Arne Aronsen:
Da Nordsjøen bandt både mennesker og land sammen
I Lorens Bergs Nøtterø. En bygdebok er det på side 685 et bilde av en ung mann som skiller seg ut fra de andre Nøtterøy folkene som er avbildet. Han ser nesten ut som om han kommer rett fra riksforsamlingen på Eidsvoll, med stivet, hvit skjortekrage og dårelokker i pannen. Bildet er eldre enn de andre fotografiene; et maleri laget omkring 1814, og mannen har det utenlandsk klingende navnet Volchert Erik Breckling. I følge Lorens Berg kom han fra Øya Föhr i Slesvig. Jeg har alltid visst at jeg er en av etterkommerne hans, og helt fra jeg var liten gutt, har jeg vært opptatt av bildet i Nøtterøyboka. Derfor satte jeg meg fore å finne ut mer om denne mystiske mannen.
Slektsgransking har ikke alltid vært regnet som helt stuereint i historikerkretser. Det er kanskje ikke så merkverdig, for kildekritikk har nok vært et forsømt område blant slektsgranskere. Dessuten vil jo slektsgranskerens materiale som regel være av nokså privat karakter, og først og fremst ha interesse innenfor familien. Men en slektsgransker vil også kunne få god innsikt i lokalhistorie og lære mye om hvordan folk levde før i tida.
Fra Föhr til Nøtterøy
Det er sparsomt med opplysninger om Volkert Erik Breckling i bygdebøkene. Lorens Berg nevner Breckling som eksempel på at Nøtterøy fra tid til annen kunne få innflytting også fra utlandet: «Av utlændinger kan det slænge en danske iblandt, en halvtysker (Breckling), men mest er det svensker» (s. 66), og dessuten er Breckling og familien nevnt i bygdebøkene under gården Svensrød. Her blir det fortalt at han var gift med Rebekka, datter av den temmelig velstående gårdbrukeren, skipperen og skipsrederen Per Rasmussen Tømmereik. Paret bodde på Svensrød og fikk seks barn (fire døtre, og to sønner som begge døde unge). Breckling ble kaptein på svigerfarens brigg, Patrioten, som forliste og ble borte i 1825. To av døtrene, Berte Maria og Anne Maria, giftet seg på Nøtterøy og ble boende på Torød og i Buerstad. Men merkelig nok kan Lorens Berg fortelle at da mora døde i 1871, bodde de to andre, Helene og Rebekka, på farens fødested, Föhr. Der hadde de giftet seg begge to, og Rebekka var nå enke.
Denne historien reiser en rekke spørsmål for en undrende sjel. Hvorfor kom Volkert Erik Breckling til Norge, og spesielt til Nøtterøy? Hva slags forhold kom han fra? Kom han hit midt under Napoleonskrigen, da blokaden satte en stopper for det meste av trafikken fra utlandet? Hvordan kunne han som frisisktalende kommunisere med ei Nøtterøy-jente? Og hvorfor i all verden reiste to av døtrene hans til Rihr og bosatte seg der?
Det er ikke lett å finne svar på slike spørsmål, men Internett hjalp meg et stykke på vei. Her fant jeg fram til stiftelsen Ferring Stiftung, som blant annet har som oppgave å motivere til forskning i frisisk historie. Jeg skreiv til denne stiftelsen, som har adresse på Föhr, og har fått flere hyggelige brev tilbake. Stiftelsens initiativtaker viste seg til alt overmål å være i slekt med ektemannen til Brecklings datter Helene. Og – jo da, på Rihr kjente de godt historien om Erik Breckling. De hadde til og med Nøtterøy-boka i biblioteket sitt!
Kapteinen fra Föhr
Volkert Erik Breckling ble født 30. januar 1789 i byen Nieblum på den nordfrisiske øya F6hr i Schleswig-Holstein. Faren hans, Hans Hinrich Breckling, dreiv et vertshus i Nieblum med eget bryggeri og skal ellers også ha vært prokurator.
Mora het Herrlich Boyen og kom fra en gammel Föhr-familie. Slekta Breckling har imidlertid sin opprinnelse i Breklum i dagens Nord-Tyskland. Her kan familien følges tilbake til 1400-tallet, og alle som i dag bærer navnet Breckling, stammer visstnok direkte fra presten Johannes Hansen Brekling (1588 – 1637). I en ungeflokk på elleve var Volkert Erik den tredje yngste. En av brødrene hans døde som nittenåring, og en ble lærer, men fire ble sjøkapteiner. Og det var kaptein han skulle bli sjøl også.
For gutter som vokste opp på Föhr, var sjøen en naturlig arbeidsplass. Mange av de frisiske skutene fant veien til Norge, og det er vel ikke så underlig at en og annen frisisk sjømann også kunne finne seg ei jente her i landet. På en av sine ferder måtte Breckling søke nødhavn på Nøtterøy, og mens han lå her og fikk skader på skipet utbedret, har skjebnen grepet fatt i ham.
Den 7. januar 1814 giftet han seg med Rebekka Persdatter Tømmereik og ble nøtlending. I 1819 kjøpte han en del av Svensrød og flyttet dit. Huset som han og familien bodde i, står der den dag i dag, og er et av Nøtterøys eldste hus.
Erik Hansen Breckling, som han ser ut til å ha kalt seg på Nøtterøy, har nok fortsatt med å seile, og i 1823 ble han kaptein på Per Tømmereiks nyinnkjøpte brigg, Patrioten. Det var en skute på 55 kommerselester. Det var imidlertid ikke lenge han fikk seile som kaptein på svigerfarens brigg. Allerede i 1825 forliste Patrioten og ble borte.
I følge opplysninger fra datteren Helene, som ble referert i gravtalen ved hennes begravelse, skal han ha omkommet i den voldsomme flodbølgen som rammet Föhr i 1825.
Oppvekst på Föhr
Selv om Erik Breckling bosatte seg på Nøtterøy, hadde han antagelig fortsatt kontakt med familien på øya Föhr. Og etter at han ble borte, har derfor to av døtrene hans blitt sendt ned til Föhr. Rebekka og Helene var da 8 og 10 år, og man kan jo undres over hvorfor mora, som flyttet tilbake til Tømmereik, ikke var i stand til å ta seg av dem. Hun giftet seg imidlertid ikke igjen før i 1832, så dette viser nok hvor vanskelig det må ha vært for en enslig mor å greie å forsørge seks små barn.
På Föhr vokste de to jentene opp hos onkelen sin, Peter Bandix Breckling, og etter hvert ble begge to gift. Rebekka giftet seg i Nieblum med Thomas Jürgen Knudtsen, sjømann gjennom 32 år, av dem 11 som kaptein for rederiet Sloman i Hamburg. De fikk sju barn. Helene giftet seg med kaptein Paul Nickels Paulsen, som også seilte for Slomans rederi. Han ble en svært berømt sjøkaptein etter at han førte Tysklands første dampskip, Helena Sloman, over Atlanteren fra Hamburg til New York.
Paulsen var født i Goting på Föhr i 1812, og like etter konfirmasjonen dro han til sjøs med et skip fra Flensburg, som reiste på Østersjøen og Norge. Som tjueåtte-åring fikk han sin første kommando, på et seilskip med New York som reisemål.
Dramatisk forlis
Helena Sloman var en jerndamper på 257 kommerslester, som i tillegg var utstyrt med tre skonnertmaster. Skipet var bygd ved Pimm verft i Hull i England og hadde en dampmaskin på 120 hestekrefter. Det var beregnet på 310 passasjerer og hadde et mannskap på 40 mann. Den første reisen til New York startet 29. mai 1850 fra Hamburg og ble en stor suksess. Her ble det tydelig bevist hvor mye tid man kunne spare med dampskip i forhold til seilskip. Vanligvis brukte tyske seilskip gjennomsnittlig 48-50 døgn på overfarten til Amerika, og med gunstig vind kunne de klare hjemreisen på omkring 30 dager.
Helena Sloman brukte ikke mer enn 24 dager på overfarten og 18 tilbake’
Den 26. oktober 1850 forlot Helena Sloman Hamburg for tredje gang, men det skulle også bli skipets siste reise.
Den 19. november kom damperen ut for en forferdelig storm som reiv løs roret og påførte hekkstavnen, roret og propellen stor skader. På grunn av uværet var det umulig å heise seil, og forsøk på å anrette et nødror mislyktes, så Helena Sloman dreiv uten styring i retning av øya Sable utenfor New Foundland.
Dag og natt stod både mannskap og passasjerer ved pumpene og greide å holde skipet flytende. Katastrofen så likevel ikke ut til å kunne unngås, og etter ti dagers dødskamp var alt håp ute. Da dukket det engelske seilskipet Devonshire opp, på vei fra London til New York. Slik ble passasjerer og mannskap reddet i siste liten. Under store vanskeligheter i den urolige sjøen ble de fraktet fra det synkende skipet over på Devonshire.
Etter denne dramatiske hendelsen fikk Paul Nickels Paulsen igjen kommandoen på ulike seilskip. Til sammen hadde han hele 36 reiser over Atlanteren. På flere av reisene hadde han med seg kona, Helene fra Nøtterøy. Førtiseks år gammel slo han seg til ro i Nieblum på Föhr, og her bygde ekteparet i midten av 1850-åra et hus, som på grunn av den høye muren og de store vinduene skilte seg ganske markant fra de andre frisiske husa på øya. Det var visstnok det første huset på Föhr med balkong!
Helene Paulsen
Det fortelles at Helene av og til kunne være misunnelig på sin mann, som seilte med så mange fornemme mennesker. Men her forsøkte den berømte revolusjonære frihetskjemper, forfatteren og maleren Harro Harring, å berolige henne i et dikt datert 8. mai 1855:
Nordfriseren Harro Harring var en av Europas mest kjente revolusjonære republikanere i forrige århundre. Han deltok i frihetskriger og opprør både i Polen, Hellas, Italia og Tyskland, og etter – hvert ble han erklært persona non grata over store deler av Europa. Han hadde en enorm litterær produksjon; både romaner, dikt, skuespill, politiske artikler og pamfletter, og i 1831 ble alle hans skrifter forbudt i Tyskland. Etter å ha oppholdt seg både i Brasil og USA kom han tilbake til Europa i revolusjonsåret 1848. Året etter var han også i Norge, men ble utvist blant annet for at han hadde kontakt med arbeiderlederen Marcus Thrane. Øyensynlig har han vært en god venn av Helene og Paul Nickels Paulsen, enda de visstnok skal ha hatt et helt annet livssyn.
Paul Nickels Paulsen døde i 1882, men Helene levde ennå i mange år. Moren hennes hadde giftet seg igjen etter Erik Brecklings død og fått enda to barn. Helenes halvsøster, Anne Kristine, giftet seg med skipper Kristian Kristoffersen, og de ble boende på Tømmereik, hvor de åpnet forretning i 1871. De fikk ni barn, og en av døtrene, Helene, reiste som ung jente ned til sin tante på Föhr og stelte for henne helt til tanten døde i sitt 99. leveår i 1913. I løpet av disse åra fant også den yngre Helene en ektemann på Föhr og giftet seg med Jakob Martens. Da Helene Paulsen døde barnløs, arvet niesen både hus og eiendom. Hun levde til 1940, og gjennom henne ble kontakten mellom Nøtterøy og Föhr opprettholdt i hvert fall fram til annen verdenskrig.
Den 25. august 1913 stod følgende i en av Föhrs aviser (oversatt fra tysk):
I sitt 99. leveår døde i går den eldste person på vår øy, kapteinsenken Helene Paulsen. Den døde var norsk av fødsel. Den 18. januar 1815 ble hun født på Tømmerig, på øya Nøtterøy, beliggende ved byen Tønsberg i Christiania-fjorden. Hennes far, kaptein Volkert Erich Breckling herfra, hadde på en av sine ferder til Norge, som den gang var forbundet med Danmark, måttet søke nødhavn på denne øya for å reparere skipet sitt. Her giftet han seg så og slo seg ned. Da han etter noen år mistet både skip og liv, kom den nå avdøde til sin farbror Peter Bandix Breckling, her på stedet. Han hadde tilbudt seg å forsørge den farløse jenta. Siden den gang har hun bare forbigående forlatt Föhr. Hun giftet seg seinere med kaptein Paul Nickels Paulsen fra Goting, føreren av den første passasjerdamperen på ruten Hamburg —New York. Så vel på seil- som på dampskip har hun med sin mann gjort atskillige reiser til den nye verden.
Mannen døde i 1882 etter 54 år på sjøen. Hun har overlevd ham med 31 år. Nesten til det siste var den avdøde fullstendig åndsfrisk, mens kroppen etter hvert bar preg av dens høye alder. Imidlertid hadde hun en pleierske i sin niese Helene Christophersen, som kom hit fra Norge, og som var en trofast støtte for henne i nesten en menneskealder. For sitt oppofrende arbeid får niesen det den avdøde etterlater; hus, eiendom og formue. Ved enhver anledning var den avdøde beredt til å lindre nød og elendighet, så vidt det var mulig. Mange familier vil savne den gamle smertelig.
En spesiell kultur
Föhr er en av de nord-frisiske øyer. Den ligger 7 km utenfor kysten av Schleswig-Holstein, sør for den kanskje mer kjente turist-øya Sylt og nord for Amrum. Størrelsen er 82 km2, altså omkring halvannen gang så stor som Nøtterøy, og i dag bor det ca 9500 mennesker på øya. Tre språk er i daglig bruk på Föhr: både høytysk og plattysk, men også fremdeles det særegne språket frisisk.
Frisisk er et språk som har vært i sterk tilbakegang både i Nederland og Nord-Tyskland, men i et forsøk på å bevare språket ble Nordfriesisches Institute opprettet i 1948-49. I 1964-65 ble det omdøpt til Nordfrisisk Instituut og er i dag lokalisert i den vesle byen Bredstedt i Nordfriesland i Tyskland. I 1978 ble det opprettet et professorat i frisisk språk ved universitetet i Kiel, og i 1988 skjedde det samme ved universitetet i Flensburg. På Föhr er det omkring 2000 personer som snakker frisisk, og anerkjennelsen på universitetene har naturligvis vært svært motiverende for dem. I dag er frisisk et obligatorisk fag i skolen.
I over 250 år var det sel- og hvalfangst som beskjeftiget den mannlige befolkningen på Föhr. For skipseiere i Amsterdam, Altona, Hamburg og København reiste de ut for å fange hval ved Island, og etter hvert helt borte ved vest-kysten av Grønland. Bare på en dag i mars 1777 skal tusen sjøfolk ha forlatt øya! I 1702 viser en statistikk at det var omkring 1200 föhringer om bord i 58 fangstskuter fra Hamburg og 22 hollandske skip, og av dem var 40 kapteiner. Den mest berømte av dem alle var «der glückliche Matthias» Petersen fra Oldsum, som i løpet av sine år i ishavet fanget hele 373 hval. Men mot slutten av 1700-tallet begynte denne virksomheten å bli mindre innbringende, og for folk på Föhr fikk den stadig mindre betydning. I 1780 kunngjorde kong Christian VII en forordning om at sjøfolk på øyene ikke lenger hadde lov å ta tjeneste på utenlandske skip, og da Danmark oppgav Grønlandsfarten i 1789, var det slutt på hvalfangsten for sjøfolk fra Föhr.
Det ser ut til at en god del av de tidligere hvalfangerne gikk i land og forsøkte å livnære seg av jordbruk, men omtrent samtidig åpnet det seg en ny mulighet i den danske byen Altona like ved Hamburg. Fra 1788 til kontinentalblokaden ble innført i 1807 representerte handelstrafikken fra denne byen en ny blomstringstid for sjøfolk fra Föhr. I 1795 var godt over halvparten av alle sjøfolk fra Föhr registrert i Altona rederier. Skip som var hjemmehørende på Föhr, var det ikke så mange av. I 1795 var det kanskje ikke flere enn i overkant av 20 skip. I denne såkalte Altona-perioden gikk reisene i overveiende grad til Middelhavet, men ett og annet skip satte også kursen mot Norge. (Skip fra Hamburg reiste langt oftere mot Nordsjøhavnene.)
Omkring 1770 viste en folketelling at det bodde 6146 sjeler på Föhr. Rundt 1600 gutter og menn var registrert som sjøfolk. Praktisk talt hele den arbeidsdyktige mannlige befolkning reiste på hvalfangst eller i handelsfart. Andre yrker spilte nærmest ingen rolle. Landbruk og fiske var det kvinner og alderdomssvake menn som tok seg av. Den gutten som ikke dro til sjøs, ble regnet som «unormal». Allerede som tolv-trettenåringer ble guttene med ut, og så lærte de seg sjømannsyrket med alder og erfaring. Det er dokumentert tilfeller hvor guttene ikke var mer enn seks, sju eller åtte år, men det bør nok nevnes at guttene svært ofte reiste sammen med faren, eller en bror eller onkel. Dette er forhold vi også kjenner fra Nøtterøys historie.
Heldig er den som kan bli gravlagt på Föhr
Det er ikke tvil om at sjømannsyrket har spilt en fullstendig dominerende rolle på Föhr, sikkert enda mer enn på Nøtterøy. På den tida Volkert Erik Breckling vokste opp, reiste mannfolkene bort fra øya mot slutten av februar og i mars; over Nordsjøen til Holland, eller opp Elben til Altona og Hamburg — eller til fots over land til Flensburg eller København. Og livet i landsbyene på Föhr gikk nærmest inn i en dvale. Sommeren igjennom ventet kjærester, mødre og hustruer med angstfylt håp på brev eller hilsninger, som via lange omveier nådde fram kanskje lenge etter at avsenderen var forulykket. På ettersommeren og høsten kom sjøfarerne hjem igjen, men noen kom aldri hjem. Med gleden over sjøfarernes hjemkomst fulgte også sorg og nød i mange familier. Ikke uten grunn ble de nordfrisiske øyene kalt «enkenes og de farløses øyer». «Heldig er den som kan bli gravlagt på Föhr», sier et gammelt ordtak.
Hvalfangsten og handelsskipsfarten omtales gjerne som den gyldne perioden i Föhrs historie. Men det var naturligvis stor forskjell på fattig og rik. Det var kommandørene, kapteinene og kanskje noen styrmenn som tjente gode penger. I deres karakteristiske friserhus fantes prektig utstyrte stuer med veggur og møbler fra England og praktfulle flisetablåer fra Holland. For de fleste sjøfolk, derimot, var det nok en hard livskamp. Det forteller for eksempel Jens Jacob Eschels om etter at han høsten 1771 er kommet tilbake fra Amsterdam:
Von dem mitgebrachten Gelde mußten Schulden bezahlt werden, um aufs neue Kredit zu bekommen und Roggenmehl und Brot zu erhalten. Diesen Winter hatten wir gottlob wieder satt Brot und Käse dazu, aber täglich nichts als gelbe Erbsen in Wasser gekocht, ohne Speck oder Fleisch. Doch wurden wir täglich satt und mußten nicht hungern
(Google translate i 2016, bedre oversettelse ønskes (red.anm):
«Fra brakt penger gjeld måtte betales for å få kreditt igjen og få rugmel og brød . Denne vinteren vi hadde , takk Gud igjen matet brød og ost også, men ingenting som gule erter tilberedt daglig i vann , uten fett eller kjøtt . Men vi var sliten hver dag og ikke trenger å gå sulten»)
For familier hvor faren var omkommet, kunne kampen for tilværelsen være en bitter realitet.
Noen sosialforsorg fantes ikke, og hvis man ikke hadde slektninger å vende seg til, kunne i noen tilfeller den tolvårige sønnens inntekt faktisk være det som sikret familien et eksistens-minimum.
Det var imidlertid ikke så få som ble kapteiner. Frisiske sjøfolk var kjent som svært dyktige, og særlig på Föhr var kapteinene mange. Til og med sjøfartsnasjonen England benyttet ofte nord-frisiske sjøfolk. I 1725 hadde Londons Sørhavskompani visstnok kapteiner fra Föhr på alle sine 25 skip i hvalfangst. Mindre påfallende var ikke andelen Föhr-kapteiner på hollandske skip. I Nordfriesisches Jahrbuch 1978 rapporterer Pieter Dekker om ikke mindre enn 128 kapteiner fra Föhr på hollandske skip i løpet av 1700-tallet.
En grunn til denne aktiviteten var muligens at det allerede fra 1600-tallet fantes private navigasjonsskoler på Föhr, drevet av prester og erfarne sjøfolk. Kanskje har også Volkert Erik Breckling gått på navigasjonsskolen som ble åpnet i Wyk 1794, og som snart fikk kongelig konsesjon og eksamensrett. Skolen ble grunnlagt av Hinrich Braren, en erfaren kaptein som allerede tolv år gammel hadde vært med faren sin på Grønlandsfart. Til sammen skal rundt 3500 sjøfolk ha tatt eksamen ved denne skolen.
De siste åra av 1700-tallet var nok de mest betydningsfulle for den nordfrisiske sjøfarten. På Sylt var det i 1780 104 kapteiner og 164 styrmenn, og på Föhr rundt 150 kapteiner og kommandører. Med Napoleonskrigene og kontinentalblokaden 1807 — 1814 ble imidlertid sjøfarten fullstendig lammet. Og etter krigen spilte visst kapteinene fra Föhr en mindre rolle. I 1820 hadde Eilif bare 32 kapteiner. I annen halvdel av 1800-tallet opplevde også Föhr en bølge av utvandring, fortrinnsvis til USA. Antakelig bor det i dag flere mennesker med Föhr-bakgrunn i USA enn de 9500 som nå bor på Föhr. Flere av dem er faktisk også etterkommere etter Volkert Erik Breckling.
I de seinere åra har Föhr igjen merket en økonomisk oppgang. øya har i mer enn 175 år vært regnet som kursted. Det påstås at klimaet på øya, kombinert med havvannets egenskaper, har beroligende og helbredende virkning på folk. På 1900-tallet har antall besøkende økt dramatisk. I 1965 tilbrakte 35000 gjester ferien på Föhr; i 1995 var det fem ganger så mange — 165000. På hoteller, pensjonater og private utleierom tilbrakte turister i 1995 over 2 millioner overnattinger.
Peter Bandix Breckling
De to døtrene til Volkert Erik Breckling, Helene og Rebekka, vokste som nevnt opp hos farbroren sin på Föhr. Som kaptein på danske skuter var han flere ganger i Norge, men om han også har besøkt Nøtterøy, er tvilsomt.
Da Danmark-Norge i 1807 ble tvunget med i den europeiske storkrigen, opphørte nesten all trafikk mellom de to landene. Engelske krigsfartøy blokkerte forbindelsen, og det ble barkebrødtider i Norge. Dette er barnelærdom for alle nordmenn; de fleste kjenner Ibsens dikt om Terje Vigen. I Helge Paulsens bok om Nøtterøy i 1800-årene kan man lese om virkningene av krigen for folk på Nøtterøy. Det var kornmangel som var det store problemet. Noe bedre ble det fra høsten 1809, på grunn av den såkalte lisenshandelen, men så ble det blokade igjen i 1812 og 1813.
Fullstendig tett var den imidlertid ikke, en viss trafikk var det fremdeles. Den 21. oktober 1813 ankom skipper Peter Bandix Breckling Porsgrunn i en liten båt på under 2 kommerslester. Om bord hadde han 40 tønner rug og 4 tønner malt, som var bestilt av eieren av Ulefos jernverk, Nils Aall. Opplysningene er å finne i inngående tollbok for Langesund tolldistrikt 1813. Noen dager tidligere hadde han hatt en meget dramatisk opplevelse utenfor Løkken på nordvestkysten av Jylland. Åtte år seinere skildrer han hendelsen i et brev til en av sine brødre: (trykt i Schleswig-Holsteinische Provinzialberichte 1822, oversatt fra tysk av undertegnede)
I ditt siste brev til meg, kjære bror, ber du meg fortelle om den gangen jeg reddet fire sjøfolk.
Som du vet, ble skipsfarten mellom Norge og Jylland sperret av fienden i 1813, og i Norge hersket allmenn hungersnød. På den tiden var jeg kaptein på en båt på ca 60 tonn, som skulle frakte korn over fra Jylland til Norge. Jeg kom fra Porsgrunn i Norge til en liten by på Jylland som heter Løkken.
Den 13. oktober lå jeg for anker på reden utenfor Løkken. Der lå også to andre skip; et kaperfartøy fra Christiania, som het Media og et handelsskip fra Rostock, som var tatt til fange av kaperen. Kaperfartøyet hadde et mannskap på 26 mann. Ni matroser befant seg om bord på det kaprede handelsskipet. Begge skipene ble så revet løs fra ankerfestet av en rasende storm fra nordvest, og de fryktelige bølgene slynget dem mot stranden. Dette skjedde klokken ti om kvelden. Handelsskipet ble liggende på stranden uten videre skader.
Hele mannskapet samt de ni matrosene fra kaperen ble reddet da stormen hadde lagt seg. Så bra gikk det imidlertid ikke med kaperen. Den ble kastet mot den ytterste sandbanken med slik styrke at bunnen revnet fullstendig. Da dette skjedde, var kapteinen ikke om bord, og da ni matroser befant seg på handelsskipet, var det 16 mann om bord da skipet strandet. Av disse mistet ni livet da skipet ble kastet mot sandbanken, men de øvrige sju reddet seg ved å klatre opp i masten, og ventet der på at det skulle lysne av dag. Stormen la seg noe og forårsaket i stedet en uvanlig høy vannstand.
Klokken sju på morgenen så jeg i det fjerne begge skipene liggende på sandbanken. Jeg skyndte meg mot dem i håp om å kunne hjelpe, og da jeg kom fram, kunne man se sju personer ute på det ene vraket. Flere av innbyggerne i landsbyen var allerede kommet til, og jeg la særlig merke til en som gang på gang prøvde å manøvrere ut til vrakene for å prøve å dra de ulykkelige i land med et tau. Men det vilt åpne havet gjorde alle forsøk forgjeves. Like etter at jeg ankom, falt to av de ulykkelige i sjøen. Utmattet av kulde og regn falt de av masten de hadde søkt tilflukt på, og fant sin grav i bølgene.
Dette så jeg! Fremdeles var fem i live. Fire klynget seg til masten og en til gaffelen. Dette fryktelige synet og de skrekkslagne ropene om hjelp gjorde et dypt inntrykk på meg. Du må redde dem, sa jeg til meg selv. Deretter kledde jeg raskt av meg, løp ned og kastet meg ut i bølgene. Jeg prøvde å svømme ut til de ulykkelige, men alle anstrengelser var forgjeves. Forgjeves kjempet jeg mot de høye og mektige bølgene som slo over meg!
Flere ganger forsøkte jeg, men uten å lykkes. Situasonen var forferdelig. Å se de ulykkelige, å høre deres rop om hjelp; å ville hjelpe dem og ikke kunne; nei! Det var ikke til å holde ut. Enda en gang fattet jeg mot og kastet meg i sjøen, trosset det voldsomme bølgesvellet, kjempet med bølgene, og — kjære bror! Jeg seiret og befant meg plutselig ved det nødlidne vraket.
Skipet lå på den ene siden med masten skrått så vidt over vannet. Jeg måtte klatre opp tauet slik at jeg kom klar av bølgene som flømte over vraket. Så festet jeg enden på tauet jeg hadde med meg og tok så mye av det rundt kroppen at det var tilstrekkelig til å binde fast en av de nødlidne, slik at de på stranden kunne dra ham inn til land. Jeg ropte til en av de ulykkelige at han skulle til meg, og de kom mot meg alle sammen. Den første var så utmattet at han ikke var i stand til å feste tauet rundt seg selv. Det måtte jeg gjøre, enda det var svært vanskelig, siden jeg samtidig måtte klynge meg til masten for ikke å falle ned. Det som gjorde det spesielt vanskelig, var at vraket hele tida ble slått mot sandbanken det lå på. Da jeg endelig hadde greid å binde tauet rundt livet på mannen, bad jeg ham slippe seg ned i vannet. Men han var så redd at han nektet plent og tagg meg om å vente. Dermed var det ikke noe annet for meg å gjøre enn å kaste ham i sjøen. Jeg rev løs hendene og føttene hans med makt og kastet ham uti. Dette så de som stod på land, og de fikk dratt ham inn. Nå var en reddet!
Så tok jeg tauet igjen for å binde det om den andre sjømannen. Da jeg skulle til å binde tauet rundt kroppen hans, fikk jeg se like bak meg tre matroser bundet fast på fordekket. Alle tre var døde. Det var et fryktelig syn, og tanken slo ned i meg at kanskje vil du selv også ende livet ditt her ute i bølgene. Jeg mannet meg opp, bandt fast andremann, og også han ble trukket i land på samme vis som den første. Slik gikk det også med den tredje og den fjerde. Men for femtemann var det ingen redning. Det var en ung gutt, som satt på gaffelen. øynene hans var lukket, skummet frådet av munnen; dødskampen var snart tapt, og han møtte sin grav i sjøen.
Slik reddet jeg dem, gode bror! Fire mennesker reddet livet. Enda i dag fryder jeg meg over at jeg greide det. Så var turen kommet til meg. Jeg bandt tauet om livet og styrtet i sjøen. De inne på stranden dro meg inn til land. De bar meg inn i et nærliggende hus, fikk på meg tørre klær og la meg i et varmt rom. De gode menneskene pleide meg omsorgsfullt, men jeg følte meg elendig. Da jeg kom til land, var klokken blitt elleve på formiddagen. Den påfølgende dagen, da jeg fremdeles følte meg temmelig dårlig, kom de fire mennene jeg hadde reddet, og besøkte meg. De var fullstendig restituert og takket meg for redningsdåden. For dette har jeg fått en erindringsmedalje i sølv fra kongen, med ordene For edel dåd inngravert.
Nieblum, den 29. desember 1821
Din kjære bror
Peter Bendix Breckling
Etterkommere
I dag er Volkert Erik Brecklings etterkommere spredt over store deler av verden; i Tyskland, Danmark, England, USA, og i Norge. Og på Nøtterøy bor fremdeles en god del av dem. I og med at det bare var døtrene hans som levde opp, var det ingen til å føre navnet Breckling videre her til lands. Rebekka giftet seg med Thomas Jürgen Knudsen på Föhr og fikk mange etterkommere der. (Noen av dem har utvandret til USA) Helene fikk som nevnt ingen barn. Berte Marie (f. 1815) giftet seg med enkemannen Iver Hansen på Torød. De bodde i det som nå er Torødveien 47 og fikk to barn som levde opp. Flere nøtlendinger stammer fra sønnen deres, Richard, som også bodde på Torød i mange år. Berte Marie hadde også sønnen Edvard fra før hun giftet seg. Faren var i følge kirkeboka fetteren hennes, Ole Olsen fra Skjerve. Edvard Olsen er ikke nevnt i Unnebergs Nøtterøy-bøker, men han vokste opp på Torød sammen med sine halv-søsken og bodde i barndomshjemmet med kone og barn til ut i 1890-åra, før han flyttet til Tønsberg. Både Edvard (eller Breklin Olsen, som han visst kalte seg) og halvbroren Richard reiste til Brooklyn i New York og arbeidet i flere år som lekterførere på de store elvene. Den eldste sønnen til Edvard utvandret i 1906 til USA og tok etternavnet Brechlin I dag er det en stor etterslekt med dette navnet der borte. At det fantes Breckling-slektninger i USA, hadde for lengst gått i glemmeboka. Og stor var derfor overraskelsen da jeg for en tid tilbake fikk tilsendt et fotografi fra Jeff Brechlin i Seattle. Bildet var tatt en gang på 1920-tallet, og motivet var Edvard Brechlins gamle barndomshjem på Torød!
Den siste datteren til Breckling, Anne Maria (f. 1818), giftet seg med Andreas Andorsen fra Possås. De bodde i Buerstad. Deres eldste sønn, Anton Brechlin Andersen, ble en kjent skipsreder og skipsmegler i Tønsberg. En oversikt i Tønsbergs historie (bind III, 2) over seilskipsrederier omkring århundreskiftet viser at Anton Brechlin Andersen & Co eide ni seilskuter. I 1904 hadde selskapet sju små seilskip i fart; det største var barken Eda på 514 tonn. Eda ble kondemnert samme år. De andre skipene ble solgt de følgende åra, og i 1909 solgte selskapet skonnerten Reykjavik på 51 tonn. Dermed var selskapet oppløst.
De ti barna til Anton Brechlin Andersen tok etternavnet Brechlin, og flere av dem har også utvandret til Amerika. Også de reiste først til Brooklyn i New York. Et par av dem har jeg klart å følge et stykke på veien, men i dag er det flere hundre som heter Brechlin over hele USA.
Nå er det ingen i Norge lenger som heter Breckling eller Brechlin. Den siste jeg kjenner til, var Helene Rebekka Brechlin (født i Tønsberg 1900), som døde ugift i Oslo for noen år siden. Det fins imidlertid en familie som heter Brekkling, og som også har en slags forbindelse til kapteinen fra Föhr. Da han døde, giftet, som allerede nevnt, Rebekka Persdatter seg på nytt med Anders Hansen Samstykket og fikk enda to barn. Hundre år seinere fikk en av etterkommerne deres mellomnavnet Brekkling av sine slektsbevisste foreldre. Det har igjen gitt opphavet til etternavnet Brekkling.
Note
1) I følge NTB satte den danske hurtigferga Cat-Link V den 20. juli 1999 ny rekord på å krysse Atlanteren. Ferga brukte to dager og tjue timer på turen fra New York til Bishop’s Rock i England etter å ha holdt en gjennomsnittsfart på 39,8 knop. ,
Kilder
Berg, Lorens: Nøtterø. En bygdebok. Kristiania 1922.
Bohn, Harro: Nieblum. Die Huser des Dorfkernes einst und jetzt, ihre Bewohner friiher und Heute. Alkersum 1998.
Bordel, Reinhard: The North Frisian Island of Føhn Alkersum 1997.
Breckling, Karin: Die Familie Breckling. Altenholz, upubl. 1993.
Falk, Fritz Joachim: Føhrer Handelsfahrt um 1800. Bredstedt 1987.
Johnsen, Oscar Albert: Tønsbergs historie, bind HI, 2. Oslo 1954.
Kirkebøker fra Nøtterøy og Föhr (kopi på mikrofilm).
Nötel, Harro: Upublisert avhandling om St. Johannes’ menighet på Föhr.
Tollbok for Langesund tolldistrikt 1813. Inngående. (Riksarkivet)
Quedens, Georg: Inseln der Seefahrer. Sylt, Amrum, Rår und die Halligen. Hamburg 1996.
Unneberg, Sigurd H.: Nøtterøy. Gårds- og slektshistorie. 1971.
