Tore Dyrhaug (Njotarøy 1993)
Tre ganger i vårt århundre har Nøtterøy spilt en direkte eller indirekte rolle i vår felles militære historie. Første gang var i 1905 da svenskene hadde konkrete planer om å angripe Nøtterøy for derfra å kunne beskyte festningen på Håøya, som beskyttet marinens reserveflåtebase i Melsomvik. Annen gang var 8. april 1940. Da gikk oppsynsskipet «Pol III » ut fra Kjøpmannskjær mot sitt fatale møte med den tyske invasjonsstyrke, som for slukte lanterner skulle gjennomføre overraskelsesangrepet mot Oslo. Dette er historien om hvordan okkupantene tok i bruk den gamle bygdeborgen Vardås.
Tredje gang var våren 1945. Tyskerne sto militært beredte i Norge med gode forsyninger, intakt moral og mer enn 360000 mann. Men det ble ingen fanatisk sluttkamp i Festung Norwegen. Festningen var ikke helt ferdig, blant annet var ikke et batteri som skulle stenge Oslofjorden komplett. Det fantes selvsagt mange andre grunner til at tyskerne kapitulerte fredelig og ordnet i Norge 8. mai 1945, men det er en spennende tanke at det uferdige anlegget på Nøtterøy var en liten brikke i vurderingen.
Vardås blir anlagt
Alt sommeren 1940 begynte tyske eksperter å evaluere de norske kystfestninger de hadde overtatt siden 9. april og i ukene som fulgte. De fleste ble avskrevet som ubrukelige, bygget som de var i det alt vesentlige rundt 1905. Fra 1941 begynte tyskerne å bygge ut «Festung Norwegen» med nye og tidsmessige anlegg, fra flyplasser, depoter, kommandoanlegg, og tusenvis av mindre og større festningsanlegg langs hele kysten. I mars 1944 var turen kommet til Nøtterøy.
Da fikk Kommandierender Admiral Norwegen og Seekommandant Oslofjord i Horten den tyske marineledelsen i Berlin med på å anlegge et helt nytt batteri med tre kanoner på Vardås. Selve kanonmateriellet fantes for hånden, det var tre kanonløp med 38 cm kaliber som tyskerne hadde tatt som krigsbytte i Frankrike sommeren 1940 , opprinnelig beregnet på det helt nye franske slagskipet «Jean Bart». Vardås skulle bestykkes med noe av det tyngste artilleri tyskerne benyttet i Norge. Batteri Vara ved Møvik ved Kristiansand var også på 38 cm kaliber, bare batteri Trondenes ved Harstad og batteri Engeløy syd for Vestfjorden hadde større kaliber, 40,6 cm.
Veien mellom plan og iverksettelse var ikke lang. Hele området rundt den gamle bygdeborgen Vardås (89 m.o.h ) ble rekvirert fra de to Hengerød- gårdene, og arbeidet ble satt i gang. Utbyggingen ble organisert av Organisation Todt i nært samarbeid med Krigsmarinens egne eksperter. Penger manglet ikke, heller ikke arbeidskraft. Den var en blanding av tyske formenn og spesialister, norske frivillige som under hele okkupasjonen var lokket av de generøse lønningene, og russiske krigsfanger, offiserer fra fangeleiren på Bergan, rundt det nåværende vaskeriet. Vardås fikk Feldtpostnummer 0018.
Arbeidet pågikk for fullt sommeren og høsten 1944, vinteren og våren 1945. Det ble arbeidet på skift, dag og natt, uten hensyn til vær og vind. Den lokale byggeledelse var innkvartert i det rekvirerte pleiehjemmet på Oserød. Det tyskerne rakk før frigjøringen i mai 1945, var å gjøre veiene i området ferdige, en hel del rom og ganger innsprengt i fjell, dessuten å bygge opp solide murer hvorpå det kunne monteres de kraftige traverskranene som skulle løfte kanonrørene på plass. Av de tre planlagte stillingene, ble bare en helt ferdig, den øverste eller nordligste. Den sydligste var nær komplett i mai 1945; den midterste ble bare et utgravd hull i bakken. Den fullførte kanonstillingen besto av fem hovedkomponenter:
1) Selve betongfundamentet med pivotblokk ( kanonens dreiepunkt ) og en betongring med en ytre diameter på ca 30 meter.
2) Overdekket løpegang rundt selve fundamentet og innsprengte rom i fjellet bak stillingen for generatorer og ammunisjon bl.a.
3) Kanonfundamentet, lavetten, som kunne dreies 120 grader med skjoldhuset og bar i seg selve våpenet eller «røret», som det heter blant fagfolk.
4) Selve røret, med en innvendig diameter på 38 cm, og en tykkelse på selve godset ved munningen på ca 10 cm. Vekten på røret var ca 93 tonn, hvert gram høykvalitetsstål som burde kunne tåle avfyring av ca 250 prosjektiler.
5) Over og rundt vuggen og bakerste del av røret med sluttstykke var bygget et skjold av panserstål som kunne motstå direkte treffere fra splintbomber og moderate kanonkalibre.
Uten spesialstudier i det som måtte finnes tilbake av det tyske Marineartilleriets arkiv i Freiburg i Tyskland, er det vanskelig å gi mange detaljer om den tyske virksomheten på Vardås fra mars 1944 til mai 1945. Men planen var å ha en mannskapsstyrke på 900 mann når alle tre kanonstillinger var ferdige. Lokalavisen, som ellers kan være en brukbar kilde til mangt som skjer, var av naturlige grunner helt taus om det tyske batteriet. Etter all sannsynlighet ble de tre franske rørene fraktet opp til Vardås ved juletider 1944. De kom med båt til Tønsberg og ble så hver for seg fraktet utover Nøtterøy på en spesiallaget kanontralle med 48 hjul. Trallen ble trukket av en beltetraktor, og i alle motbakker strødde tyskerne grov pukkstein under beltene for ekstra veigrep.
1945
Det er stadig uklart hvor mange skudd som ble avfyrt fra Vardås før kapitulasjonen i mai 1945. En nabo til Vardås skriver i Tønsbergs Blad 14. desember 1945 at tyskerne ikke våget å avfyre mer enn to skudd- med redusert ladning. Frykten skulle etter skribentens mening skyldes at betongarbeidet var elendig på grunn av sabotasje. Han konkluderte med at hele rukkelet burde fjernes. Enhver kan i dag, mer enn 48 år senere, ved selvsyn slå fast at Vardås-stillingene er like solide som alt annet tyskerne bygget i betong. Myten om «sabotasje» var et hyggelig håndslag til russerne og en slags unnskyldning for de norske frivillige. Og det kunne de ha behov for. Sannheten er nok en annen. Ved frigjøringen etter 8. mai, rykket Milorgkarer fra Nøtterøy straks inn på området etter at tyskerne hadde dratt. Ikke bare fantes etterlatte håndvåpen og ammunisjon, men også verdifullt verktøy og ikke minst 216 38 cm granater, store mengder karduser (kruttladninger) og 26 tonn luftvernammunisjon. Dette vaktholdet varte til Milorg ble dimittert i juli 1945 og ble overtatt av de frivilige som på nasjonal basis ble improvisert.
Engang på høsten 1945 kom amerikanske artillerister på besøk til Vardås. Deres interesse rent teknisk; hvordan hadde tyskerne løst de mange praktiske problemene ved skyting mot mål over 40 kilometer borte? Anlegget på Vardås ble derfor gjennomgått i detalj, i likhet med andre tunge batterier i Norge, Danmark og andre tyskokkuperte land. I den bindsterke amerikanske rapporten «German seacoast defences European Theater » går det frem at man hadde snakket med den tyske sjefen på Vardås, løytnant Riedel som hadde fortalt at det ble avfyrt i alt seks granater fra Vardås, alle fra øverste stilling og alle med full ladning. Det er vanskelig å trekke en slik opplysning i tvil av noen rimelig årsak.
I praksis betyr dette at store deler av Nøtterøy seks ganger sent på våren 1945 må ha hørt smellet fra avfyringen. Først ble selve granaten eller prosjektilet ladet inn i kammeret. Den veide 800 kilo. Deretter kom selve drivladningen i form av fire karduser med en samlet vekt på ca 290 kilo. Vardås fort, eller Marinektistenbatterie 6/501 som var den offisielle tyske betegnelsen, var anlagt som forsvar mot inntrengende allierte overflatefartøyer i ytre Oslofjord.
Skuddavstanden var avhengig av elevasjonen på røret, men med optimal elevasjon, ca 50 grader, kunne granaten tilbakelegge en strekning på 43000 meter. Det tilsvarer avstanden Vardås-Sarpsborg eller mer enn den dobbelte avstanden ut til Færder fyr. Et inntrengende krigsskip som fikk en direkte treffer av 800 kilo stål og sprengstoff som kommer med flere hundre meter i sekundet, ville være ille ute. Vardås hadde også lettere prosjektiler, vekt 495 kilo. En slik Siegfridgranat kunne gå hele 55 kilometer.
Treffsikkerhet både var og er artilleriets hovedproblem. Tyskerne planla derfor å knytte ildledelsen av Vardås-batteriet til en radar, «Funkmessortungsgerat 214» som hadde en effektiv avstand på 55 kilometer. Det er noe uklart hvor langt tyskerne kom i installasjonen av denne radaren.
1949
Så kom kapitulasjonen og frigjøringen. En kanonstiling var komplett ferdig og prøveskutt. En stilling var nesten kampklar. Den tredje var bare et hull, Vardås kom under norsk militær ledelse. Spørsmålet ble om festningen hadde noen fremtid, om den burde avvikles, opprettholdes, eller endog ferdigstilles. Intet skjedde. Det var stille om Vardås til våren 1949. Da ble det klart at franske myndigheter ville ha tilbake sine tre rør, men var villig til å erstatte dem med tre tyske som hadde stått i Batterie Todt ved Calais. Selv om konstruksjonen var litt ulik, var kaliberet det samme.
Så begynte demonteringen av de to kanonene og frakten av de tre franske rørene inn til Ørsnes. Denne gang var media til stede, og Tønsbergs Blad fulgte operasjonen i flere reportasjer i måneden mellom 8.juni og 9.juli 1949. Alt så ut til å gå godt, og det franske lasteskipet «Garonne» kom til Tønsberg med sin tunge ex-tyske last den 5. juli om ettermiddagen. Til å foreta de ca 100 tonn tunge løftene hadde de militære myndigheter chartret flytekranen Goliat fra Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord. Men natt til lørdag 9. juli skjedde fadesen. Bryggekanten ved Sementvarefabrikken klarte ikke den samlede vekten av ett fransk og ett tysk rør pluss den tyske kanontrallen med 48 hjul.
Alt raste ut i Kanalens mudder. Bergingsoperasjonen ble en nasjonal begivenhet, dekket av mange aviser og selveste Filmavisen og nevnt i høstens utgave av Hvem Hva Hvor. Til alt hell for alle de berørte parter lyktes det å berge både rør og kanontralle ved hjelp både av dykkere og Goliat. I dagene etter 14. juli kunne operasjonen fortsette uten hindringer og «Garonne» forlate Tønsberg med bokstavelig talt tunge minner fra Nøtterøy.
Så var det igjen taust om Vardås. De tre ex-tyske rørene var på plass, og høsten 1950 må de to mest ferdige stillingene ha fått ferdigmontert hvert sitt kanonløp. Fredag 20. oktober 1950 smalt det. Prøveskytingen var annonsert, folk på gårdene Roppestad, Kårød og Hengerød var bedt om å ta ned alt løst fra veggene. På pleiehjemmet på Oserød satt de gamle med åpne vinduer og ventet på smellene.
Og de kom, så tordnende kraftig klokken 1300 og 1620 at bygningene på de tre gårdene ble påført betydelig skade som følge av det enorme lufttrykket av en granat på 800 kilo som hadde en munninghastighet på mer enn 1000 meter pr. sekund.
Rent militært ble prøveskytingen en suksess og granatene traff sjøen etter 40 sekunder, som planlagt. Men ødeleggelsen av sivil eiendom var en misere, og Forsvaret måtte selvsagt betale for all opprydding og gjenoppbygging. Spørsmålet ble om man midt på ellers fredelige Nøtterøy kunne ha forsvarsvåpen av en type som kunne være dødelig for en fiende, men som garantert var skadelig for de naboer man også ville beskytte.
Avviklingen
Så igjen ble det stille om Vardås. Ingen sinte leserbrev fra fredsvenner og miljøaktivister, ingen oppsøkende journalistikk, ingen lenkegjeng med TV (film)-kontakter foran porten. Vardås’ skjebne ble endelig beseilet i 1957. Og det i en stortingsproposisjon. Forsvarsdepartementet var kommet til at de tyngste ex-tyske batterier langs kysten hadde utspilt sin rolle, I 1958 fikk skraphandlerfirmaet Olav Teigen på Hokksund kontrakt med Forsvaret på å omgjøre Vardås festning til skrapjern, og ca 15 mann fra dette firmaet og Høsveis fra Hønefoss hadde arbeid på Vardås i mange måneder dette året. Alt ble demontert og rørene skåret opp i meterlange håndterlige skiver. Og det aller meste ble fraktet bort, delvis til Spigerverket, delvis til eksport.
35 år er gått. Bortsett fra den nær evigvarende betongen er alt borte på festningen Vardås. Men ikke absolutt alt. Den store traverskranen ble solgt i 1958, og befinner seg på et jernbanesidespor nord for Nesbyen i Hallingdalen den dag i dag. Ellers var Vardås base for HV på Nøtterøy til vinteren 1993. Da fant de ansvarlige myndigheter ut at «peace in our time» igjen er inntrådt, og Vardås-området ble rensket for alt militært, unntatt data- og sambandsstasjonen som fortsatt har fått leve inne i fjellet under selve fjelltoppen. Området er stadig militært, men ingen vil lenger bli jaget om de vil bese restene av den festningen som engang skulle sperre adgangen til Oslofjorden.
Denne artikkelen er inspirert av den fredagskjappen Tønsbergs Blad og Nøtterøy Historielag arrangerte til nettopp Vardås den 14. mai i år. (1993). Interessen for lokalhistorie generelt og militær lokalhistorie synes stigende, derfor dette bidraget. Intet av det som er presentert er suget av eget bryst. Også en lokalhistoriker må bygge på kilder og andre mennesker som sitter på hver sine biter av fortiden.
Av kilder vil jeg fremheve Fjørtoft: Tyske kystfort i Norge, ulike artikler i Tønsbergs Blad, gjort lettvint tilgjengelig gjennom Prosjekt Avisregistrering, tyske dokumenter i Fylkesmuseets eie, St.prop nr 23 1957, Campell : Naval Weapons of World War II og heftet Schuss und Waffe nr 1 1984 i tillegg til den amerikanske rapport om de kyste kystfestninger, nevnt tidligere.
Av personer vil jeg spesielt takke Trond Borsheim, Kårød gård, Robert Varpe og Rune Sørlie for utlån av fotos, artilleriekspertene Dag Sundkuist og Svein Wiiger Olsen, begge Drammen, kommandørkaptein Odd T. Fjeld , Riksarkivet og Olav Teigen, Hokksund for verdifulle tips og henvisninger.
Noter 2016:
Vimenn skrev en artikkel om kanonene i 2008: Kjempekanonene på Nøtterøy
Bilder og video fra transport, rør i vann samt «Maks elevasjon» er lagt til i 2016 ved digitalisering
