«Vestfolds siste hedning» fra Gipø?

Av Frans-Arne Stylegar

En branngrav fra 1000-årene

Vikingtidens hedenske gravskikk ebber stort sett ut i løpet av 900-årene i Vestfold. Bare en håndfull graver tilhører 1000-tallet, og én av disse er fra Gipø på Nøtterøy. Da denne «hedningen” ble stedt til hvile i 1000-årene en gang, ble han den siste som ble gravlagt på slektens gravfelt på sletten umiddelbart vest for Seilerfjellet på Nordre Gipø.

Gravplassen hadde på det tidspunktet vært i bruk  i minst 200 år. Det er dessverre ikke mye bevart av dette vikingtidsgravfeltet på Nordre Gipø. I dag ligger det bare én gravhaug igjen, men det var mange flere her tidligere. Feltet bestod av et titalls hauger, og etter funn som kom inn til Oldsaksamlingen i Oslo i siste halvdel av 1800-tallet å dømme, hadde det vært enda flere hauger tidligere. Haugene på Nordre Gipø var temmelig små, slik flertallet av vikingtidshauger i Vestfold er. De hadde diametere mellom 4 og 6 meter og høyder som varierte mellom 30 cm og 1 meter. Så sent som i 1931 vet vi at store deler av feltet var i behold, men frem til 1960-årene gjorde potetdyrking og husbygging store inngrep i fornminnene.

Et sent funn

Gravfunnet fra 1000-årene kom inn til Oldsaksamlingen i 1880. Det består av en øks, et sverd og stykker av et kleberkar. Gjenstandene bærer tydelig spor etter å ha vært utsatt for sterk varme, og funnberetningen lar oss da også få vite at det ble funnet trekull og brente ben i haugen. Det er særlig øksen som avslører at vi har å gjøre med et meget sent funn. Den er meget bredbladet og ser nærmest middelaldersk ut. Sverdet og øksen viser at det dreier seg om en mannsgrav.

To kvinnegraver

Sammen med dette funnet kom også to andre funn til museet. En kvinnegrav fra første halvdel av 800-årene inneholdt utelukkende en forgylt draktspenne, mens en om lag 100 år yngre kvinnegrav inneholdt et rikt utstyr bestående av to ovalspenner (den ene forgylt), en syl, en sigd (med sagtenner i eggen, slik vikingtidssigdene på østlandet nesten alltid har), en saks, en kniv, fem pilspisser, to bisselmunnbitt, en nøkkel, en bronsenål, et bryne og en stekepanne, foruten trekull og brente ben. Det er mulig at denne siste graven faktisk er en dobbeltgrav, ettersom pilspissene og brynet oftest er mannsutstyr. Det doble settet med bisler kan også tyde på to gravlagte individer.

Flere Gipø-funn

Det første funnet vi kjenner fra Gipø, kom inn til Oldsaksamlingen i 1875. Da dreide det seg om et mannsgravfunn, og vedkommende var blitt gravlagt med komplett våpenutstyr — sverd, øks, spyd og skjold, foruten et kleberkar, en sigd, et bor og en fil. Graven kan dateres til ca. år 900. Samme datering har det foreløpig siste funnet fra Gipø som kom inn til museet. Det bestod av et sverd og en øks, og gjenstandene ble funnet ved jordarbeid omkring 1960. Trolig skriver det seg fra en utpløyd gravhaug, men vi kan ikke utelukke at det dreier seg om en flatmarksgrav. En enkeltfunnet øks som ble levert inn til Oldsaksamlingen i 1931, skal vi også helst regne som et gravfunn. Men vi vet ikke om øksen opprinnelig var eneste gravgods. Den er ellers av en type som var i bruk gjennom hele 900-tallet.

Yngre vikingtid dominerer på Gipø

Som vi ser, dominerer yngre vikingtid – 900- og 1000-årene – på Gipø-gravfeltet. Vikingtidsgravene fra Nøtterøy som helhet har en noe annen tidsmessig fordeling. Av ti funn som kan tidfestes til enten 800- eller 900-årene, stammer fem fra den tidligere perioden og fem fra den senere. I tillegg kommer 1000-tallsfunnet fra Gipø. Denne kronologisk jevne fordelingen er den samme som vi finner på fastlandet, i Stokke. Men generelt er det slik i Vestfold at funnene fra eldre vikingtid er i klart flertall i kystdistriktene, med Brunlanes og Sandeherred som typiske eksempler, mens enkelte innlandskommuner, Lardal, for bare å nevne én, har en stor overvekt av yngre graver.

– men ikke ellers i Vestfold

Men når vi passerer tiden rundt 950, avtar mengden graver kraftig. I hele Vestfold kjenner vi bare 16 vikingtidsfunn som sikkert er yngre enn ca. 950. Flere av disse sene funnene er løsfunne økser, og helt sikre kan vi ikke i slike tilfeller være på at vi har å gjøre med gravfunn. Bildet er imidlertid det samme mange andre steder i landet: I yngste vikingtid består gravgodset i mannsgravene ofte ikke av annet enn en øks.
Av sikre funn fra 1000-årene har vi kun fem i hele fylket. Tre av disse funnene inneholder ikke annet enn en øks, og i ett eller to av disse siste tilfellene viser funnopplysningene at det neppe kan dreie seg om gravfunn (én av øksene sies å være funnet i en myr). Av helt sikre gravfunn fra 1000-årene har vi bare to i Vestfold. I tillegg til funnet fra Gipø, dreier det seg om et funn fra Hedrum prestegård i Lågendalen. De tre andre, mer usikre, gravfunnene er fra Hof, Brunlanes og Lardal.

Den siste hedning?

Han må ha tilhørt et temmelig eksklusivt selskap, med andre ord, den ”siste hedningen” på Nøtterøy. Han ble kremert, han fikk med seg et fyldig gravgods og det ble reist haug over levningene. Hver for seg er dette forhold som skiller akkurat denne graven fra så å si alle sene vikingtidsgraver i Vestfold. Til sammen viser det oss en grav som er temmelig unik. Men hva kan bakgrunnen være?
Det får vi selvsagt aldri vite med sikkerhet. Men det er klart at Gipø-graven tilhører overgangsperioden mellom hedensk og kristen gravskikk. Helst vil vi tro at den tidsmessig ligger i tidlig kristen tid. Ut fra det arkeologiske (grav)materialet er det iallfall vanskelig å tenke seg at det omkring år 1000 ikke skulle ha eksistert kristne kirkegårder der de døde ble stedt til hvile etter en ny tids skikk også i Vestfold. Det har vist seg vanskelig å datere de tidligste kristne kirkegårdene særlig nøyaktig, men det har vært lagt frem C14-dateringer som kan tyde på at Peterskirkens kirkegård i Tønsberg kan gå tilbake til tiden forut for år 1000.
Det er mer usikkert hvordan det er med Nøtterøy, men i løpet av 1000-årene bør den første kirken iallfall ha stått ferdig. Spørsmålet blir: fantes kirken og kirkegården på Njotarin da den siste hedenske begravelsen fant sted på nabogården Gipø — på en hevdvunnen gravplass med utsikt til kirke og kirkegård? Den kan ha gjort det. I så fall har vi for oss et sjeldent fint eksempel på samtidighet mellom hedensk og kristen gravskikk.