Utvandreren fra Nordre Årø

Av Arne Aronsen (Njotarøy 2012)

En reise til Usbekistan

Nøttlendingene har alltid vært drevet av utferdstrang. Først og fremst er det sjøen som har fristet, og mang en gutt gikk om bord alt som 13- 14-åring for å seile ute store deler av sitt liv. Min egen oldefar reiste ut med en seilskute tolv år gammel og tilbrakte nesten hele livet på sjøen – over femti år, med bare korte opphold hjemme.

I juni 1971 kom en ny Nøtterøy-innbygger til verden, nærmere bestemt på Nordre Årø. Denne unge nøttlendingen skulle allerede samme høst legge ut på en reise så halsbrekkende farlig og så spektakulær at selv Marco Polo kunne bli misunnelig. Det var ikke sjøen, men luften som var denne nøttlendingens vei. Men brått og brutalt endte hun sitt liv i Usbekistans fjell. Der styrtet hun og kunne blitt glemt for bestandig, hvis ikke skjebnen hadde villet det annerledes. Hun ble bare knappe tre år gammel. Vi vet ikke hvordan hun døde. Vi vet bare at hun begynte sitt liv på Nordre Årø utenfor Nøtterøy, at hun var på vei hjem fra India og aldri nådde fram – og at hun brakte oss et av de mest sensasjonelle gjenfunn fra fugleringmerkingens historie.

Norges vakreste fugl

Rosenfinken er en liten finkefugl på størrelse med en gråspurv. Hunnen er ganske uanselig gråbrun, men hannen er vakker karminrød på hode, bryst og overgump. Fuglen er bare ca. 15 cm, så til tross for at den er en av de vakreste fuglene i landet, er det nok ikke så mange som har sett den. Den har sin hovedutbredelse øst for Norge med store forekomster i Finland og Russland. I Norge ble rosenfinken sett første gang i 1882, men bare 36 individer hadde vært observert her i landet før et reir ble funnet ved Fiskumvannet i Buskerud i 1970.

En innvandrer til Nøtterøy

Et av naturens store mysterier er fuglenes evne til å navigere på vei til vinteroppholdsstedene. Uten å ha lært det drar millioner av småfugler hver høst av gårde tusenvis av kilometer for å overvintre der artsfellene har overvintret i hundrevis av år. Og neste vår reiser de samme vei tilbake. Med et innebygget kart i genene. Det er imidlertid et kjent fenomen at det av og til kan slå feil, og de unge fuglene trekker i diametralt motsatt retning. Fugletrekk-forskerne kaller det ”omvendt trekk”. Det var slik man forklarte at fuglearter som hekket i Sibir og Mellom-Russland plutselig havnet på Shetlandsøyene seint på høsten. De skulle normalt ha flydd til Sørøst-Asia, men fløy i motsatt retning og kom til Vest-Europa isteden. Det var slik man forsøkte å forklare de sjeldne forekomstene av rosenfink i Norge. Fuglene trakk motsatt vei på høsttrekket! De skulle til India, men havnet i Norge – ja, faktisk enda lengre vest. Den vesle øya Fair Isle, mellom Shetlandsøyene og Orknøyene, er berømt blant fugleforskere for alle observasjoner av sjeldne, østlige fuglearter. I Norge har øya Utsira hatt samme tiltrekningskraft på forvillede trekkfugler.

På 1960-tallet ble rosenfinken også sett flere ganger på våren, særlig på Østlandet. Derfor var det kanskje ikke så overraskende at den ble funnet hekkende ved Fiskumvannet i 1970. Var den rett og slett i ferd med å innvandre til Norge fra øst?

Badetur og ringmerking

Under en badetur til Nordre Årø den 16. juni 1971 hørte to Nøtterøy-gutter en vedmodig, plystrende fuglesang. Tilfeldigvis hadde de to guttene – undertegnede og hans kamerat Erik Bleken – også fuglekikking som hobby, og gjenkjente snart sangen til den svært sjeldne rosenfinken. Tre dager etter fant de også et reir med fire nyklekkede unger og ett lyseblått egg. Det andre hekkefunnet av rosenfink i Norge var et faktum! Guttene var også ivrige ringmerkere, en aktivitet som organiseres av Stavanger Museum, og som har gitt oss mange slags kunnskaper om fuglenes liv. Da ungene var noen dager gamle, ble også de ringmerket. En liten aluminiumsring ble forsiktig festet rundt venstre bein, med et unikt nummer og adresse Stavanger Museum. Den vesle fuglefamilien ble holdt under oppsyn, og til guttenes tilfredsstillelse kunne de oppleve at alle fem ungene vokste opp. I Tønsbergs Blad ble hendelsen beskrevet og kommentert: ”Man vet ikke sikkert hvor de overvintrer, men rosenfinker fra Sverige og Finland trekker normalt mot syd-øst, muligens helt til India. Andre trekker vestover, og arten besøker årlig Shetland. De 23 fuglene som hittil er ringmerket av denne arten i Norge, vil kanskje gi et klarere svar på dette”. Så ble saken glemt, sommeren var varm og god, og skolen stod snart for døren.

Ringmerking og gjenfunn

Dødeligheten blant småfugler er voldsomt stor. Kanskje så mange som åtti prosent dør første leveår. Blant trekkfuglene er antakelig dødeligheten aller størst, mange flyr langt, over fjell og skog og store havstrekninger. Av de over sju millioner fuglene som er ringmerket i Norge siden 1914, er det bare en svært liten andel som er gjenfunnet. For småfugler er visst gjenfunnsandelen ikke mer enn 0,1 promille. På trekket dør småfugler over havet, de stuper i ørken og fjell og forsvinner i busker og kratt. Og når de dør, tar det ikke lang tid før de er spist opp eller råtnet og blir borte. Sjansen for at en ringmerket småfugl skal bli gjenfunnet, er som å finne en nål i en høystakk. Du kan jo tenke deg selv, hvor mange du kjenner som har funnet en liten fugl på bakken med ring om foten. Skulle det usannsynlige hende, at et menneske finner en død, ringmerket fugl før fuglen blir spist eller går i oppløsning, hvor mange vet hva de skal gjøre med ringen?

Sensasjonen fra Nordre Årø

Det utrolige skjedde. Da høsten kom, kjente våre venner fra Nordre Årø utferdstrangen presse på; de ”pakket snippsekken” og la på vei. I hvert fall en av dem må ha greid reisen til vinterkvarteret, og sannsynligvis har den kommet hjem til Nøtterøy igjen neste vår. Tre ganger har den lagt ut på den strabasiøse reisen mellom Nøtterøy og det østlige India, før den i mai 1974 ble funnet død i byen Kattakurgan i Samarkand i nåværende Usbekistan. Etter all sannsynlighet var den på vei hjem til Nøtterøy igjen for tredje gang da noe må ha skjedd, og den døde ca. 5000 kilometer hjemmefra. I Tønsbergs Blad 24. juli samme år sier en av ildsjelene på Store Færder: ”I ornitologiske kretser er dette sensasjonelt, det er så fantastisk at jeg nesten ikke tror det selv.” Det er sensasjonelt at en så liten fugl, som veier bare 20 gram kan tilbakelegge slike avstander over så ugjestmilde områder. Det er sensasjonelt at en så liten fugl, som er ringmerket i så lite antall, blir gjenfunnet i så eksotiske strøk. Og det er sensasjonelt at dette ringmerkingsfunnet gav oss svar på spørsmålet om hvor de vestlig etablerte rosenfinkene tilbringer vinteren. En finsk doktoravhandling et par år seinere brukte fuglen fra Nordre Årø som argument for at nordiske rosenfinker overvintrer i de samme områdene som sine østlige frender.

En hyggelig fugl i skjærgården

Forhåpentligvis kom noen av søsknene til vår helt tilbake til Nordre Årø og kunne etablere nye familier i Nøtterøys skjærgård. I dag er rosenfinken ikke så sjelden på øyene, og er man heldig og oppmerksom, kan man hver vår høre den vemodige, velklingende plystretonen som er rosenfinkens sang – og som engelskmannen beskriver som ”pleased to meet you”.