Akvarell av det store jordfallet i Nordbyen
Per Thoresen:
Slottsfjellet med tårnet er et samlende merke for Tønsberg-distriktet om man bor byen, på raet eller… på Nøtterøy…(?) Tårnet har iallfall til nå vært et holdepunkt for å finne frem til kanalbrua når man kommer med fly fra syd og ser deler av den hjemlige øya fra luften før landing på Fornebu.
Slottsfjellet har også vært et varemerke i det tusenåret som nå nærmer seg slutten. U. F. Gyldenløve kunne ikke kalle sitt nyervervede grevskap inkludert Nøtterøy for Griffenfeldt da den første greve, Peder Schumacher Griffenfeldt, falt i unåde og ble tvangssendt til Munkholmen.
Gyldenløve døpte grevskapet om til Jarlsberg. Jarlsberget smaker av en sagatid skapt av Snorre Sturluson, abbed Karl Jonsson, Sturla Tordarson og andre middelalderske mesterfortellere.
Den neste greve – feltmarskalk G. W. Wedel – la Slottsfjellet til sitt opprinnelige tyske lavadelsnavn, og vi har siden hatt grever, diplomater og stamhusbesittere med det klingende navnet Wedel Jarlsberg. «Jarl» er jo omtrent det samme som «greve» bare med en tidsforskyvning bakover på et halvt tusen år. 
Et overraskende museumsbesøk
Jarlsbergets sentrale rolle for oss både i tid og rom ble vi minnet på 2. juli i år da museet under Slottsfjellet overraskende fikk besøk av en hyggelig, verdensvant, engelsktalende italiener. Han var endatil halvt norsk og for tiden bosatt i Brussel. Hans navn er Jean V. Stenico.
Moren hans kom fra (av alle steder) Sandefjord, og hun var igjen søster av skipsmegler og reiselivsgriinder Jean B. Linaae – et kjent navn for alle oss som vokste opp i etterkrigstidens Sandefjord.
En gåtefull akvarell
Men tilbake til Slottsfjellet, Byfjorden og Nøtterøy.
Med seg i sin dokumentmappe hadde européeren nemlig et stort farvefotografi av en akvarell som viser utsikten litt syd for muséets Nøtterøy-hus: fra Tallak mot Byfjorden, Danholmen og Ramberg-åsen. Akvarellen er malt 10. mai 1859 og signert Paul Linaae.
Akvarellen har stor lokalhistorisk interesse av flere grunner.
Den gjengir noe av den stemning som den engelske, litt natursvermeriske feministpionér Mary Wollstonecraft skildrer så fint i sin reisebeskrivelse. Roen og idyllen mente fremmedfolk var så typisk for områdene rett nord og vest for Slottsfjellet når man skuet over til Nøtterøy-siden. Et strømbad etterlyste hun. Hun ville gjerne ha kunnet bade usjenert da hun var der sommeren 1795 i forretninger for sin daværende elsker.
Badet var tydeligvis på plass på Paul Linaaes tid. Nederst til høyre på akvarellen aner vi det. På fjorden mellom badehuset og husmannsplassene på Holmen er det en viss aktivitet. To prammer med folk i er på vei til og fra byen – eller kanskje de bare er ute på fjorden for å nyte den stille vårkvelden og samtidig få en fersk fisk til aftens?
Litt mer dramatisk og gåtefull er venstre del av bildet. øverst i hjørnet skimtes tretårnet som en pastor fra Oxford, Frederick Metcalfe, året før hadde betegnet som «en slags trebygning – en mellomting av et lysthus og et observatorium». Tårnet på bildet må være sterkt forskjøvet mot nord – en kunstnerisk frihet som Linaae tok seg slik at han selv og de kommende slektsledd lett kunne orientere seg i geografien. Fra samme posisjon i dag er det umulig å se det enda høyere steintårnet fra 1880-årene. Den store porfyrblokken midt på bildet som fremdeles ligger på sin plass, danner en slags myk overgang mot freden som hviler over våtmarksområdene syd for Jarlsberg Hovedgård.
Dramatikken
Det er utsynet gjennom «kløfta» mellom fjell og steinblokk som kanskje interesserer mest i denne sammenheng. I forgrunnen har vi rekkverket til en bro som åpenbart fører opp mot fjellet fra Nordbyen. Med en viss godvilje kan vi også skimte to voksne og et barn på en trebro videre innover i bildet mot et svært og komplisert bryggekompleks (bakgård med do og skjul) delvis «fundamentert» ute i Byfjorden. På gavlen mot nordvest er antydet en «kjølhalingsblokk» med stramme reip: holder det en oppheisbar brygge, bærer det et stupebrett eller er det en del av en kran?? Et lignende huskompleks i Nordbyen forteller ikke kildene om.
Svend Foyn hadde en tid planer om å etablere seg fast nord i Nordbyen under fjellet. Han skal til og med ha fått reist grunnmurene. Hvor mye det ble utav dette, er usikkert. Er det noen av disse planene kunstneren kan ha fantasert omkring? Neppe…
Mer sannsynlig er det at kunstneren også her har tatt seg friheter – liksom med tårnet – og for-skjøvet noe av det han ville ha med seg på bildet lenger mot nord.
Hva var det da han på død og liv ville ha med utenom tårnet?
En teori virker mest besnærende på undertegnede.
Høsten før Linaae besøkte byen, skjedde det en katastrofe: «Jordfallet» i Nordbyen 16. oktober 1858. Det kom flere ras – det siste på senvinteren 1859.
Kan den uryddige bygningsmassen ha noe med dette å gjøre?
Jordfallene
Fra O. A. Johnsens Tønsbergs Historie III (s. 345) kan siteres: «Det (dvs. raset) tok med seg både sjøboder og våningshus. Bygningene lå og fløt utpå vannet, så folk rodde ut til dem og gutt-unger entret «ombord» og krøp opp på takene. Begivenheten vakte stor skrekk i byen. Det svirret med spådommer om nye skred. Slike kom også noen dager efter og dette gjentok seg i februar følgende år da et større stykke av «Nordby-gaden» plutselig forsvant».
Dette siste hadde altså hendt en to/tre måne-der før Linaae laget sin akvarell. Det kan derfor være «jordfallbukten» han på denne måten har skildret og at vannspeilet mellom det underlige huskomplekset og steinblokken er fordreidd på samme måte som tårnet er forskjøvet.
Mot Nøtterøy rår ennå idyllen
På reden mellom dette jordfallet og Ramberg-åsen på Nøtterøy-siden senker freden seg igjen.
To grønnmalte selfangere som nettopp må være hjemkommet fra isen, ligger trygt med sine utkikkstønner i stormasten. Mellom skutene og Nordbyen i den stille vårkvelden pendler to snekker eller skøyter med hele spriseilet oppe. På Nøtterøy-siden utenfor Ramdal (på Danholmen?) ligger en sjøbod og speiler seg i sjøen. Det var bak denne Svend Foyn senere endelig forskanset seg for å ha fred og slippe å betale skatt til den «håpløse» byen som ikke engang hadde hatt vett nok til å bevare sin siste middelalderkirke. Men han etablerte seg i «Furtekroken» først i 1877.
Forøvrig stod Mariakirken fremdeles da Linaae besøkte byen.
«En halvglemt kunstner»
Hvem var så denne Paul Linaae?
I «Byminner 8» utgitt av «Selskapet for Skien Bys Vel» har Einar Østvedt en fyldig omtale av mannen. Han var født nyttårsaften i 1791 som sønn av losoldermannen i Langesund, Hans Lund Linaae. Losoldermannen var igjen sønn av en innvandret danske med navnet Hans Rasmussen Linaae. Denne Hans drog fra Linaa i Silkeborg sogn ved Århus for å prøve lykken i Norge.
Paul Linaae slo seg opp som forretningsmann etter blant annet å ha arbeidet i forretningen til Eidsvoll-mannen Jacob Aall i Porsgrunn. Han giftet seg med Aalls datter Mariane i 1824. Hun døde etter bare et par års ekteskap. Den store forretningen (trelasteksport) som Paul Linaae drev i Porsgrunn, ble rammet av de dårlige konjunkturene i 1820-årene (trelasteksport). Omtrent samtidig som han ble enkemann, avviklet han det hele. Han forlot så Skiensfjorden og fikk post som bokholder i det bortgjemte Åmdal Kobberverk ved Skafså (Mo i Telemark). Det ble også for en tid avviklet og siden måtte han nøye seg med strøjobber rundt omkring. Han drog på vandringer og reiser rundt omkring i Norge og Vest-Europa. Arbeidet en del som privatlærer og bokholder på ulike steder.
Under et besøk hos en venn i Langesund i 1866 døde han brått av slag, 75 år gammel. Han hadde ingen direkte etterkommere. Hans reisebeskrivelser og mange av hans skissebøker er bevart, og noen av dem er trykket i den nyss nevnte Byminneboken fra Skien.
Avslutning
Hva som drog ham til Tønsberg våren 1859, vet vi ikke. Men nysgjerrig og rastløs som han var, er det naturlig å tro at ryktet om det store «Jordfallet» kan ha vært utslagsgivende.
Vi har da, etter en del om og men, førstehånds reportasje om Nordbyen-katastrofen.
Legg inn en kommentar