Av Kari Joukoff (Njotarøy 2014)
Barndomsminner fra 1940-årene i Nedre Strengsdal
«Hvis du har barndomsminnene dine fra et bestemt sted, er det der du er fra», mener Thomas Hylland Eriksen. John Iversen, Britt Wenche Høyem (Mathisen), Helga Bruu (Johannesen, til vanlig kalt Helga på torvet), Åse Mørken (Iversen), Mary Thorsen (Thorsen) og jeg vokste opp i Nedre Strengsdal, dvs. området fra Strengsdal torv og ned til sjøen. Strengsdal var ikke ett sted, men to, særlig i de dager da man måtte gå til fots for å treffe hverandre.
Det geografiske skillet går ved Strengsdal torv. «Torvet» har så vidt vi vet aldri vært noe annet enn et veikryss, en møteplass der veien deler seg i tre retninger, nord, syd og øst. Ingen har noensinne drevet torvhandel her. Da husene fikk nummer, forsvant skiltet som markerte Strengsdal torv. Nedre Strengsdal ligger nærmest sjøen, Øvre Strengsdal mot «innlandet». Men miljøet i hele Strengsdal var preget av at de fleste var i slekt med hverandre. Det bidrar til at språk og historier blir godt bevart. Men minner kan være upålitelige. De forandrer seg gjerne med tiden og må tas med en klype salt. Tidsånden, derimot, beskrives visstnok best i ettertid. Da tenker jeg på en gruppe menneskers sett av felles normer, tankemønstre og stemninger, knyttet til en bestemt tid, slik den skinner gjennom i historiene her.
Fjorten generasjoner på samme sted
Det lå spredte hus langs veien fra Strengsdal torv, ned mot kommunebrygga og oppe i åsene på begge sider, mot Styrsvik og Brånan. Veien var en blindvei, som ble bygget på slutten av 1800-tallet, smal og støvete. Den eneste forandringen på over hundre år, er at veien ble asfaltert rundt 1950. Saltbustadveien tar av fra hovedveien og løper parallelt med denne ned mot sjøen. Navnet Saltbustad skriver seg fra den tiden utvinning av salt var en binæring for småbøndene. I prosessen for å få mest mulig salt ut av sjøvannet, ble det oppbevart under tak i saltbuer, slik at nedbør ikke skulle tynne det ut. Lorens Berg skriver at det døde en gammel mann på Saltbustad i 1741. Det betyr at det kan ha bodd folk her på 1600-tallet og kanskje før.
John og Åse kan føre slekten sin i Strengsdal 14 generasjoner tilbake, til 1593. Slektens gård fikk strandrett for å kunne frakte tømmer fra skogen til utskiping i Vrengen og beiterett for «1⁄2 ko». Ved stranda bygde de også små seilskuter, bondejakter, og slik kunne en småbonde også bli skipper. Skipsfarten har fra gammelt av vært en god inntektskilde i Strengsdal, ved siden av gårdsbruk. Og Vrengen var en viktig transportåre.
Liv langs en blindvei
I Nedre Strengsdal var det kun en gård av noen størrelse, Rønningen, men også en mindre gård, opprinnelig Saltbustad, som hadde ku og hest. Rønningen ble forpaktet bort. Eierne, Peter og Benny Motzfeldt, bodde i Oslo, men hadde sommerhus i Strengsdal. Fru Benny Motzfeldt var datter av vår statsminister i 1905, Christian Michelsen. Strengsdal hadde også en landhandel Jenny Andersens. Den lå nede ved stranda, der det i eldre tider var ishus til oppbevaring av isen som ble tatt ut i Strengsdalsvannet og fraktet videre med båt til England. Helt i vannkanten lå også «køllabua» eller «bua», som den ble kalt, Anker Mathisens store lagerbygning for oppbevaring av ved, koks og kull. Beliggenheten var praktisk, siden kull og koks ble fraktet sjøveien og losset på brygga like ved. Mathisen drev også drosjevirksomhet. Han var en driftig fyr, som markerte seg i bygda. Britt forteller at han ble fadder for de fleste barna i Strengsdal. Siden svært få hadde bil på den tiden, måtte de ta drosje til kirken når et barn skulle døpes. Anker Mathisen kjørte drosja og ble bedt om å være fadder samtidig. Han måtte jo allikevel vente til dåpsbarnet skulle hjem igjen.
Det var landhandel i Strengsdal allerede fra 1880-årene. Butikken til Andersen var et samlingspunkt på 40-tallet. Her kunne man treffe folk og høre siste nytt. Dessuten kunne man låne telefon her, hvis man trengte å ringe til lege eller bestille varer fra byen. Mathisens telefon ble også benyttet, ikke bare i forretningsøyemed, men av naboer som trengte det.
Skoene våre fikk vi reparert hos skomaker Foyn oppe ved Strengsdals torv. Øybuss ble etablert i 1941 og besørget frakt, enten med rutebilen eller godsruta. Alle kjente buss-sjåførene, Harald i Svingen, Håkon Johansen, Ansgar Andersen og Helge (Nilsen) Høyer. De gjorde gjerne tjenester som gikk ut over det å frakte passasjerer. Mamma fikk en gang sendt tre par sko til meg fra skobutikk i byen. Jeg prøvde dem, og ett par ble valgt ut. De øvrige ble sendt tilbake med bussen.
Det var alltid trafikk i Vrengensundet og på kommunebrygga. Sjøen var den viktigste kommunikasjonsåren før Strengsdal fikk fast rutebuss i 1925. Her gikk postbåten med post og passasjerer og frakteskøyter og slepebåter med tømmerflåter etter. Slik var det også på 40-tallet.
Idyll
Ettersom flere småbruk fra gammelt av hadde strandrett, var det satt opp mange små brygger i vannkanten. Noen var svært enkle, og bestod av et par parallelle planker til å gå på. En slik var bygd av honved med barken opp. Den holdt ikke lenge før den falt sammen. Bryggene fikk ofte navn etter eierne. Allikevel var de til felles benyttelse og glede for alle som ønsket det. Ingen av de fastboende markerte privat eiendomsrett på den tiden, heller ikke til de tilhørende strandeiendommene. Man kunne fiske og bade hvor som helst. Om man ikke hadde brygge, men ville ha en pram eller ei sjekte, fikk man alltids lov å legge båten ved noens brygge, hvis man spurte. Og hvis man ikke hadde båt, fikk man alltid låne en.
Om sommeren kom kuer og hester fra gårder i Øvre Strengsdal gjennom skogen mellom Slottåsen og Skibåsen for å gresse på bakken ned mot stien til Styrsvik.
I alle husene var det hjemmeværende husmødre. De bare var der, med sine forklær og mange gjøremål i hus og hage. Vi barna sprang ut og inn over alt. Ingen dører var låst. De fleste mennene var ute til sjøs.
Tyskerne kommer
Da det gikk opp for folk i Strengsdal at krigen var et faktum, ble de redde for at det skulle bli farlig skyting fra de militære områdene, særlig Mågerø, som lå rett over sundet.
Da organiserte Anker Mathisen evakuering med sin Reo lastebil. Bilen ble senere konfiskert av tyskerne. Men før det hadde han rukket å frakte våpen for hjemmefronten, skjult under vedlass. Mathisen måtte selv reise til Årdalstangen etter krigen for å hente lastebilen sin tilbake. Klok av skade skrudde han av hjulene på drosjebilen og satte den på bukker, slik at den skulle bli ubrukelig for tyskerne.
Da det ble kjent at tyskerne ville inndra skytevåpen, gikk fru Mathisen selv ut på fjellet og knuste mannens børse. Den skulle ikke tyskerne få glede av! Men altså, i 1940 stuet han sammen flere familier, barn og voksne, på åpent lasteplan og kjørte til ulike gårder i Våle, som tok i mot evakuerte. Åse forteller at hun var redd og slett ikke likte at søsknene hennes sang «Gøy på landet!» Men oppholdet i Våle varte bare et par uker.
Det var ca. 400 tyskere på Nøtterøy under krigen. Vetan ble hovedkommandosentral for tyske besetninger i Oslofjorden. Tyskerbrakkene ved Vetan og Torød skole lå riktignok et stykke fra Strengsdal, men tyskerne tok også bedehuset, Emmaus, som lå ved inngangen til Valdersskauen.
Tyske soldater gikk streifvakter langs veiene og holdt både veier, skjærgård og øyer under oppsikt. I 1941 ble det innført legitimasjonsplikt, så det var viktig å ha legitimasjon på seg i tilfelle man ble utsatt for kontroll.
Nærkontakt med fienden
Åse forteller om en dag hun kom syklende fra Torød på en lånt herresykkel. Ved Strengsdal torv sto to tyske soldater. I det hun fikk øye på dem, kjente hun at strikken i underbuksa røk. Da hun ble stoppet for å vise passet, var hun glad for at stanga på sykkelen holdt buksa oppe. Historien ble kjent på folkemunne, og resulterte i at Åse fikk en pakke med 30 meter buksestrikk i posten. Helga glemmer heller ikke sitt møte med to tyske offiserer. De gikk i stram marsj opp fra kommunebrygga, hvor det visstnok lå en tysk ubåt. Redd som hun var for tyskerne, tenkte hun at hun måtte neie dypt for en slik autoritet. Det gjorde hun, men de så bare strengt rett fram og enset ikke den lille jentungen.
En rømt fange får hjelp
En dag dukket det opp en lurvete og utmagret fyr i Strengsdal. Johns onkel syntes synd på ham og tok ham med inn på kjøkkenet, hvor fru Iversen hadde kokt suppe. Selv var hun ikke hjemme. Onkel Kristen dekket på med suppetallerken og sølvskje, og det var visst et underlig syn å se denne skitne og fillete mannen hive i seg suppa til siste dråpe. Så forsvant han, like brått som han var kommet. Det var visstnok en russisk krigsfange som hadde rømt fra Berganleiren. Da fru Iversen kom hjem og hørte om dette, ble hun redd. Hva om tyskerne fikk vite at de hadde hjulpet en rømt fange?
«Det sitter et troll der inne!»
Barna ble advart mot fremmede elementer, og særlig den beryktede Rottenikken. Han streifet rundt og var farlig både for folk og fe. Ingen visste når han kunne komme og ta oss. Den siste krigsvåren hadde Britt, Helga, John og flere jevnaldrende en særlig uhyggelig opplevelse. En dag fant de ut at de ville gå en tur til Iselinseter. Det var et utfluktsmål med fin utsikt over Vrengen. De hadde vært der før og kjente godt de hyggelige menneskene som eide denne hytta. Noe de ikke visste, var at Mil. org. 1533 nylig hadde etablert kommandoplass på Iselinseter. Områdesjefen, Ove Tollefsen, forteller i heftet Krigsminner, at en morgen måtte en av «gutta», «Teddy» (Thor Bang Lotherington), et nødvendig ærend på utedoen. Mens han satt der, hørte han lyden av noen unger som nærmet seg hytta. Motstandsfolkene satt stille som mus av frykt for å bli oppdaget. Det samme gjorde mannen på utedoen. Så skjedde det noe. Tollefsen forteller: « Et par av ungene oppdaget at kroken på døren var av, og gav seg til å dytte på døren for å undersøke saken nærmere. Ved felles anstrengelser klarte imidlertid kroken på innsiden og «Teddy» å motstå et hvert angrep.
Dette pirret naturligvis ungenes nysgjerrighet ytterligere. «Det er noen på do!», ropte de til hverandre. Dette måtte undersøkes, og ungene samlet seg under dovinduet. Den modigste av dem ble dyttet oppover veggen for å kunne titte inn. Teddy hørte noe som kravlet og krøp på veggen utenfor og om litt kom en lys guttelugg til syne i vinduet. Teddy forberedte sitt forsvar. Da guttungen kom så høyt at han kunne se gjennom vinduet, laget Teddy de skrekkeligste grimaser, formet hendene til gripeklør, viste tenner som ei sinna bikkje og knurret faretruende. Guttungen datt ned på bakken med et vettskremt hyl: «Det sitter et troll der inne!» Nedover stien mot Strengsdal raste ungene med skrik og skrål…..»
John kommenterer at han som ble løftet opp, nok ikke var den modigste, men den minste og letteste!
Trollet og den gode hjelper
Tollefsen skriver videre: «…folks unger var blitt skremte, og det kunne få følger. Teddy ville selv gå ned i bygda for å bøte på skaden… ved et av de første husene han kom forbi, var en dame opptatt med å henge tøy til tørk. Teddy ruslet bort og spurte om damen hadde tid et lite øyeblikk? Joda, damen hadde tid. Teddy fortalte at han var ute og gikk en tur. Han måtte så ille på do, og da han kom forbi ei hytte oppi åsen, lånte han doen der. Så fortalte han historien om ungene han visstnok hadde skremt. Nå ville han fortelle foreldrene hva som virkelig hadde skjedd. «Jaså», lo damen, «Var det du som var trollet på Iselinseter.» Forresten mente damen at ungene hadde godt av en liten skrekk i livet. Det var ikke bra at ungene for omkring uten tilsyn i tider som disse, og noen skade av opplevelsen hadde de sikkert ikke fått… Det motstandsfolkene ikke visste, var at damen Teddy snakket med, var fru Mathisen, kona til drosjeeier Mathisen og moren til Britt. Det var Mathisen og fru Mathisen som hadde hjulpet dem til å få nøkkelen til Iselinseter. Fru Mathisen dro i ens ærend til Drammen for å hente den. Hun visste godt hva som foregikk oppe på Iselinseter, men røpet seg selvsagt ikke, ikke engang til «gutta» selv. Britt husker at moren en dag hadde bakt wienerbrød, og det duftet så deilig. Ungene gledet seg, for det var sjelden kost på den tiden. Men ingen av barna fikk smake. Senere fikk Britt vite at baksten gikk til Mil.org.-folkene på Iselinseter.
Munner å mette
Britt forteller at når det gjaldt å skaffe mat under krigen, var hennes familie heldig stilt. De hadde gris og høner og ruser i sjøen. Dessuten en mann som var hjemme.
Men i de fleste familiene var det en sjømann, og kvinnene var alene om ansvaret for barna og hjemmet. Den lokale forsyningsnemda delte ut klippekort med et visst antall merker som begrenset den mengde vare man kunne få kjøpe. Men ikke alltid var det noe å få kjøpt. Svartebørshandelen blomstret, men de fleste hadde sjelden råd til å betale ågerpriser for den daglige maten. Da Nortraship ble opprettet i 1940, sank også den disponible lønna for sjøfolkene. En stor del av hyren deres ble låst i Nortraships hemmelige fond. Mødrene måtte være kreative for å skaffe mat på bordet til sultne barn.
Slik var det for Helgas mor. Hun hjalp til på en gård i skuronna. Her, som på alle andre gårder, kom det kontrollører som holdt oppsyn med hvor mye korn bonden produserte, og hvor mye de skulle levere. Det var ikke lov å holde av noe til eget bruk, men det skjedde nok allikevel. Som takk for hjelpen fikk Helgas mor med seg litt korn hjem. Før kornet kunne brukes som mel, måtte det males og siktes, slik at skolmene ble fjernet.
Men to sultne unger orket ikke å vente til det var gjort. Så moren kokte grøt med en gang. Den grøten stakk i halsen, og oppskriften ble aldri brukt igjen.
Nød lærer naken kvinne å spinne
Det var smått med luksusvarer. Kaffebønnene ble erstattet med korn eller sikorirot og smakte nok langt fra kaffe. Hos John dyrket de to slag tobakk i hagen. Det var Virginiatobakk og Bondetobakk. Bladene var henholdsvis lange og runde. De måtte tørkes på loftet i uthuset før de kunne bearbeides til brukbar tobakk. Toppen av luksus ble demonstrert for bygda da skipper Ove Mørk kom hjem med frakteskøyta Rebus etter en tur til Sverige og hadde med seg ekte silkestrømper til kona. Men å skaffe klær og sko var ellers en utfordring som særlig kvinnene måtte ta. Helga fikk sko i fiskeskinn og med pappsåler. Sålene løste seg opp en dag hun trasket hjem fra skolen i regnvær. «Det var nesten bare lissene igjen!» minnes Helga.
Konfirmasjonsdugnad
Det ble et svare styr da Åse skulle stå til konfirmasjon. På våren skulle en NS-prest være ansvarlig for opplæringen, så Åse ville konfirmeres på høsten, 6. desember 1942. Klær til overhøring og konfirmasjon var vanskelig å få tak i. Familie, venner og naboer bidro. En bekjent av en bekjent gav fra seg en irrgrønn selskapskjole i tykk silke, som ble sydd om til konfirmanten. En nabo tilbød gullsko som var fire nummer for store. Åse prøvde å få dem til å sitte på med strikk, men nei, det gikk ikke. En annen dame kom med høyhælte sølvsko som var tre nummer for store. På konfirmasjonsdagen ble det et slit å få dem med seg på veien opp kirkegulvet i Nøtterøy kirke! Det var vinter og man måtte ha nytt yttertøy også. Det løste seg ved at omstendighetskåpa til naboen ble sydd om, men en hatt manglet fremdeles. Det måtte man ha. Ute i skjulet lå en gammel herreskalk som det var silt parafin gjennom. Bremmen ble klippet av, og sammen med en hatt fra naboen ble alt farget brunt. Dette materialet ble levert til Frida Andersens Modeforretning i Tønsberg. Hun sydde hatt av det. Utesko var neste problem. Etter å ha stått timevis i kø utenfor Uskide skoforretning i Rådhusgaten, slapp Åse inn. Da var det ikke sko igjen i hennes størrelse. Redningen ble en sommergjest fra Oslo, som fikk tak i brune snøresko, bare to nummer for store! Konfirmasjonsmiddagen var kanin i kål. Kaniner hadde de selv.
Katastrofer – shit happens!
Alle sorger var ikke slutt med krigen. I fem år hadde man tæret på de ressursene man hadde, og nå var det så knapt med goder at de fortsatt måtte rasjoneres ut. Det var stor mangel på tekstiler. Mistet du skjerfet ditt på vinteren, var det ikke bare å kjøpe seg et nytt. Du måtte dokumentere behovet for forsyningsnemda. John forteller om en lek som kom til å koste dyrt:
Om våren, når isen i Vrengen løste seg opp, var det populært å hoppe på isflak nede på Leira. Etter hvert kunne man bli ganske svett av hoppingen, og man tok av seg skjerf, lue, jakke. John og Britt slengte klærne i ei kasse som stod på isen. Katastrofen var et faktum da isen rundt den brast, og kassa seilte ut i Vrengen på sitt eget isflak. Det ble vanskelig å forklare da de kom hjem til mor.
Matmangelen var der hele tiden. Mary gledet seg stort da hun ble invitert i bursdagsselskap hos Motzfeldts datter på Grindvad. Der skulle de få bløtkake med ordentlig fløtekrem. Det var en varm sommerdag, og familiens baby lå naken i vogna. Da de skulle sette seg til bords, tok moren den lille guttebabyen opp i armene sine. Akk og ve! En tissestråle gikk i høy bue og landet midt i bløtkaka. Så ble det ingen bløtkake på Mary likevel.
Man måtte finne seg i skuffelser. Åse og en venninne rodde en vår til Veierland og plukket liljekonvaller. Det var mengder av dem der ute, og de lagde mange fine buketter, som de planla å selge på torget i Tønsberg. Mens de syklet mot byen, drømte de om alle pengene de snart skulle tjene. Da de akkurat hadde installert seg på torget, tutet det på Kaldnes. Det hadde jentene aldri hørt før. De trodde det var flyalarm, tømte blomsterbøttene og løp inn i nærmeste butikk og gjemte seg. Dermed forsvant drømmen om store penger.
Åse skjøt Quisling
Tyskerne og deres medsammensvorne fikk tilgang på goder som ingen andre fikk. Fra 1941 var det forbudt for alle, unntatt NS-medlemmer, å ha radio, men mange greide allikevel å ha en i skjul. Hos Iversens nabo saget de hull i veggen bak et maleri og plasserte radio der. Iversens hadde levert inn radioen, og da freden kom, pyntet de syklene med norske flagg og syklet til Folkets hus for å hente den. Åse gikk langt for å markere sin motstand mot landssvikerne. Et steds fra hadde de fått tak i et stort bilde av Vidkun Quisling. Åse og Tullen Foyn stilte det opp mot veggen til skjulet og skjøt Quisling i stykker så det sprutet. “Annie, get your gun” hadde urpremiere i New York i 1946. Vår Åse var tidligere ute.
Ja, vi elsker
Allerede før kapitulasjonen ble offisielt erklært den 8. mai, nådde ryktet Strengsdal. 7. mai 1945 ble frigjøringen feiret med norske flagg og fane og stor jubel. Tullen Foyn hadde tegnet fanen på papir. Motivet var en tresko med seil, full av barn. Bergljot Iversen organiserte toget, og barn og voksne fra nedre Strengsdal deltok med flagg og fedrelandssang langs veien.
Den 8. mai kom Anker Mathisen hjem etter en tur til Borgheim. «De flagger på Tinghaug!», kunngjorde han. Freden var offisiell. Ja, vi elsket landet vårt og Strengsdal.
Stranda, brygga og Vrengen, skogen og de åpne slettene var tumleplasser for oss barn. Vi streifet langs sjøen fra Brånan til Sevika. Her har det gått stier fra eldgammel tid.
Eksotiske gaver
Når sjøfolkene kom hjem fra sjøen, var det gjensynsglede og utdeling av spennende gaver fra fjerne land, alt fra amerikansk tyggegummi til Las Palmas-dokker og glorete skjerf. Hvalfangerne hadde dessuten med seg gjenstander de laget av hvaltenner, barder og nylontau.
Det var ikke bare sjøfolkene som periodevis var hjemme i Strengsdal. Om sommeren ble bryggerhus ofte leid ut til sommergjester for å spe på inntekten. Det hendte også at folk leide ut sin egen bolig og flyttet ut i bryggerhuset selv eller bodde i kjelleren eller på loftet. Men mange badegjester hadde sine egne hus og hytter.
Strengsdal har vært elsket, ikke bare av de fastboende.
Sommergjester og innfødte
Butikken ble et treffpunkt for badegjester og «innfødte». Her satt de som hadde vondt for å gå eller stå ofte på en pinnestol i det ene hjørnet. En av dem var Ole Gjelstad, smeden fra Kjønnerød. Han hadde trebein. Under krigen gjemte han illegale nyheter i trebeinet. Hver uke kom han til Mathisen og trakk maskinskrevne ark opp av protesen – nyheter fra England.. Praten gikk alltid livlig rundt Gjelstad i butikken. Og de lokale ga seg tid til å høre på hverandres gleder og sorger.
Motzfeldt og frue, eierne av gården Rønningen, hadde bygget egen garasje til bilen sin der. Helga, som bodde på Strengsdal torv, husker at når Motzfeldt kom kjørende og nærmet seg torvet, tutet han kraftig i hornet, slik at Rokke, forpakteren på Rønningen, skulle rekke å åpne garasjedøra, så bilen kunne kjøres rett inn.
Fintfolk og tatere
Når man møtte fru Motzfeldt, kunne man ikke merke at hun tilhørte en rik og prominent familie. Hun var «som et svart skjørt». Det fortelles at hun ba en lokal sydame om å lappe en sommerkjole. Til frigjøringsmarkeringen hadde hun imidlertid flottet seg med blonder, bestilt fra Paris. Fru Motzfeldt gikk selv til butikken og handlet, fulgt av sin lille hund, Pipita. Her ble hun kjent med taterparet Hans og Lava. De kom hver sommer i sin hvite taterjakt og la til ved kommunebrygga når de skulle handle. Lava tok seg gjerne et bad på stranda, kun iført rosa underbukse. Sammen med dem kom også Trine og Laffen i sin sorte skøyte. Hele taterfølget bodde på den største av Grindholmene. Den ble kalt Taterholmen, og selv om taterne for lengst har forlatt øya, heter den fortsatt Taterholmen på folkemunne. Fru Motzfeldt fortalte at hun hadde besøkt Hans og Lava der de bodde i Porsgrunn og «…om jeg har to hushjelper, har jeg det ikke så rent i huset som Lava!» Taterne solgte trådsneller og bånd, sakser og brødkniver.
En vellykket protestaksjon
Lokalbefolkningen hadde fisk å selge. Det var vanlig at barna gikk rundt og banket på dørene med fisken hengende i en krok, og slik hjalp de til med å skaffe inntekter. John ble alltid sendt til Iselinseter med fisk, for sommergjestene der kjøpte bestandig. En gang John og kameratene stod og fisket på ei brygge i Styrsvik, opplevde de noe de ikke var vant med. Eieren av brygga, en sommergjest, kom og jaget guttene med beskjed om at de befant seg på privat eiendom, og der hadde de ingenting å gjøre! Denne sommergjesten hadde en høy offentlig stilling og var ingen hvem som helst. Men han skulle treffe sine overmenn. Vanligvis pleide han å handle på butikken i Strengsdal. Da la han båten sin til ved brygga til Johns familie. Ingen hadde tidligere sagt noe til det. Men nå organiserte John en gjengjeldelsesoperasjon. Han og kameratene var klar til å agere på kort varsel neste gang de så badegjestens båt nærme seg brygga. «Legg derre ne’, guttær!» På Johns kommando la alle seg ned i rad og rekke på tvers av brygga. «Nå må dere flytte dere, gutter, jeg skal i land!» «Takk for sist!», svarte guttene og ble liggende. Det var siste gang denne sommergjesten rodde til Strengsdal for å handle.
Vrengen
De fleste sommergjestene bodde langs Vrengen. Opprinnelsen til dette navnet er visstnok «vrang», og sier noe om at det er kronglete for skip å seile gjennom her på grunn av mange øyer, skjær og odder. Men det har alltid gått greit å ro. Snorre skriver at kong Sverre rodde gjennom Grindholmasundet, som det het tidligere, på jakt etter baglerne i 1201.
På den største av Grindholmene bodde som nevnt taterne. Nærmest Tjøme lå Langholmen. Den minste av Grindholmene, Herolfsenholmen, ble i sin tid brukt av Svend Foyn til opplag og oppbevaring av selfangstutstyr. Da Vrengenbrua ble åpnet av kong Haakon 7. i 1932, var den Nord-Europas lengste hengebru. Den erstattet ferja som gikk fra Roper’n i Styrsvik til Ferjeodden på Tjøme. Det var stas når englandsbåtene, Braemar, Bretagne og Blenheim passerte gjennom Vrengensundet. Dem vinket vi alltid til. De pleide å tute utenfor hytta til Vegard, og av og til stoppet de og slapp av gjester.
Ånden som forsvant
Det var flere hvalfangere i Strengsdal. Helgas far var kokk på Balaena. John hadde vært om bord her sammen med Helgas bror og opplevd hvor mye deilig mat som ble servert til sjøfolkene. Han annonserte at når han ble stor, skulle han bli «tallerkenslikkær» på Balaena. Et annet ønske blant guttene, var å skaffe seg A-bil, for de kjørte så fort. A var kjennemerket på Oslobiler. Den gang så vi framover. I dag ser vi tilbake. Nå er A-bilene borte, hvalfangerne, landhandelen, skomakeren og Mathisens foretak er historie. Trollet har forsvunnet fra Iselinseter. Tiden med knapphet og rasjonering på varer er forbi. Men veien er den samme, og sommergjestene er fortsatt i Strengsdal. De har overtatt mange hus og eiendommer. Det er ikke så mye liv langs veien lenger. Det er mørke vinduer om vinteren, låste dører og privatiserte brygger og svaberg. «Jeg kan inte begripe, dem kan vel inte få sliti ut de berja», sukker en av representantene for den gamle tiden, da verdier knyttet til fellesskap dominerte mer enn eiendomsretten. Bergene består nok, både Dovre og svabergene i Strengsdal, men det har kommet en ny tid med nye mennesker, nye historier og ny tidsånd.
Noter:
Lorens Berg: Nøtterø. En bygdebok
Helge Paulsen: Nøtterøy inn i 1900-årene
Terje Fr. Gulbrandsen, Nøtterøy Historielag: Krigsminner. En beretning om Mil. org. 1533
Takk til alle som har bidratt med historier og bilder!
Legg inn en kommentar