Veinavngiverne Arenfeldt og Berge

Olav Hoff (Njotarøy 1988)

«Vern av stedsnavn kaller på ansvarsfølelse og pietet, vår store skatt av stedsnavn er en del av vår kulturarv, det er vår plikt å verne om dette». Kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsens ord i Stortinget i mars 1963 har en spesiell appell til lokale gatenavn/veinavnkomitéer med mandat å finne navn som presumptivt skal bestå for all tid.

På Nøtterøy har vi hatt offisiell navnkomit siden 1956, først kalt gatenavnkomit, fra 1964 veinavnkomit. Retningslinjer for arbeidet har stort sett vært:
1. Å bevare vår kulturarv ved å anvende gamle stedsnavn som for en del holder på å gå i glemmeboka.
2. Å bruke navn som holder mål estetisk og ikke kan bli til sjenanse for oppsitterne.
3. For orienteringens skyld prøve å samle navn fra samme begrepsområde innen bestemte strøk.
Å bruke personnavn på gater og veier er en delikat og ømtålig sak. På Nøtterøy har nemnda vært noe restriktiv når det gjelder dette, men noen personer med rikspolitisk eller lokal betydning har likevel fått sine navn hedret ved veidåp.

Arenfeldts vei

Admiral Jacob Arenfeldt var født 1723 i Kerteminde, Danmark, g. 1750 m. Sophie Sibille Nissen. I 1769 er han sjef for orlogsskipet St. Croix, 1771 overlos i Det søndenfjeldske Norge, 1777 kommandør, innrulleringssjef og overlos i Christiansands distrikt. Samme år skriver at han har kjøpt «et Jordbrug på Nøtterøe Land i Grevskabet Jarlsberg». (Ørsnes, gårdsnr. 2) Kjøpet fant sted i 1772.
Arenfeldt eide også Mellom Smidsrød (solgte halvparten, vesentlig innmark, til Peder Mikkelsen i 1773), Øde Smidsrød, Holmen eng, part av Aulerød i Sem, part av Søndre Munkerekka. En tid var han også eier av Stenskanalen og briggen Dorothea.

Som partseier i Munkerekka er admiral Arenfeldt blitt en legendarisk person på stedet. Det sies at han oppholdt seg der om somrene, og gamle folk påstod å ha sett ham i mørke høstkvelder, kjørende i rasende fart med to svarte hester.
Dette er et typisk vandresagn, de svarte hestene går igjen i fortellingene om den mektige borgermester Anders Madsen i Tønsberg og hans befatning med trelasthandelen. Men Anders Madsen hadde Gamle-Erik som skysskar og hadde solgt sin skygge til djevelen, i likhet med hovedpersonen i Adalbert von Chamissos pikareskroman om Peter Schlemil og hans underlige historie.

Jacob Arenfeldt ble kontreadmiral 1783 og utnevntes til eskadresjef for den flotiljen som skulle støtte den norske armeen i det som er blitt kalt Tyttebærkrigen. Imidlertid var Arenfeldt blitt satt under tiltale for egenmektig opptreden som flotiljesjef og var nær ved å bli stilt for krigsrett da han døde på Ørsnes høsten 1788. Kronprinsregenten, (senere kong Frederik VI) stanset da saken mot han ved kongelig resolusjon.

Admiral Arenfeldt stod høyt i Nøtterøyfolks bevissthet, hans minne ble hedret ved at han er gravlagt i kjelleren under alteret i Nøtterøy kirke.
Som et kuriosum kan nevnes at sønnen, Jacob Arenfeldt jr., som også ble dansk-norsk admiral, i 1785 ble dømt til en måneds arrest for å ha overfalt toller Koss i Tønsberg, fordi denne hadde anholt Arenfeldts «Dreng» under et forsøk på å smugle inn varer uten passerseddel.

Se ellers: T. A. Topsøe-Jensen: Officerer i den dansk-norske Søetat 1660-1814. I. Kbhv. 1935.

Abraham Berges vei

Abraham Theodor Berge var født i Lyngdal 1851 og gift med Anne Elisabeth Kvileberg. Hans karriere er bemerkelsesverdig. Arbeidersønnen fra Lyngdal (i slekt med Eidsvollsmannen Teis Lundegaard) ble lærer i Vanse på Lista (med eksamen fra kirkesanger Reinert Rødlands lærerlærlingskole i Lyngdal), lensmann og bonde i Vanse, amtmann fylkesmann i Vestfold fra 1908.

Som politiker var Berge herredsstyremedlem og ordfører i Vanse, representant i de fleste Storting 1891-1925, odelstingspresident, kirkeminister og finansminister.
Han var statsråd i Michelsens regjering og gikk i 1905 sterkt inn for politisk samling, senere medlem av Løvlands og Konows regjeringer.

Fra opprinnelig radikal venstremann og generalsekretær i partiet utviklet Berge seg i konservativ retning, sluttet seg til Det Frisinnede Venstre og ble til slutt statsråd i Otto Halvorsens andre høyreregjering. Da Halvorsen døde, tok Berge over som statsminister i 1924. Regjeringen Berge falt samme år på forslag om å oppheve brennevinsforbudet. Som statsminister tok han på seg ansvaret for fremgangsmåten ved statsstøtten til Handelsbanken 1923 og ble stilt for riksrett 1926, men ble frikjent, riktignok under dissens.

Berge var som politiker kjent for sin klare opptreden i diskusjoner, sin evne til samarbeid, sin sans for kulturutvikling og åndsfrihet. Trass i sine politiske omskiftninger holdt han alltid fast på sin ungdoms idealer. *

Abraham Berge var knyttet til Nøtterøy fra 1908, da han kjøpte Svend Foyns hus på Ramdal, der han innrettet amts/fylkeskontor i den vesle sidefløyen (senere Ravndal Restaurant og Gjestgiveri).
Svend Foyn hadde 1877 latt oppføre dette huset på Ramdal, ikke bare som skatteflukt fra Tønsberg, men fordi en tomt han hadde i Østre Teglhagen ble delt i to av Jarlsbergbanens trasé.
Berge hadde brygge og båt i Danholmsund, som dengang skilte Danholmen fra Nøtterøy. Hver vår, når isen løsnet i Vestfjorden, måtte personalet på amts/fylkeskontoret dra ned til Danholmsund og hjelpe til med å sette båten på vannet. Idyll!

Sterkt interessert i lokalhistorie ga Abraham Berge ut disse bøkene: Listerlandets kystværa og kaperfart 1807-1814, (1914) og Lista. En bygdebok (1926).

Han døde på Ørsnes i 1936.

Litteratur:

Lorens Berg: Nøtterø. En bygdebok. Kra. 1922.
Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slekthistorie. I—II. Gjøvik 1971.
Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene. Sandefjord 1986.
Apenes/Dyrhaug: Tyttebærkrigen. Oslo 1988.
Norsk biografisk leksikon.