamfunn vokste frem, mistet mange sjømenn og enker etter dem interessen for å eie sine gårdsbruk. Odelsrett var det lite snakk om.
Et eksempel fra Nordre Gipø b.nr.1 er illustrerende. Her ble eieren, skipper Nils Sørensen Bjønness (1808-1843), bare 35 år gammel, og kona, Nikoline Olsdatter Bugården, (1810-95) ble enke. Minstebarnet var ett år. Nikoline drev gården videre i 37 år. Da hadde hun syv barn, men ingen ville overta. Bare slit og lite utbytte, så det er bedre å finne et annet yrke, mente barna. Det var vel også andre grunner til salg. Skipene gikk over fra seil til damp, og rederne trengte penger. Derfor ble de fleste gårdene solgt, men ikke alle. For eksempel har Bjønness, g.nr.9, som i dag eies av Bjørn Kr. Bjønness, vært i slekta siden først på 1600-tallet.
En ny tid for landbruket
Landbruksopplæring ble tidlig tatt i bruk i Vestfold. Helt fra 1809 da Norges Vel ble stiftet, gikk det en bølge over landet, som mante til opplysning og organisering av bønder både på fylkes- og kommuneplan. Norges første landbruksskole ble startet på Semb i Borre i 1825. På 1860-tallet hadde vi amtsagronomer som tok seg av veiledningstjenesten i bygdene, men det var først i 1884 at det lokale bondelag på Nøtterøy ble stiftet.
I John M. Hovlands bok, «Såtid-Grotid-Høstetid», som ble utgitt i ved Nøtterøy Landbrukslags 100-årsjubileum i 1984, får vi et verdifullt innsyn av noe av det som skjedde. Foreningens første formann, Thor Hansen, født 1827 i Modum og død i 1914, som eide Øvre Tanstad b.nr.14 og var den første lærer på Herstad skole, sto så absolutt i en særstilling når det gjaldt å sette nye ideer ut i livet. Han stiftet også Nøterø Forbrugsforening (nå Rema 1000) og Nøterø Skogkulturselskap. Han holdt en rekke landbruksfaglige foredrag før århundreskiftet.
En annen gigant, lærer og bonde, Olaf Knudsen på Torød, holdt også mange foredrag, særlig om gjødsling og hagebruk og om fjerning av ugress. Sunnfjordingen, vandrelærer Elias Wiee, som eide den meget omtalte gården Stranda på Torød fra 1899 til 1916, var en god eksponent for smånæringene. Han var en landskjent prisdommer ved fjørfeutstillinger, drev med bier og dyrket blant annet frilandstomater.
Skulle man fremheve en representant for veiledere og tillitsmenn, må det bli Abraham Hillestad, som hadde gård i Hillestad, men som bodde i Hellaveien. Han var med på det meste både i Nøtterøy kommune og på fylkesbasis. Fra 1918 var han vikarlærer på Fossnes og sekretær i fylket og endte opp som fylkeslandbrukssjef. Da han sluttet i 1964 etter 46 års tjeneste, ble han da også hyllet av Vestfold Bondelag, hvor han var den første formann, og av Vestfold Landbruksselskap. Som takk for mangeårig og tro tjeneste for landbrukets fremme fikk han da også Kongens fortjenestemedalje i gull.
Hva disse pionerer og andre veiledere som har fulgt utviklingen fremover i vårt eget århundre har tilført vårt næringsliv, er ganske fantastisk. Eldre mennesker tenker ofte på den eventyrlige omveltning som har skjedd i vår tid.
Nye metoder og redskaper
I mellomkrigsårene var det vanskelige tider men også stor fremgang på det landbrukstekniske område. Grøfting, kalking, foredling i planteproduksjon og avlsarbeid i husdyrhold ble satt på dagsorden. Nye maskiner og redskaper gjorde arbeidet enklere. Blant de fremste på det maskintekniske området var Bjarne Stokke. Allerede i 1920 kom han fra Sandsvær til Østre Gunnestad med en selvbinder. Et bilde som sannsynligvis er fra 1928, viser en driftig bonde, Karl Ludvik Larsen på Østre Sem, som sitter på en selvbinder og styrer tre hester. Den samme K.L. Larsen hadde muligens også den første jordbrukstraktor som kom til Nøtterøy, året var 1932. I Nøtterøyfllmen fra 1939 vises en kjørevandring på østre Nøtterø og en selvbinder på Kjærnås. Begge var geniale oppfinnelser som på senere ble avløst av henholdsvis elektriske motorer og skurtreskere. Tre spreke hester er forspent selvbinderen som «spytter» kornband ut på jordet. Asbjørn Fosaas holder i tømmene mens en liten guttepjokk ved navn Hans Thorbjørn følger med i det som skjer. Bestefar, Hans, setter kornband i rauk.
Den største omstillingen kom rundt 1950. Før var det kuer, gris og høns på hver gård, og hesten var trekkdyr. Så ble traktoren allemannseie, og redskapene ble tilpasset den. Det kom melkemaskiner som gjorde at en slapp å melke kuer for hand. Gamle låvebygninger ble erstattet med moderne driftsbygninger. Bare et fåtall fortsatte med husdyrhold. Korn og grønnsakdyrking preget det nye kulturlandskapet.
I 1947 kom de første slepetreskere og innledet en ny tid med ensidig korndyrking. Kjemiske ugressmidler tok knekken på den brysomme kveka. Kuene ble borte på de fleste gårdene. På 1970-tallet ble det full fart i grønnsakproduksjonen. Blant de mange unge brukere som nå kom på banen, var Nils Edvard Freberg, som etter utdannelse på Gjennestad fikk andre med seg og gjorde Nøtterøy til en av landets største grønnsak-kommuner. Men det er da heldigvis også andre aktiviteter.
På 1600-tallet ble større gårdsbruk delt opp i flere mindre. Nå går det motsatt veg. Mange gårdeiere velger å leie bort jorda si fremfor å drive den sjøl. Kravet til lønnsomhet er større effektivitet i alle ledd, noe som igjen fordrer store enheter, kostbare maskiner og større kunnskaper. Fremfor alt gjelder det å gardere seg mot truende miljø-ødeleggelser og ta konsekvensene av dette mens det ennå er tid. Forhåpentlig vil landbruket fortsette å pryde vårt landskap og være til berikelse for hele befolkningen.
Rogalendinger og andre vestlendinger
At de beste østlandsbønder kommer fra Vestlandet, er nok en drøy spøk, men noen har hevdet seg godt. Går man på et fagmøte hvor husdyrprodusenter samles, så snakkes det jærbu, blir det sagt, men de ligger ikke etter på grøntsektoren heller.
Av rogalendinger på Nøtterøy kan nevnes at Kristoffer Berge (1889-1976) kom til Søndre Gipø i 1939. Hans Kverneland (1915-) kom til Øvre Sem i 1954, og brødrene Jonas (1921-) og Eilert Aarsland, (1926-) kom til Ekenesstokken i 1957. Da Rogalandslaget for en tid siden feiret sitt 50-årsjubileum, ble det hevdet at det nå var over 1000 vestfoldinger med røtter i Rogaland.
Hvor mange som har røtter i Sogn og Fjordane er usikkert, men det er veldig mange. Allerede i 1927 ble Sogn og Fjordanelaget i Vestfold stiftet og i 1940 forelå det en meget interessant bok som bærer tittelen:
Sogningane og fjordingane i Vestfold
Det var driftekarer fra Aurland og Lærdal som i 1880-årene førte dyr over fjellet og ned i Hallingdal og Valdres. Da de så oppdaget de fine bygdene ved Hønefoss og Drammen og nedover i Vestfold, ble de så begeistret at de drømte om et «Gosen» hvor landsdelen fløt av melk og honning. Den ene etter den andre forlot sine bygder, kjøpte seg gårder og flyttet. Sogningene først og så fjordingene.
Mens sogningene slo seg ned i nordfylket, slo nordfjordingene seg ned lenger sør. En av dem var den landbrukspioneren Einar Hole, som kom til Vestfold i 1909. Einar (f.1885) var fra Hole i Breim. Når han nevnes spesielt, er det fordi han var en slags katalysator som satte i gang en flytteprosess fra sitt hjemsted, som vi snart skal se.
Hva var så den egentlige grunnen til denne folkeflyttingen fra de vakre fjellbygdene? De simpelthen måtte! Det var ikke plass for dem. Amerika og prærien var løsningen for flere, slik at det etter hvert var nesten like mange nordmenn der som i Norge. Senere ble det vanskeligere å emigrere. Derfor søkte de mot øst. De skoleflinke ble i noen tilfelle akademikere av ulik art, men de fleste ble lærere.
I Vestfold var det en tid da det å gå på lærerskole ikke fristet. Det passet sør- og vestlendingene godt. Derfor kom det så mange lærere som «brøt på målet»! I alle byer og bygder kom det lærere fra Sogn og Fjordane. De kom med nytt åndelig innslag til fylket. Kulturliv med vekt på musikk, sang og opplesning sto høyt. I avholdssak og i legmannsbevegelsen var de aktive, og de fikk også tillitsverv i det offentlige liv.
Historikeren Sigurd Risting i særklasse
Skulle man fremheve en bestemt, må det bli sunnfjordingen Sigurd Risting (1870-1935), som var skolestyrer på Skiringssal ungdomsskole. Foruten å være en fremragende skolemann og folketaler var han engasjert i hvalfangstliv. Til Vestfold kom han som lærer i 1893, sluttet på Skiringssal i 1918 og ble sekretær i Hvalfanger-foreningen. Som redaktør i Hvalfangsttidende lagde han all slags statistikker. I 1922 skrev han «Hvalfangstens historie», som alle senere historikere har brukt i sine kildehenvisninger. Boken om C.A. Larsen skrev han også og fikk kongens fortjenestemedalje i gull i 1924.
De aller fleste ble bønder
Blant innflytterne vestfra var det ikke bare lærere. Det var også håndverkere og folk som valgte andre yrker. Men det var utvilsomt oppkjøp av de mange bondegårder som vakte oppsikt.
Rundt 1920-årene var det en påfallende «Nøtterøy-feber» å spore i den vakre fjellbygda Jølster i Sunnfjord og i nabogrenda Årdal i Breim i Nordfjord.
I Årdal lå det 4-5 gårder. Fra Vindsrygg eller Ryggtunet, som det senere ble kalt, kom Gabriel Årdal. Det var en ung og energisk kar, med haugiansk bakgrunn som lærte seg tømmerrnannsyrket og moderne landbruk. Først dro han til Møre og Trøndelag, så ble han lærling ved landbruks-høgskolen på Ås og tok jordbrukspraksis hos landbrukskandidat Einar Hole, som også var fra Breim, og er tidligere omtalt.
Gabriel Årdal var tydeligvis først ute av de mange som skulle bli tiltrukket av Nøtterøy. Han kjøpte den gården, som den kjente skipper og reder P.M. Bugge hadde på 1800-tallet og som Paul Skar har i dag. Gården var Vestre Ekenes. Først kjøpte han b.nr.7 i 1911 og så b.nr.1 i 1914. Gården var i Gabriels eie til 1940. Da lyste navnet EKENES med store bokstaver på det nye uthustaket og kunne sees på lang avstand. Men den tyske krigsmakt likte ikke det, ble det sagt!
Brud fra Jølster og brudgom fra Breim
1913 ble Anne Marie (f.1891) fra Jølster og Gabriel (f.1880) erklært for rette ektefolk å være. På Ekenes ble det etter hvert stor aktivitet. Gårdsgutter og tjenestejenter ble rekruttert fra Vestlandet, og Nøtterøy ble et populært reisemål for familie og venner. Under den 1. verdenskrig var det mange gårder til salgs og prisene steg. Når så bankkriser og nedgangstider med lave matvarepriser meldte seg, var det mange som slet med gjeld. Med årene har det blitt mange Årdalfamilier på Nøtterøy. De fleste kom fra Breim, mens andre kom fra Årdalsdalen i Jølster. Gabriel Årdal var farbror til tre brødre. Magnus og Karl begynte som gårdsgutter, men dro så noen sesonger på hvalfangst og sparte penger. Så kunne de kjøpe seg hver sin gård. Magnus (f.1900) ble gift med Berta Nygård og kjøpte gård på Bjønnes. Karl (f.1907) ble gift med Dagmar Andersen og kjøpte gården Bjørndal. En tredje bror, Alf var også på hvalfangst, men ble snekker og bosatte seg på Tømmerholt.
Et annet trekk var at tre Årdalsjenter giftet seg til gårder. I 1919 ble Anna Marie, som var hushjelp på Ekenes, kjent med Mauritz Olsen fra Gipø. De kjøpte gård på øvre Tanstad. I deres bryllup ble en bror av Mauritz, Otto Marthinsen, kjent med ei annen Årdalsjente som het Inger. De giftet seg i 1921. To år senere fikk Otto skjøte på gården Hovland, som i 1964 ble overdratt til sønnen, John Martin Hovland. Ved siden av å være bonde, herreds- og fylkesagronom, har J.M. Hovland hatt mange tillitsverv. Han har skrevet jubileumsbøker for Nøtterøy Landbrukslag og Tjøme landbrukslag og for Røde Kors i Vestfold.
Enda et ekteskap mellom Breim og Nøtterøy ble inngått. I 1934 giftet Ingers søster, Gunhild Aardal, seg med Ottos bror, Thorvald Marthinsen, som eide b.nr.1 på Nordre Gipø.
Denne gården, som Nils Kr. Bjønness solgte til Martin Olsen i 1880, ble overdratt sønnen Thorvald. Senere gikk den i arv til datteren Magnhild og hennes niese Linda Aas.
Idag er jorda fradelt og tilføyet naboeiendomen, mens skogen legges ut for tomtesalg. Gunhild og Thorvalds dattersønn, Henrik Ottestad, som driver et bilverksted, har overtatt gårdstunet.
På femtitallet kom en annen generasjon Aardal fra Breim til Nøtterøy. Arnstein Rasmussen Aardal tilhørte en søskenflokk på ni. Som sine onlker, så også han: familiebesøk, hvalfangst og kjøp av gårdsbruk. Arnstein (f.1926) ble gift med Inga Frøystad og ble boende på Bugården. To av Arnsteins søsken, Jostein og Magnhild bosatte seg også på Nøtterøy.
Jølster – en turistattraksjon av de sjeldne
Kartet over Jølster viser gårdene med hvert sitt nummer, som i det følgende står i parentes etter gårdsnavnet.
At familier med røtter i Jølster drar dit på ferietur er ikke rart, men det gjør da også andre. Med bil kan man nå, etter at det nye veg- og tunnellprosjektet er gjennom-ført, komme til Lunde (32) i Kjøsnesfjorden på 6 – 7 timer. Her kan man få brefører og gå rett opp på Jostedals-breen. Kjører man videre til Skei, går veien enten til Stardalen og Nordfjord, eller man tar til venstre mot Førde og Florø. Turistene vil gjerne stoppe og «shoppe» på Audhild Vikens Vevstove, Norges største taxfrie butikk.
På tur Jølstravatnet rundt kan man gjøre et besøk i Helgheim kirke hvor det henger en lysekrone som er skjenket av Elling Viken (stamfar til alle Viken-familier på Nøtterøy). Neste stopp kan være Ålhus (70) hvor Nikolai Astrup vokste opp i prestegården. Eikaasgalleriet ligger her og det er museum ved Vassenden (61). På andre siden ligger Midttunet og det berømte Astruptunet på Sandalstrand (39). Komponisten Andreas Haarklou hadde sine foreldre fra Dvergsdal, litt lenger øst (37).
Etter Astrups død fikk eldste sønn, Arnold (f.1914) skjøte på småbruket, som ble overtatt av Jølster kommune i 1965. Arnold ble sjømann og har bosatt seg i Sandefjord.
Det er hans datter, Kari Astrup, i Stokke, som var guide da Astruputstillingen var på Haugar i Tønsberg. Hun har også holdt foredrag om sin berømte bestefar.
Stedsnavn i Jølster — familienavn på Nøtterøy
Det er utrolig mange stedsnavn i Jølster som vi finner igjen som familienavn på Nøtterøy. De er nummerert fra 1 – 74 slik at de lett kan finnes på kartet. Et annet forhold er at svært mange har bibelske fornavn.
Viken (29)
Elling Zakariassen Viken, (1859-1930), som kom fra et lite bruk ved Skei i Jølster, må ha vært en usedvanlig handledyktig mann. Først kjøpte han gårder i Trøndelag og ble en holden mann. Så kjøpte han gård på Nøtterøy og hjalp sine barn til å få seg gårder. Sammen med sin kone, Ingeborg Nilsdatter Fonn (1866-1934) fra Nilstunet i Stardalen, fikk han åtte barn. Ikke mindre enn fem av dem ble bønder eller bondekoner på Nøtterøy.
Den eldste, Anne Marie, ble som før nevnt bondekone på Ekenes.
Ingvald (f.1899) ble gift med Olga Øksland (f.1900) og kjøpte i 1923 Øvre Sem (i dag Kverneland). Ingvald var interessert i travsport og hadde tillitsverv bl.a. i Nøtterø kommunale mølle. Odelsgutten, Egil, var mer interessert i skole enn i landbruk. Han ble en fremragende lærer, skrev lærebøker og underviste på lærerhøgskolen.
Astrid (f.1901) ble gift med Nikolai Fonn, Nattvall. Gården ble kjøpt i 1920. Eldste datter, Klara Fonn eier den i dag.
Daniel (f.1903) ble gift med Jenny Marie Åserød (f.1908) og overtok østre Kjøle etter sin far, Elling Viken i 1929. Hans far eide den fra 1920. Gården eies i dag av Elin Viken.
Signe (f.1907) ble gift med Harald Stensholt (f.1908) i Lardal. Harald overtok Østre Meum (idag Bakkens planteskole) etter sin far i 1929.
Fonn (21)
Innerst i Stardalen og like oppunder Jostedalsbreen ligger flere gårdstun som bærer navnet Fonn. Et av dem het Eliastunet hvor to Nøtterøy-familier har sine røtter. Det er barna til Hans Eliasson Fonn, som var legpredikant og far til Nikolai, som er omtalt tidligere.
Hans søster, Nanny Kristine (f.1898) ble gift med vegvokter m.m Johan Anton Hansen i 1925. Hansen (f.1864) i Hedrum eide gården Tømmerholt fra 1924 til 1940. Torbjørn Form, som hadde en betrodd stilling på Kaldnes, var deres sønn.
Den andre Fonn-familien hadde gården Føykås (i dag Hans T. Fosaas). Bertel E. Fonn (1855-1931) var gift med Emerense Bolset (26) (1850-1937). I likhet med Gabriel Årdal og sin bror Hans, var også Bertel mange år i Trøndelag. I 1920 kjøpte han b.nr.3 og sønnen Baard b.nr 7. I 1937 ble gårdene føyet sammen og Baard (f.1893), gift med Hildur Geitzler Evensen, overtok begge. Sønnen, Arne, ble direktør for Oslo kinematografer og Egil ble ligningssjef i Kråkstad.
Fuglestrand (8)
I en bratt bakkehelling litt vest for Skei ligger to Fuglestrandgårder. Fra den ene kom Elias (f.1888), som etter ti år som farmer i Canada kom tilbake. I 1920 giftet han seg med Sofie Åland, som var født Varpe i Bremanger, men som hadde sin ungdomstid i Jølster. Samme år bosatte de seg på Nordre Gipø. Familien har vært engasjert i kirke- og misjonsarbeid. Eldstegutten, Kaare, var blant annet bibelskolerektor i Oslo og sogneprest i Stokke, og søsteren, Bjørg, gift Lundager, var hele 40 år misjonær i Nigeria og Tanzania. Yngstegutten, Norvald overtok bruket og satset på svineavl. Idag drives gården av sønnen, Steinar (f.1966), som er gift med Åse Rønningstad fra Løten. En ny Elias kom til verden i 1998.
Hus (7)
Det ligger flere Husgarder vest for Skei. Ola Olsson Huus var far til tre barn som har bosatt seg på Nøtterøy. Den eldste, Marie (1890-1956) ble i 1919 gift med Anders Varpe (f.1872) i Bremanger. Han kjøpte gården Vestre Kjøle (i dag Sanda planteskole) i 1921 og hadde den til 1946. I Losje Verjarheim var Varpefamilien solide støttespillere. I søskenflokken på Hus var det ni barn, men Marie var den eneste som bar slekten videre. En søster, Kristina, som hadde vært meierske på Hus, flyttet til Teie på sine eldre dager.
Varpes barn var svært kreative. Eldstegutten, Olav, hadde æren av å stifte koret i Losje Verjar, var Vestfold Trekkspillklubbs første dirigent og første dirigent i Skjærgårdskoret. Robert Varpe drev trevarefarikk på øhre og brødrene Kåre og Anfinn drev stort med planteskole, hagesenter og anleggsvirksomhet.
Minneparken for de falne og Rosahaugparken
To parkanlegg på Nøtterøy står i særklasse. Etter 1945 ble det reist spørsmål om et minnes-merke for de falne og plassering av dette. En ung student ved Norges Landbrukshøyskole, Kåre Varpe fra Kjøle, foreslo da å omgjøre en gammel andedam med busker og hatt til minnepark. Han satte seg ved tegnebrettet, laget et utkast og fikk det godkjent. Slik ble det vakre anlegget til, til ære for de falne og deres etterlatte.
Rosahaugparken, mellom Teglverksveien og Parkveien, er også et beundringsverdig anlegg. Etter avtale med landbrukshøyskolen skulle studentene ved anleggslinjen konkurrere om å gi det beste utkast til planløsning. Dette ble så lagt til grunn. Oppdraget til å utføre prosjektet ble gitt til Brødrene Varpes planteskole som i 1961 forvandlet de gamle leirgropene fra teglverkstiden til et nydelig parkanlegg.
Anders O. Huus (f.1909) kjøpte gård på Løke i Stokke i 1948, men fra 1965 har han bodd på Øhre. Han eier førøvrig ei tømmerhytte ved Jølstravatnet som er et yndet feriested for Varpefamilien. Huus var kunnskapsrik, og da Daniel Dvergsdal (36) på Eik for noen år siden skrev bok om Jølstramålet, ble Anders benyttet som konsulent.
Erikstad (5)
I Årdalsdalen, litt vest for Helgheim kirke, finner vi både Ytre og Indre Årdal og Erikstadgården. Herfra kom Johannes Erikstad, (1884-1960) som etter femten år i Amerika og seks år som sjåfør i Jølster kjøpte gården Neslund på Nøttery i 1923. Året før ble han gift med Petra Befring (1889-1980) fra Stardalen, som hadde vært sykepleier i Jølster. I 1951 ble gården overdratt til sønn nummer to, Erik (f.1924) som giftet seg med Camilla Kopperud fra Oslo. Idag er det deres sønn, Bjørn, som har overtatt og driver blomstergartneri. Odelsgutt i fjerde generasjon, Bjørnar har, til tross for at han er funksjonhemmet (armløs), utmerket seg i konkurranseseiling.
Helgheim (6)
Byggmester Knut Helgheim var født på en av Helgheimgårdene i 1897. Til Vestfold kom han i 1908 og hadde flere gårder, først på Nykirke og i Botne og så på Vestgården på Veierland, hvor han og kona, Sofie (f.1878) og flere barn bodde i 17 år. (Undertegnede kan huske fra sin barndom et familietreff hvor vi kjørte over isen i breislede og fikk sjokoladepudding til dessert. Det var dengang..! ) Helgheims eldste sønn, Audun var hvalskytter og bodde på Teie.
Ikke bare bønder kom til Nøtterøy
Fugle (10)
Johan Fugle (1902-1977) var en av «overskuddsungdommene» som ble bitt av Nøtterøy-basillen. Han begynte som gårdsgutt i 1921. Året etter fikk han bilsertifikat og i 1929 fikk han vognmannsbevilgning og ble en kjent drosjeeier i Tønsberg. Men hans sønn, Arne, har bosatt seg i Skarphagaveien på Nøtterøy.
Ytre Årdal (3)
Olav Ardal (f.1917) begynte som gårdsgutt hos Tjomstøl på Bergan i 1938. Etter krigen arbeidet han på elektrisitetsverkene på Nøtterøy og i Tønsberg, og han har sin bolig i Gimleveien. En bror, Jonannes bodde i Sjøveien. Om søskenflokken på tretten barn het det at den var den største i Jølster, og at alle kom seg godt fram i verden.
Sårheim (68)
«Sårheimsbakkjen», som ligger like ved den berømte presteården i Ålhus, er interessant av to grunner. For det første blir det hevdet at alle jølstringers «stamfar», riksfehirde og baron, Audun Hugleikson som levde på 1200-tallet, bodde på dette bruk, nr 1. For det andre – og uten sammenligning forøvrig – har familien Sårheim på Teie sitt navn fra dette bruket. Nå er verken Bjarne Reidar Sårheim, som bodde på Nøtterøy fra 1927 til 1942, eller sønnen Øystein, født i Jølster, men det var Bjarnes far.
Kristen Sårheim ble født på Sårheim i 1857, og var sønn av gårdbruker Krispinus Mosesson. Kristen var i sin tid sokneprest i Nordmøre, og hadde blant annet den ære å heise det første, rene norske flagg på Sundal prestegård i 1905. Da ble han venstremann, noe som gikk i arv til sønn og sønnesønn. Sin første stilling hadde imidlertid Kristen som sjømannsprest i New York. Her ble Bjarne Reidar født i 1889.
Sivilingeniør B.R. Sårheim begynte sin karriére i Ofoten, ble overingeniør i Kirkenes og giftet seg med Ragnhild Weimoth i 1915. Fra 1926 gikk Sårheim over i helt ny virksomhet i en bilforretning i Oslo og ble i 1927 ansatt som autorisert bilsakkyndig i Tønsberg distrikt. Sårheim var samfunnsengasjert og gjorde et banebrytende arbeid for trafikkregler i Norge. I 1942 flyttet han tilbake til Oslo. Den ikke så ukjente Øystein Weimoth Sårheim (f.1917) i Kirkenes, ble imidlertid boende her og er fremdeles en aktiv samfunnsborger.
Grepstad (25)
Johs. Kvaal Grepstad (1915-1997) var sønn av Knut Arneson Grepstad fra «Arnetunet» i Stardalen. Han var lærer i Hedrum og skolestyrer i Rjukan hvor Johannes vokste opp. Knut (f.1877) ble gift med Sigrid Kvål fra Førde, og derfor tok sønnen navnet Kvaal Grepstad.
Johannes var bare 15 år gammel da faren døde. Det ble en strevsom tid for mor og barn. Med gode evner og hard arbeidsinnsats klarte likevel Johs. å ta juridisk embedseksamen uten å ha gått på universitetet. Til Nøtterøy kom Johs. og kona, Marit f. Holter, i 1946. Begge var speiderledere og Johs. som var fylkesrevisor, hadde en lang rekke tillitsverv i kommune og samfunn. Marit og Johs. ferierte ofte på Grepstad-stølen, og deres hjem bærer preg av at de elsket kulturbygda Jølster.
Befring (23)
I Stardalen ligger også Befring. Som nevnt kom Petra Erikstad herfra. Hennes slektning, Tor Befring, som var sønn av den kjente major i Frelsesarmeen og redaktør av «Krigsropet», Johs Befring, kom også til Nøtterøy. Tor, (1924-1988) var bant annet personalsjef. Han var gift med Kari og bodde i Vestskogen. I likhet med Egil Viken, Øystein Sårheim og Johs. Kvaal Grepstad var også Tor Befring en kjent speiderleder. Da de en gang var sammen i et møte kom følgende bemerkning: «Tenk dere – vi som sitter her har alle røtter i Jølster !»
Navn som Dvergsdal (36), Hegrenes (73), Skrede (11) og Støfring (65) i Tønsberg har også sin opprinnelse i Jølster.
Jonsokstemne på Kjøle i 1931
Fra en protokoll fra Sogn og Fjordanelaget tar vi med et fornøyelig utdrag fra et av deres stevner, som i 1931 var på Nøtterøy. Det var hos Varpe på Kjøle og refereres på godt norsk!
«Sume kom med store bussar, andre med private bilar, nokre kom syklande, andre gåande. Snart var den vakre heimen til A. Varpe krykjande full av folk. Oppom løa hadde stemnenemda funne ein framifrå fin stemneplass mellom osp, bjørk og eik. Sola skein so det glitra, og ein høvelig fin vindpust ruska i ospelauet.
Lærer A. M. Helle styrde stemna. Han ynskte folk velkomne, og tala til lyden ut frå eventyret «Menneskelammet». Vi råkar so mange bra og staute folk her ute, likevel vil vi minnast far og mor og barneheimen vår der vest, «so når fedrene sjå att på jordi, dei kan kjenna sitt folk og sitt land,» sa han til slutt. Fylkesskolestyrar Arneson, Nøtterøy, spelte på fele og fortalde og morosame stubbar, så folk fekk ein frisk og hjartelig lått. Opp på ein fjellknatt tett ved husa var det fint utsyn over den fagre og rike Nøtterøy. Ut over kvelden var det dans på den nye låven til Varpe. Magnus Årdal fra Breim og Ole Paulen (13) fra Jølster spelte. Gamle og unge svinga seg i halling og springar og andre dansar til seine kvelden», heter det til slutt.
Da Nikolai Astrup var på Nordre Gipø
At vestlendingene kom på besøk, var ikke uvanlig. Men da selveste Nikolai Astrup en vårdag i 1923 skulle oppsøke gamle kjente på Gipø, vakte det unektelig oppsikt. «Det kommer en snål mann bort i veien her!» sa de innfødte naboer til nykommerne Sofie og Elias Fuglestrand på Nordre Gipø. Han stopper ofte, ser og ser, som om han aldri skulle ha sett et hus eller menneske før. Rare klær har han også – og en stor, svart, brebremmet og gammeldags hatt og langt hår nedover skuldrene! I tillegg snakker han et mål som ingen forstår! «Kanskje han skal til dere?»
Og ganske riktig, det skulle han, og da ble det talt på ekte jølstramål. Om liv og forhold i Egypt og Paris, hvor kunstneren nettopp hadde vært, om jølstringenes innpass på Nøtterøy. Og selvfølgelig om Astrups familie, som verken Nikolai eller vertskapet hadde sett på lenge.
Som den første sanitetsøster i bygda, ansatt av Jølster helselag, hadde søster Sofie i en periode stelt Nikolais far, sokneprest Christan Astrup som døde i 1920. Året før var Nikolais barn nummer fire i anmarsj. En ny Kristian ble født. Nikolais kone, Engel, trengte en sykepleier til barselhjelp, og Sofie stilte opp. Det ergret henne forøvrig i alle år senere at hun ikke hadde sikret seg et av Astrups malerier mens de enda var rimelige å kjøpe.
Kilder:
Sigurd H. Unneberg: Gårds og slektshistorie.
Sogn og Fjordanelaget i Vestfold: Sogningane og fjordingane i Vestfold.
Albert Abramson Joleik: Soga um Jølst fram til 1801 og litevetta um Breim.
Anders O. Klagegg: Bygdebok for Jølster.
Ættesoge 1801 – 1974.
Legg inn en kommentar