«Velholdt anlegg med høy bevaringsverdi»

Av Svein Hermansen (Njotarøy 2008)

Bolærne etter 90 års militært nærvær 

Alle norske bygder med respekt for sin egen, lokale historie og kultur har et bygdetun. Ikke Nøtterøy? Jo, vi har! Nøtterøy-folks interesser og identitet har vært – og er nært knyttet til sjøen og skjærgården. For hundre år siden hadde 80% av mannfolkene sitt yrke på sjøen. I dag er øyene vår viktigste arena for friluftsliv og rekreasjon.

”Det er og blir havet, kysten, skjærgården, blikket mot horisonten som er den viktigste kilden til den nøttlandske identiteten, og slik må det være.” sa Nøtterøy-gutten Thomas Hylland Eriksen i et foredrag i Nøtterøy Historielag våren 2004.(1)
Eie Andersens bøker om skjærgårdsfolket blir slukt av gamle og unge. Begeistringen sto i taket da kystartilleriet ga slipp på Bolærne i 2004 og 40 nye øyer, holmer og skjær kunne innlemmes i vårt lokale paradis. Hvor skulle et bygdetun for Nøtterøy ligger om ikke i skjærgården og knyttet opp til kystkulturen?

Velkommen til Jensesund!

Spor etter mennesker på Bolærne kan følges mer enn 3000 år tilbake. Fire ruvende gravrøyser, den ene på Ravneberget rett opp for Jensesund, kan ta pusten fra alle med interesse for historie. (2) Med en diameter på rundt 17 meter og en høyde på nærmere 3 meter er røysa på Ravneberget en av de største i Nøtterøy kommune. Røysa ble i 1867 ”udkastet” – som arkivar Nicolaysen i sin rapport fra 1869 uttrykker det – og det ble funnet to gravlegginger med kister av kantstilte stein og heller oppå. (3) Losene hadde uthavn i Kongshavnsund på 1500-tallet. Det beviser misvisningen på kompassrosa som er hugget inn i fjellet der. (4) Våren 1631 var Mellom Bolæren møtested for noen av Norges mektigste menn. Da møttes fem adelsmenn på øya for å sette opp et fellesbrev til kansler Friis i København. (5)

De første øyboere

I 1645 finner vi i følge skattemanntallet den første fastboende på øya, Mons Bollæren. I 1655 ble han knepet av futen og måtte bøte 20 riksdaler fordi han i hemmelighet hadde ”berget” tauverk fra et skipsvrak som drev i fjorden.
Nå skjøt bosetningen fart, og i 1657 bodde også Hans og Lage på øyene og hadde både kuer, sauer og geiter og sikkert også koner og barn. (6) I 1780 ble det bygget et kornmagasin på Bolærne, sannsynligvis i Jensesund. Under Napoleonskrigen 1807–14, ble det flyttet til Kaldnes og har siden tjent mange formål. I dag står det på kystkultursenteret og kalles ”Riggerloftet”. Skipper Samuel Lindholm på Hvalø forpaktet Mellom Bolæren i 1810, men flyttet ikke hit. Etter hvert kom det nå flere familier til øya. De fleste festet tomt til hus med hage mot en årlig avgift til greven på Jarlsberg. (7)

Slottsmur og grevestue

Slottet i Oslo står på steinmur fra Bolærne; de første av mange kommersielle steinbrudd på Nøtterøy lå nemlig her, på Vestre og Mellom Bolæren, Jenseskjær og Knappen. Byggingen av slottet startet i 1820-årene. (8) Øyene tilhørte Sem kongsgård, den senere Jarlsberg hovedgård, til de ble ekspropriert av forsvaret i 1916. Alle som bodde her var leilendinger under grevskapet. ”Greven” selv, Peder Anker Wedel Jarlsberg (1809–1893), bygde seg distriktets kanskje aller første fritidsbolig på Mellom Bolæren omkring 1840. Både greven og grevinne Hedvig likte seg godt her ute om sommeren. Landlig idyll, friluftsliv, bærplukking, torskefiske og jakt på hare og fasan ga atspredelse og velsmakende måltider. Fornemme folk kom på besøk, ja det sies at selveste kong Oscar 2. var gjest hos greven. De fastboende forpaktere forsynte herskapet med hjemmebakt brød og frisk melk. (9) Den toetasjes tømmerbygningen Grevestuen ligger fortsatt ved kulturstien mellom Jensesund og Kongshavnsund. Den og det parkmessige landskapet omkring blir nok det neste restaureringsobjektet til Mellem–Bolærens Venner.

Fingeræne rydder Rydningen

I 1859 fikk sjømann og fisker Christian Fenger Martini (1821–97) forpaktningskontrakt på byggetomt og hage i Rønningen, Jensesund. Hovedbygningen ble bygget i laftet tømmer ca. 1860. Mellom Bolæren hadde i 1866 et dyrket areal på 20 mål. ”Fingeræne”, som sønnene til Christian ble kalt, var velkjente navn på Nøtterøy og i hvalfangst kretser. (10)

Forsvaret overtar

I 1916 overtok forsvaret Bolærne. Greven og de andre som bodde her, ble jaget på land. Bakgrunnen var den første verdenskrig, med behov for kystforsvar og nøytralitetsvern. 90 år fulgte med Adgang forbudt! Det ble sprengt og sementert, miner ble lagt ut og kanoner montert. Østre Bolæren ble rasert, og gravhauger ble ødelagt. Likevel klarte ikke festningen å forsinke invasjonen 9. april 1940 med et eneste minutt. I de fem årene krigen varte, var det tyskerne som sto for vansiringen av øyene. Grevestuen huset tyske offiserer.

Russiske krigsfanger i dødsleir

Fra høsten 1943 til sommeren 1944 ble 300 russiske krigsfanger benyttet som arbeidskraft på Bolærne. Fangeleiren lå ved Kongshavnsund. Fra desember 1944 til krigens slutt huset leiren krigsfanger med smittsomme sykdommer. Dødeligheten var stor under de elendige forholdene. En kirkegård i en av sydbuktene vitnet i etterkrigsårene om denne dystre delen av vår lokale historie.

Militære boliger og feriesteder

Strandsitterstedene ble nyttet til boliger og feriesteder for militært personale. I Grevestuen ble offiserer innkvartert, og senere ble den benyttet av lottene i Vestfold til ferie- og kurssted. Men de gamle husene var nok for tarvelige, og etter hvert flyttet offiserer og teknisk personell inn til fastlandet. Så satte forfallet inn. Skogen vokste tett inn til veggene, greinene feide ned taksteinene, lekkasjer og råte ble en naturlig følge. Manglende vedlikehold gjorde bygningene kondemnable og forsvaret kvittet seg med verdifulle, men brysomme kulturminner ved hjelp av fyrstikker og flisehugger. Men noe står igjen: Det såkalte Grøndahls hus på Østre Bolæren, hovedhus og tre sidebygninger til småbruket i Nordre Jensesund og hovedhus, sjøbu og to driftsbygninger til småbruket Vestre Rydningen (Rønningen). Og sist, men ikke minst den praktfulle, toetasjes tømmerbygningen – Grevestuen!

Bevaringstanken våkner

Eie Andersen, mannen som framfor noen har løftet skjærgårdsfolket og dets historie fram i lyset, må gis æren for å ha startet den prosessen som vi nå ser resultatene av. Under sitt arbeid med bøkene om øyfolket må det ha ergret ham at de håndfaste minnene råtnet ned og at de i tillegg var fullstendig utilgjengelige for allmennheten. Han skrev et brev til daværende forsvarsminister Jørgen Kosmo og la fram sitt syn på sakene. Han fikk svar der statsråden foreslår å flytte alle de bevaringsverdige bygningene inn til fastlandet. Nå begynte ting å skje. Daværende ordfører Svein Harding Hansen, plansjef Thore Holm og Eie Andersen møtte hos forsvarsministeren. Det de ønsket var tillatelse til å ta vare på kulturhistoriske minnesmerker og bygninger på Mellom Bolærne, samt få i stand en ordning for kontrollerte besøk på øya. Forsvarsdepartementet ga et direktiv til Østlandet Sjøforsvarsdistrikt om å opprette en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen la fram sin sluttrapport 3. mars 1998, og Kulturminneprosjekt Mellom Bolærne var på skinner.
Rapporten inneholdt plan for bygningsmessige tiltak og guidede turer. Under ledelse av historielagets formann og plansjef i Nøtterøy kommune, Thore Holm, og i samarbeid med forsvaret, ble det i 1998–2001 arrangert 14 turer til Mellom Bolæren. Transporten ble besørget av forsvaret med den daglige ”Bolærbåten” fra Jarlsø. Turene var svært populære, og over 500 personer deltok. Øyene hadde vært hermetisk lukket for vanlige folk i 80 år og mange undret seg på hva som fantes der ute. Det de fikk se var vakker natur, overgrodde og ”utkastede” gravrøyser og bygninger i sterkt forfall.

Historielaget tar initiativ – forfallet stoppes

Med de bygningsmessige tiltak gikk det smått. Forsvaret fulgte ikke opp rapporten med nødvendige penger, og Nøtterøy kommune var naturlig nok heller ikke særlig interessert i å bruke midler på statlig eiendom. Løsningen ble dugnad i regi av Nøtterøy Historielag. Formannen fikk med seg dugnadsgjengen fra Fagertun, senere vervet han frivillige på medlemsmøtene. Oppsynsmann Bjørn Kaltvedt var med på befaring og ga råd om hva som burde gjøres. Transporten til og fra øya skjedde i førstningen med ”Bolærbåten”. Etter hvert stilte en fast dugnadsgjeng under ledelse av Olav Erikstad rutinemessig opp. Verktøy og materialer ble også stort sett skaffet til veie ved ”dugnad”. De første årene dreide arbeidet seg stort sett om å sikre bygningene mot ytterligere forfall. Presenninger ble lagt over utette tak, vinduer reparert, trær som sto for tett inntil bygningene ble fjernet. Det var en stor dag da man for første gang kunne se bygningene i Nordre Jensesund fra sjøen.

Bygningene restaureres

Mange ristet på hodene til tanken om å sette i stand de forfalne bygningene. De fleste av den var jo nærmest av kabriolet-modell. Men dugnadsgjengen økte i antall og etter hvert kunne man tenke på full restaurering. Skjærgårdstjenesten hjalp til med transport når man hadde fått tak i noen ruller med takpapp, noen paller med brukbar, tidsriktig takstein eller trematerialer. Persontransporten foregikk med snekka til Kjell Andersen og joller. Brygge var et problem, – inn til steinbrygga var det for grunt. Man ankret i sundet og gikk i jolla. Etter hvert fikk man tak i en gammel flytebrygge til forlengelse av den eksisterende steinbrygga. Hvor kom pengene fra? Litt fra Historielaget, litt private gaver og en stor del som det ikke kan gjøres rede for. Man brukte eget verktøy, egne motorsager som man fylte med egen bensin. Dette forandret seg drastisk til det bedre da Nøtterøy kommune ble eier av øyene i 2004. Nå fikk man både traktor, spiker, bensin og mye, mye mer på kommunalt budsjett. Allerede før kommunen ble eier av øya og bygningene, lånte man et lite mobilt sagbruk (dette ble senere kjøpt). Nå kunne man gå løs på den forhatte ”tyskergrana” (Harz-gran), som forsvaret en gang i mellomkrigstiden hadde plantet på de 20 målene med innmark. Ca. 800 grantrær er hugget, og en tredel av stokkene ble etter hvert skåret til materialer som har kommet godt med i restaureringen av uthusene og til bygging av to nye toaletter.

Mellem–Bolærens Venner tar over

I en lunsjpause på tunet i Nordre Jensesund 30. august 2005 ble ”Mellem–Bolærens Venner (MBV) stiftet med Ole Kristian Andersen som leder, Finn Holland som sekretær og Ragnar Gunnarsen som prosjektansvarlig. Noen kasserer ville man ikke ha; kommunen som eier fikk ta det økonomiske ansvaret. Det var litt strid om navnet, men til slutt ble man enige om det gamle ”mellem” og entallsformen av Bolærne, som er det korrekte når det er snakk om bare en av øyene. Takket være en formidabel innsats hele sommeren gjennom, ikke minst av Reidun og Rolf Nyhus, kunne bruket i Nordre Jensesund overleveres kommunen ferdig restaurert 16. september samme år.

Rønningen restaureres på to år

Da det ble ymtet frampå at man også skulle ta fatt på bygningene i Rønningen, ble det igjen ristet på hodene. Gjennomsnittsalderen i gjengen var ca. 75 år, og selv om bygningene i Rønningen var i bedre forfatning enn de hadde vært i Nordre Jensesund, var det en stor jobb, og man blir jo ikke yngre med årene. Eller blir man kanskje det i Jensesund? Noen tuslet inn i ”jungelen” rundt husene i Rønningen og begynte å hugge de nærmeste trærne, så sola for første gang på 40 år kunne skinne på veggene. Etter hvert kom resten av gjengen etter, ja nye rekrutter kom til slik at 15–20 mann stilte til dugnad hver tirsdag og torsdag.

Fortjent ros fra fylkesadministrasjonen

I desember var fylkesadministrasjonens planavdeling på befaring på Mellom. I januar mottok Nøtterøy Historielag et brev hvor det blant annet sto: “Det søndre bruket, Vestre Rydningen, er i svært dårlig forfatning. Nøtterøy Historielag har igangsatt restaurering av bygningene. Det arbeidet som hittil er utført, er i samsvar med antikvariske prinsipper for restaurering. – Det nordre bruket på Rydningen (Nordre Jensesund) er allerede ferdig restaurert av historielaget. Arbeidet er utført på en forbilledlig måte, og gårdstunet framstår i dag som et velholdt anlegg med høy bevaringsverdi.”
Det tok åtte år å sette bruket i Nordre Jensesund i stand. Enten det skyldes mer erfaring, flere venner eller mer intens aktivitet, så tok det bare to år å sette i stand Rønningen med hovedhus driftsbygninger og sjøbu. Nå kan også dette bruket sees fra sjøen, og vi som trodde at det lå langt inne i skauen. I alt har vennene nedlagt 12.300 dugnadstimer på Mellom Bolæren verdsatt til 2,5 millioner kroner. Og arbeidet fortsetter. Rønningen kunne overleveres kommunen 7. september 2007.
Utpå høsten ble Mellem–Bolærens Venner tildelt Nøtterøy kommunes kulturpris.

Jensesund i dag

De åtte bygningene i Jensesund er satt i god stand, men trenger kontinuerlig vedlikehold. Grevestuen er sikret mot forfall, men trenger restaurering. Kulturlandskapet rundt småbrukene og Grevestuen bør gjenskapes, og her kan sauer gjøre en stor del av jobben for oss. Vegetasjonen rundt gravrøysa på Ravneberget er ryddet, og stien inn dit er merket og godt opptråkket av 500 barneføtter. Brygga i Nordre Jensesund bør forlenges. En sjøbu som vi kan se på et foto fra 1920 bør gjenreises. Planleggingen av begge disse prosjektene er på god vei, og gis det grønt lys fra myndighetene, blir de nok realisert i løpet av 2009.

Interiørene gjenskapes

Fra sluttrapporten til Østlandet Sjøforsvarsdistrikt 3. mars 1998 siterer vi følgende: “Møblering av Nordre Jensesund og Vestre Rydningen kan gjøres ved å skaffe tilveie gamle antikvariske møbler ol som tilhørte denne tiden. Menneskene som bodde her levde i trange kår med små krav, og det burde være en interessant oppgave for Nøtterøy kommune og historielaget å skaffe tilveie dette inventaret”. Kommunen har bevilget 50.000 kroner til inventar. Disse pengene og ikke minst sjenerøse gaver gjør at rommene nå begynner å minne om slik de kan ha vært for over hundre år siden. På loftet i Jensesund begynner det å bli en fin samling av ”og lignende”, gjenstander som hver for seg kan fortelle om dagliglivet til øyfolket. Ikke minst verdifulle er de ting vi har ”arvet” etter Eie Andersen. Torunn Andersen har også gitt tilsagn om at Eies samling av gammel fiskeredskap skal få plass i den nye sjøbua. Begynner dette å ligne på et bygdetun?

Framtidig bruk

Den beste metoden for å bevare gamle ting er å bruke dem! Rønningen er allerede tatt i bruk av Kystleden (et samarbeid mellom Oslofjordens Friluftsråd, Turistforeningen og Forbundet Kysten) som organiserer utleie av enkle overnattingssteder langs kysten. Til tross for sen annonsering var belegget sommeren 2008 ca. 60%.
Den kulturelle skolesekken har sørget for at foreløpig har 250 fjerdeklassinger fra Nøtterøy-skolene besøkt Jensesund i løpet av høsten. Her har de lært om skjærgårdskultur, og alle har de vært på gravrøysa på Ravneberget. Våren 2009 vil nye 250 fjerdeklassinger få det samme tilbudet.

Men Jensesund er for alle – derfor er det svært viktig at den virksomheten som foregår ikke virker privatiserende. Her skal alle være velkomne.

Mange aktører i skjærgården

Fulehuk fyr, hotell og restaurant og leirskole på Østre Bolæren, kystleden, taxibåt og kafé på Vestre Bolæren, flybåt, båtopplag i fjellhallene på Vestre, skjærgårdstjeneste, fiskere, gårdbrukere, sauebønder, opplevelsessenter, den kulturelle skolesekken og mange andre som driver sin virksomhet i skjærgården er i ferd med å organisere seg i et forpliktende samarbeid. Alle vil arbeide for å gi publikum økte muligheter til opplevelser i skjærgården. Her kan historielaget og Mellem– Bolærens Venner bidra vesentlig. Blir Jensesund Nøtterøys bygdetun?

Noter:

1. Thomas Hylland Eriksen: Fra føtter til røtter. Njotarøy 2004.
2. Elisabeth Skjelsvik: Ruvende røyser på Bolærne. Njotarøy 1991.
3. Jan Brendalsmo:”Een Øe langt fra Landet”. Nøtterøy kommune 1993
4. Johan Anton Wikander: Kompassrosen på Østre Bolærne. Njotarøy 1992.
5. Ole Henrik Gjeruldsen: Adelsmøtet på Bollærne i 1631. Njotarøy 2003.
6. Lorens Berg: Nøtterø, En bygdebok. 1922.
7. Sigurd H. Unneberg: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie. 1971.
8. Grete Horn: Da meislene sang på Nøtterøy. Njotarøy 2002.
9. Eivind Luthen: Fløyelsgrøt i Grevestuen. Njotarøy 1993/94.
10. Fritz Kristiansen: ”Fingeræne” tilbake på Bolærene. Njotarøy 1999.