Kjartan Dale:
Før Akersvannet og Farrisvannet
Da Lorens Berg avsluttet sin bygdebok NØTTERØ i 1922, skrev han blant annet: «I de allersidste aar er tallet på indflyttere vokst voldsomt, særlig i den indre del av bygden som støter mot Tønsberg.» Statistikken fra 1920 viser at over halvparten av innbyggerne på Nøtterøy over 15 år var født utenfor kommunen. Nøtterøy var i tiden etter første verdenskrig i ferd med å utvikle seg fra landsbygd til tettbebyggelse, med de problemer det førte med seg.
I Teie-området, Smidsrød-grenda og Nesbryggområdet oppstod det etter hvert en nærmest kriseartet vannmangel disse årene. Et herredstyrereferat i Tønsbergs Blad høsten 1921 har denne overskriften: «Vand er det eneste man mangler her i dette vort eden.» Det er tidligere mangeårig ordfører på Nøtterøy, overlærer Jonathan Johnson som ytrer seg slik i en debatt om kommunal Vannboring.
Tønsbergs Blad påpeker 17. oktober 1922 at det «i en aarrække har været et forhold paa Nøterø, som ikke var som det burde, nemlig vandforsyningen. Denne har vært meget daarlig og ubekvem. Vandmangelen har ofte været meget følelig, man stod i lang tid raadløs overfor en utvei til at skaffe bygden rikelig med vand.»
Politisk dilemma
I kommunens politiske ledelse var det til å begynne med uenighet om den rolle kommunen burde spille med hensyn til utbygging og drift av vannverk. Et skattøre på mellom 4 og 5 ga heller ikke økonomisk rom for de store investeringer som var nødvendige for å skaffe bygda et tidsmessig vannverk. På en måte var det et paradoks at det attraktive «skatteparadiset» Nøtterøy fikk problemer fordi så alt for mange ville slå seg ned i dette «eden», som Jonathan Johnson kalte øya. At kommunen manglet egnede naturlige vannkilder innenfor egne grenser, gjorde saken ytterligere komplisert. Strengsdalsvannet var med i vurderingen ut på 20-tallet, men undersøkelser viste at vannet ikke holdt kvalitative mål.
Dam over Haubekken
Kommuneingeniør Arthur Røed hadde i 1920 utarbeidd et forslag til vannverk på Nøtterøy. Dette var hans konklusjon: «Det eneste sted, hvorfra Nøterø kan faa vand nok, er ved aa bygge dam over Haubekken (Bruabekken) i nærheten av den nye vei BerganTønsberg (Smidsrødveien). Fra Haubekken pumpes saa vandet Ved electrisk pumpe op til Teieaasen, hvorfra det, efter at ha været filtreret, i fordelingsledninger føres til forbrugerne.»
Forslaget kan vel synes noe urealistisk, og det ble jo heller ikke realisert. Det som ble noe av, var «et midlertidig, billig Vannverk for Ørsnes. Teie og omegn.» Det stod ferdig høsten 1921 i Teieskogen.
For sammenligningens skyld, kan det være av interesse å trekke inn våre naboer i Tønsberg og se litt på hva de har hatt å stri med opp gjennom årene når det gjelder vannforsyning.
Et savn på kong Sverres tid
I Tønsberg har vannmangelen trolig vært et tilbakevendende problem helt fra den tid byen ble grunnlagt. I hvert fall blir det klaget på mangel på godt drikkevann på kong Sverres tid i slutten av 1100-tallet.
Ved siden av konstant vannmangel, har innbyggerne i Tønsberg slitt med forurensing fra skyllevann og jordsig fra gjødselbinger og priveter. Sykdomsepidemier med årsak i bakteriebefengt vann må det ha vært et utall av i byen lange historie.
Da formannskapslovene kom i 1837, tok bystyret i Tønsberg ansvaret for vannforsyningen i byen. Myndighetene innså snart at det gamle brønnsystemet måtte avløses av et mer tidsmessig anlegg. Et par komiteer tok etter tur for seg spørsmålet om kommunal vannforsyning.
Soote-dammene
Etter mange om og men, ble det først fart i sakene etter at fløtingsinspektør Engebret Soot fikk i oppdrag å bringe på det rene «om der fra St. Peders Olle eller samme Omegn, for Ex. den saakaldte Moltemyr, kan ved Ledning tilveiebringe en saadan Vandmængde som maatte antages at være tilstrækkelig For Byens Forsyning.»
Det Soot kom fram til, var at St. Peters olle ville gi nok vann til byens befolkning hvis den ble forsterket med flere demninger og dammer.
Den første «Soote-dammen» ble gravd i 1851, og fra 1853 rant det så kommunalt vann gjennom stokkeledningen fra «Sante-Pers olle» nederst i Stenmalen til en rekke svære, rødmalte vannkar forskjellige steder i byen.
Etter som folketallet i Tønsberg forsatte å øke, ble kapasiteten til vannverket snart for liten, og vannmangelen ble fortsatt et problem for byen i mer enn hundre år.
Svend Foyn skjenker tønsbergenserne vann
I ett tilfelle fikk Tønsberg vann fra Nøtterøy da det knep som verst. Det var i 1884, da Svend Foyn bodde på Ramdal. Dette kan vi lese om i Tønsbergs Blad 4. november:
«En god Nabo.
Hr. Kommandør Svend Foyn begyndte, strax da Vandmangelen indtraadte her ihøst, at lade avgaa Forstærkning over sin Eiendom paa Nøterø. Kommandøren lod udlegge Slanger ned til sin Brygge, hvor Vandet indtoges i Prammer og fragtedes over til Byen. 2 a 3 Gange om Dagen har denne velkomne Forsendelse fundet Sted.
Mange ere de, der skylder Kommandøren Tak for denne gode Haandsregning, og naar vi har tilladt os at notere i vore Spalter dette gode Træk af god Borgeraand, da ved vi at det er et almindelig delt Ønske om, at det udtales et erkjendtlighetens Ord, vi har gjordt os til Tolk for.»
Kommunalt borevann fra Teieskogen
Tønsberg fikk sitt kommunale vannverk midt i det forrige århundre. Først rundt 70 år senere fikk Nøtterøy sitt første, det på Teiehøyden.
Det nye vannverket er beskrevet i en reportasje i Tønsbergs Blad 3. november 1921 om «den artesiske brønd, det vil si et hul ned til de grundvandsførerende aarer i jorden.»
«Brønnen» som vannet pumpes opp fra, er ca. 60 meter dyp og har en diameter på 13,5 cm. Den har en kapasitet på ca: 1000 liter i timen, eller 24 000 liter i døgnet.. Etter beregningen skulle det være nok til å dekke behovet til 250 mennesker.
Ledning ned til aeroplanfabrikken
Anlegget er ikke ferdig, med det er likevel blitt lagt 2000 meter rørledning fra Teiehøyden helt ned til aeroplanfabrikken på Ørsnes. På en 10-12 steder har de vært så heldige at de har fått lagt vann inn i huset.
Trykkbassenget er under arbeid på eiendommen «Dammen» som kommunen har kjøpt av direktør Gmeiner til formålet.
Reservoaret skal fylles med vann fra tre borehull og ha en kapasitet på 200 kubikkmeter. I dag kan deler av murene til dette bassenget sees som delvis fundament under bolighuset i Bakkeveien 13.
Vannlens i tre måneder
Debatt om lokal vannforsyning ble en gjenganger i herredstyret i 20-årene. Midt under anleggsarbeidet i Teiskogen i 1921, er det diskusjon om hvorvidt kommunen skal bekoste boringen etter vann på Doktorgården på Nøtterø.
Ikke mindre enn fire ordførere deltar i debatten. Foruten ordfører Agerup, har tre eksordførere ordet i saken: Dr. Jespersen, overlærer Jonathan Johnson og Tveten, som har vært ordfører i Holla.
Dr. Jespersen opplyser at de på Doktorgården er i gang med vannboring etter at de har vært vannlens i tre måneder. Like ille er det på middelskolen i nabolaget. Jonathan Johnson frykter at kommunen ved å engasjere seg i boring kan risikere « å sitte igjen med sine huller» hvis det ikke blir sørget for bindende kontrakt på forhånd med de som ønsker vann.
Ordfører Agerup mener det bør bores en brønn på et sentralt sted i hver skolekrets. Han fremmer følgende forslag, som blir stemmig vedtatt: «Utgiftene til brøndboring på Nøterø gaard bestrides foreløbig helt av kommunen under hensyn til den store betydning for kommunen det vil ha at erhverve erfaring angaaende brøndboringens effektivitet, med henblik paa, at lignende boringer ved indtrædende vandmangel igangsættes paa de steder inden bygden, hvor det maatte ansees særlig paakrævet, og krav om saadan boring med lignende avgifter som for Teie distrikt bestemt.»
Vannverk i Nesbrygg-området
Kommuneingeniør Røed hadde rett da han spådde at byggingen av vannverket på Teie ville føre til stor pågang om bygging av vannverk på alle tettbygde steder på øya.
I Nesbrygg-området hadde det lenge vært klaget over vannmangel. Folk måtte helt til Bjønnesolla for å hente drikkevann, «hvilket har været til megen bryderi for indvaanerne», staar det i Tønsbergs Blad.
Nede i Neslund er det høsten 1923 satt i gang med boring på Lars Graues eiendom.
Første forsøk var ikke vellykket. Det ble boret helt ned til 110 meter, men utbyttet var dårlig: bare noen få hundre liter vann i timen.
Det andre forsøket ga imidlertid langt bedre resultat. Fra 50 meters dyp fosset det opp 9000 liter vann i timen. Saltgehalten i vannet var så pass stor at en kunne nok merke det på smaken, men direkte sjenerende synes ikke saltpromillene å ha vært.
Andragende fra Smidsrød
15. oktober 1923 står det i avisen:
«Som bekjendt har bebyggelsen langs Smidsrødveien paa Nøterø i den senere tid tiltat svært. Imidlertid har det i længre tid været vanskeligheter med at faa vand. Privat har det været foretat baade boring og gravning uten resultat.
Endel opsittere paa SmidsrØd hadde til igaar eftermiddag indsendt et andragende til herredstyret om at anlægge vandledning til Smidsrød. Man har tidligere søkt om dette, men andragendet blev avslaat.»
Denne gang ble søknaden innvilget, og ledningen vedtatt lagt langs Rækken (Smidrødrekka, idag Eikeveien) til en kostnad av 35 000 kroner.
Kun til en kaffeskvett
Vannavgiftene hadde flere ganger vært oppe til vurdering i herredstyret. Høsten 1923 vedtok herredstyret en vanntakst på 50 øre pr. kvadratmeter boflate i året. Folk var svært misfornøyde med at det ble satt en minimumstakst i stedet for den måleravgift som var vedtatt av herredstyret året før. Kommuneingeniøren forsvarte vedtaket av «den simple grund at folk som egentlig stod tilknyttet vore vandverk, kun brukte dette vand i liten udstrækning på grund av at de hadde brønd på gaarden.
Særlig gjorde dette forhold sig stærkt gjeldende på Nesbryggen, hvor man kun brukte vandverkets vand til en kaffeskvæt en gang i mellem.»
Vannverket i Kjøpmannskjær blir fullført
Våren 1927 opplyser ordfører Jespersen herredstyret om at det på Kjøpmannskjær «i sin tid var boret et hul, der skaffet rikelig vand, og der var også oparbeidet et bassin for derved at skaffe større tryk paa ledningen».
Nå forelå det søknad om kommunal bistand til å legge ledning fra bassenget ned til hovedveien, en strekning på 360 meter. Representanten Nils Olsen sa at det ikke var ofte det kom krav fra Kjøpmannskjær, og at man derfor burde stille seg imøtekommende til «andragenet».
Argumentet synes å ha virket overbevisende, for folket i Kjøpmannskjær fikk enstemmig bevilget 4680 kroner til etterlengtet vannledning.
Problemer i massevis
Under tørkesommeren 1928 ble vannsituasjonen igjen prekær, og verst var det i Teie-området (Nøterø haveby).
Gjentatte strømbrudd satte de elektriske pumpene i vannverket ut av spill, og ellers syntes tilførselen av grunnvann også å svikte.
Dramatisk skildring
1928 er valgår.
Kort tid før kommunevalget har Vestfold Social-Demokrat en dramatisk fremstilling av vannsituasjonen på Teie. Signaturen -tt-, 18-årige Trygve Bratteli skriver mye i avisa denne sommeren, men artikkelen «Vannspørsmålet i Nøtterøy haveby» er ikke i hans stil. Det er nok redaktøren Carl Gulbrandsen, senere sosialsjef i Tønsberg, som fyrer løs.
Artikkelen viser først til et intervju med ordfører Jespersen, som uttaler at det blir en stor oppgave for det nye herredstyret å skaffe tilstrekkelig vann til bygda.
Nå beskylder Vestfold Social-Demokrat ordfører og kommuneingeniør for «i nattens mulm og mørke» å ha satt i gang pumpene for å fylle det nye bassenget med vann fra de gamle Teiedammene.
«Om vannet er skiddent og at omstreiferne bruker de gamle Teiedammene til vaskeplass, og at videre dammene gjerne er begravelsesplass for overflødige katter, ja, det understreker bare høirestyrets evne til å gjøre alt brukbart.»
Anklagene imøtegås
Redaktør Gulbrandsen får svar på sin «grausame Salbe» i Tønsbergs Blad under overskriften «Vandet fra Teiedammen går kommunistorganet til hodet».
Kommuneingeniøren avviser kontant anklagene om forurenset vann. Vannkvaliteten er undersøkt på forhånd og funnet tilfredsstilende, hevder han.
I svaret sitt i Vestfold Social-Demokrat imøtegår kommuneingeniøren avisens angrep i en relativt dempet tone. Han sier at det aldri er blitt benyttet mer en 10-15 prosent av vannet fra øvre Teiedam i det vannet som har gått ut fra vannverket.
Pumpingen har foregått sent på kvelden og om natten, ikke fordi man hadde noe å skjule, men fordi de som betjente pumpene hadde annet arbeid om dagen.
Episoden med omstreiferne ligger så langt tilbake i tiden som i 1922, og omstreiferne ble den gangen vist bort fra området av politiet. Mens tappingen av øvre Teiedam har pågått, har området vært under tilsyn av en politibetjent.
Kommuneingeniøren legger til slutt til at vannforsyningen på Nøtterøy er en så stor sak at den ikke kan løses på dagen, men at det vil bli gjort fortgang i saken.
Artikkelen i Vestfold Social-Demokrat vakte selvsagt også sterkt reaksjon hos den politiske ledelse, men injuriesøksmålet det var tale om, ble det ikke noe av.
Sommeren 1929 finner formannskapet det nødvendig at det inntil videre blir satt stopp for vannleveranse til alle nybygg på indre Nøtterøy. Det har ellers funnet det riktigst å få eksperthjelp fra Oslo til å utrede spørsmålet.
Vann fra Akersvannet?
I herredstyremøte 2.november legger ingeniør Mollø Christensen fram sin utredning. Hans konklusjon er at eneste løsningen er å etablere et stort høydebasseng «hvortil godt overfiatevand fra et tilstrækkelig stort nedslagsfelt oppumpes.» Akersvannet i Stokke blir nevnt som en vannkilde med tilstrekkelig kapasitet.
Etter dette møtet ser det ut som saken har kommet inn i et nytt spor.
Samarbeid med Tønsberg
27. november behandler Tønsberg formannskap en forespørsel fra ordføreren på Nøtterøy om på
«hvilke betingelser og til hvilken pris Tønsberg kommune i tilfælde kan skaffe Nøterø optil 3000 (alternativt 4000) kubikmeter drikkevann pr. døgn».
Tønsberg formannskap svarte positivt på henvendelsen og ønsket å innlede forhandlinger med Nøtterøy så fort som mulig. At det med en gang ble satt ned en «tung» komité med ordfører Cappelen og borgermester Rørholt i spissen, tyder på at Tønsberg var sterkt interessert i et samarbeid om vannforsyning fra Akersvannet.
Nøtterøy fulgte straks opp med en tilsvarende komite. I den satt ordfører, fangstbestyrer Jørgen Øhre, skipsreder Thv. Berg og kommuneingeniør Arthur Røed.
Samarbeidet gikk nok ikke bare knirkefritt, og det var først i november 1931 at saken var så pass moden at Nøtterøy herredstyre kunne fatte det endelige vedtak om utbygging av et fellesvannverk ved Akersvannet.
Det som skjedde videre i saken rundt anlegget ved Akersvannet, har Tore Dyrhaug berettet om i den litt spennende «Historien om en en-krone» (Njotarøy 1994/95).
Kilder:
Avisregistreringsprosjektet.
Arbeiderbevegelsens arkiv.
Nøtterøy kommunes arkiv.
Lorens Berg: Nøtterø
Sigurd Unneberg: Gårds- og slektshistorie
Oscar Albert Johnsen: Tønsberg i vår tid.
Legg inn en kommentar